Erkjennelsesproblem

[Gjest overleveren (tidl. personen)]

Jeg er litt usikker på om det alltid kommer av seg selv. Selv har jeg jobbet mye for å få frem et sinne. Andre følelser som angst stengte for den. Jeg tror man av og til uten å vite det bruker andre følelser som sinne og bitterhet og frustrasjon som et midde for å unngå sorg. Kanskje vil man ikke slippe på bitterheten og sinnet. Kanskje kjennes det ut som å svikte seg selv og det man opplevde? Kanskje må noen andre profesjonelle hjelpe deg til å få en eventuell sorg i gang.

Er du enig i at du har lidd store tap i livet ditt? Føles det slik ut? I såfall vil du ikke tro at det på et tidspunkt er nødvendig å sørge over dem? Tror du ikke det er mulig å skyve en sorg unna?

Tror du det kommer naturlig av seg selv alltid, eller at vi kanskje har mekanismer som stenger fordi vi er 1)redd det sorgen representerer eller kan føre til, 2)eller er redd for å miste det som stenger for sorgen. Er sinnet og frustrasjonen din det som holder deg oppe på en måte? Hva skjer den dagen du gir litt slipp på det? Det er viktig å være sint, men hvor stor plass skal det ha i et liv? Hvor lenge?

Ingen ekspert på noe, men stiller deg spørsmål til ettertanke.

Vh

Tusen takk for tankevekkende spørsmål.

Helt kort vil jeg bare poengtere at jeg ikke er en sint person. Mitt sinne kommer bare ut ved impulser eller når det går lang tid siden det kom ut sist.

Sinnet kommer at seg selv. Som alt annet jeg opplever av følelser. De kommer av seg selv. Jeg prøver å spille på mest mulig lag med naturen min.

Men takk for tankevekkende spørsmål. De må jeg tenke mer over.

Og en annen ting jeg vil poengtere er at jeg i mellomtiden nå har byttet nick til overleveren. Det er nok ikke uten grunn at det skjedde akkurat nå. Det skjedde uten at jeg tenkte over det. Med det mener jeg at det skjedde helt naturlig. Jeg satt meg ikke ned og skapte et nick. Joda, begrepet "overlever" ("survivor") så jeg at ei Judy Chamberlain benyttet om seg selv. Og det var da jeg så at det er jo nettopp det jeg er. Overlevende etter psykiatrisk livstruende feilbehandling. Men det har ikke gått opp for meg ennå, og da er vi tilbake til erkjennelsesproblemet.

Det jeg mener er at jeg ennå ikke har forstått dypt nok at jeg faktisk holdt på å miste livet av medikamenter. At det bare var en hårsbredd fra i flere dager.

Og når dette kommer på toppen av tvangsbehandling både før og etter, så blir det et virvar av alvorlige hendelser, som overlapper hverandre på en måte.

Så jeg har ikke kommet langt nok vekk fra de sentrale tidspunktene, til å kunne se meg selv fra utsiden.

En ung mann som ligger i sengen, uten bevissthet, grunnet medikamentelle bivirkninger. Og rehabiliteringen deretter. Og så plutselig tvang.

Når jeg kommer ut av sykehuset går jeg rett tilbake til studiene og jobb. Og fjerner meg kjapt fra det som skjedde. Og så slår det tilbake nå i ettertid. Det er jo helt naturlig, og en etter det jeg forstå vanlig reaksjon etter traumer.

Men jeg har ennå ikke klart å se på min situasjon som like alvorlig som mange andres. Og det skyldes nok at tvangsbruken kom opp som en stor gravstein etter den livstruende tilstanden. At det har tatt meg så mange år i ettertid.

Hadde noen tatt et bilde av meg der jeg lå på medisinsk intensiv avdeling, vel så er det nesten slik at jeg ikke ville forstått det da heller. Men det ville hjulpet meg nå. Det ville hjulpet meg veldig. Men mine pårørende ble anbefalt av personellet å ikke ta bilder. Det er feil. Faktisk. Det ville hjulpet meg veldig, til å erkjenne.

For det er faktum, at jeg holdt på miste livet, på hengende håret. Men det har ikke blitt snakket om i ettertid, fordi tvangsbruken har tatt alt fokuset mitt.

Derfor er det nok at en eventuell sorg ikke har kommet frem. Fordi jeg rett og slett ikke har erkjent det som skjedde.

Faktisk.

Og takk for tankevekkende spørsmål igjen. Jeg må lese dem på nytt.

[Gjest overleveren (tidl. personen)]

Jeg er litt usikker på om det alltid kommer av seg selv. Selv har jeg jobbet mye for å få frem et sinne. Andre følelser som angst stengte for den. Jeg tror man av og til uten å vite det bruker andre følelser som sinne og bitterhet og frustrasjon som et midde for å unngå sorg. Kanskje vil man ikke slippe på bitterheten og sinnet. Kanskje kjennes det ut som å svikte seg selv og det man opplevde? Kanskje må noen andre profesjonelle hjelpe deg til å få en eventuell sorg i gang.

Er du enig i at du har lidd store tap i livet ditt? Føles det slik ut? I såfall vil du ikke tro at det på et tidspunkt er nødvendig å sørge over dem? Tror du ikke det er mulig å skyve en sorg unna?

Tror du det kommer naturlig av seg selv alltid, eller at vi kanskje har mekanismer som stenger fordi vi er 1)redd det sorgen representerer eller kan føre til, 2)eller er redd for å miste det som stenger for sorgen. Er sinnet og frustrasjonen din det som holder deg oppe på en måte? Hva skjer den dagen du gir litt slipp på det? Det er viktig å være sint, men hvor stor plass skal det ha i et liv? Hvor lenge?

Ingen ekspert på noe, men stiller deg spørsmål til ettertanke.

Vh

Ja, det du skriver om at angst stenger for sinne. Det stemmer. Jeg har gått med en frykt for å bli tvangsinnlagt dersom jeg slapp ut mine tanker og følelser omkring det jeg opplevde. Og det stemte også. Det var det som skjedde i høst. Så således, var det ingen angst. Det var en reell frykt. Psykiatrien er rett og slett ikke i stand til å se min situasjon. Men det er greit nok. Det skjønner jeg nå. Da må jeg løse dette på egen hånd. Med støtte av å tenke høyt i en privatpraktiserende behandlers nærvær. Så tusen takk for dine kommentarer.

[Gjest overleveren (tidl. personen)]

Jeg er litt usikker på om det alltid kommer av seg selv. Selv har jeg jobbet mye for å få frem et sinne. Andre følelser som angst stengte for den. Jeg tror man av og til uten å vite det bruker andre følelser som sinne og bitterhet og frustrasjon som et midde for å unngå sorg. Kanskje vil man ikke slippe på bitterheten og sinnet. Kanskje kjennes det ut som å svikte seg selv og det man opplevde? Kanskje må noen andre profesjonelle hjelpe deg til å få en eventuell sorg i gang.

Er du enig i at du har lidd store tap i livet ditt? Føles det slik ut? I såfall vil du ikke tro at det på et tidspunkt er nødvendig å sørge over dem? Tror du ikke det er mulig å skyve en sorg unna?

Tror du det kommer naturlig av seg selv alltid, eller at vi kanskje har mekanismer som stenger fordi vi er 1)redd det sorgen representerer eller kan føre til, 2)eller er redd for å miste det som stenger for sorgen. Er sinnet og frustrasjonen din det som holder deg oppe på en måte? Hva skjer den dagen du gir litt slipp på det? Det er viktig å være sint, men hvor stor plass skal det ha i et liv? Hvor lenge?

Ingen ekspert på noe, men stiller deg spørsmål til ettertanke.

Vh

Du skriver "om jeg er redd det sorgen representerer og det det kan føre til". Hva mener du med? Hva kan sorgen føre til på den negative siden? Eller har den utelukkende positive effekter på lang sikt? Forsoning har vært nevnt som mulig resultat, og frigjøring.

[Gjest overleveren]

Å sørge er ikke å legge seg ned, det er å være modig.

På hvilken måte er man modig når man sørger?

[bugge -jenta]

Du skriver "om jeg er redd det sorgen representerer og det det kan føre til". Hva mener du med? Hva kan sorgen føre til på den negative siden? Eller har den utelukkende positive effekter på lang sikt? Forsoning har vært nevnt som mulig resultat, og frigjøring.

Jeg sier ikke at dette gjelder deg, jeg skriver dette litt i forhold til deg og litt generelt(siden jeg kjenner deg litt, men ikke nok til at jeg kan utale meg for mye om deg).

Forsoning og frigjøring kan vær skummelt. Hvis forsoning innebærer at en mister noe av det som en føler holder en oppe, eller driver en i livet, kan sorg være skummelt. Jeg ser for meg muligheten av at et menneske kan ubevisst tro at en jobber for et bedre liv, men samtidig har overlevelsesmåter/strategier som er ugunstige i lengden. Noen lever gjennom sin bitterhet. Å slippe den vil følelsesmessig være å gi slipp på opprettholdelsen av hvor grusomt det var det som skjedde med en.

Jeg skal fortelle litt om erkjennelse og sorg fra mitt liv.

Jeg tror sorg og erkjennelse kan være prosesser som går side om side i mange år. Når man har opplevd overgrep, noe jeg har, har jeg gått gjennom mange faser etterpå, hvor ulike følelser og ord har vært representert. Og de har alle blitt opplevd som sannhet.

Jeg har vært trist og lengtet etter den mannen jeg mente hjalp meg i en svært vanskelig periode av livet. Min erkjennelse og sannhet da var at jeg ikke ble eller hadde blitt utsatt for overgrep. Jeg følte ikke på sinne, men lengsel og tristhet. Og jeg sørget.

Nå skal jeg ikke ta alle stadier, men et stadie var når det kom ord på at det som skjedde ikke var greit, at det var overgrep. Da sørget jeg over den erkjennelsen av at noen som var så glad i meg som jeg trodde han var kunne gjøre noe slikt mot meg. Hva var jeg verdt da?

Så innså jeg etter år at han var en kynisk narsissistist, patetisk menneske,+++ som hadde absvar for seg, men ikke tok det ansvaret. Han hadde ikke vært glad i meg. Han brukte meg. Så sørget jeg over det.

Har du bestemt deg for hva som er sannheten i ditt liv? Og jobber med å erkjenne den? Er du åpen for at denne erkjennelsen kan ta deg år å finne ut av, og at du aldri finner den helt? Er du åpen for smerten i å se at noe av det som skjedde mot deg kanskje får andre ord og følelser hvis du jobber med dem hos terapeuten din, eller har du bestemt deg for sannheten, og jobber nå for å finne opplevelsen av virkeligheten i den? Kan du tenke deg å ta inn smerten over å måtte si og tenke at noe av det som skjedde kanskje var rett eller forståelig, selv om det nå ikke er ordene og følelsene dine?

[Gjest overleveren]

Jeg sier ikke at dette gjelder deg, jeg skriver dette litt i forhold til deg og litt generelt(siden jeg kjenner deg litt, men ikke nok til at jeg kan utale meg for mye om deg).

Forsoning og frigjøring kan vær skummelt. Hvis forsoning innebærer at en mister noe av det som en føler holder en oppe, eller driver en i livet, kan sorg være skummelt. Jeg ser for meg muligheten av at et menneske kan ubevisst tro at en jobber for et bedre liv, men samtidig har overlevelsesmåter/strategier som er ugunstige i lengden. Noen lever gjennom sin bitterhet. Å slippe den vil følelsesmessig være å gi slipp på opprettholdelsen av hvor grusomt det var det som skjedde med en.

Jeg skal fortelle litt om erkjennelse og sorg fra mitt liv.

Jeg tror sorg og erkjennelse kan være prosesser som går side om side i mange år. Når man har opplevd overgrep, noe jeg har, har jeg gått gjennom mange faser etterpå, hvor ulike følelser og ord har vært representert. Og de har alle blitt opplevd som sannhet.

Jeg har vært trist og lengtet etter den mannen jeg mente hjalp meg i en svært vanskelig periode av livet. Min erkjennelse og sannhet da var at jeg ikke ble eller hadde blitt utsatt for overgrep. Jeg følte ikke på sinne, men lengsel og tristhet. Og jeg sørget.

Nå skal jeg ikke ta alle stadier, men et stadie var når det kom ord på at det som skjedde ikke var greit, at det var overgrep. Da sørget jeg over den erkjennelsen av at noen som var så glad i meg som jeg trodde han var kunne gjøre noe slikt mot meg. Hva var jeg verdt da?

Så innså jeg etter år at han var en kynisk narsissistist, patetisk menneske,+++ som hadde absvar for seg, men ikke tok det ansvaret. Han hadde ikke vært glad i meg. Han brukte meg. Så sørget jeg over det.

Har du bestemt deg for hva som er sannheten i ditt liv? Og jobber med å erkjenne den? Er du åpen for at denne erkjennelsen kan ta deg år å finne ut av, og at du aldri finner den helt? Er du åpen for smerten i å se at noe av det som skjedde mot deg kanskje får andre ord og følelser hvis du jobber med dem hos terapeuten din, eller har du bestemt deg for sannheten, og jobber nå for å finne opplevelsen av virkeligheten i den? Kan du tenke deg å ta inn smerten over å måtte si og tenke at noe av det som skjedde kanskje var rett eller forståelig, selv om det nå ikke er ordene og følelsene dine?

Takk for tilbakemelding. Her var det mange ting.

Først. Jeg er villig til å endre det jeg sier er "sannheten" om de ytre ting. Men uansett om det som ble gjort var rett etter boka, så er det sånn at jeg fikk en belastning av det da det skjedde, og i ettertid. Dette skjer uavhengig av om de de gjorde eventuelt var rett og uavhengig av om det de gjorde eventuelt hadde en positiv behandlingseffekt. Fortid er fortid. Det som har skjedd har skjedd. Poenget er at jeg har en negativ senreaksjon på dette. Jeg kommer sikkert også tilbake med juridiske ting og behandlingsmessige ting etterhvert. Men uansett om jeg gjør dette og uansett utfall av dem, så er det slik at jeg har hatt og viktigere _har_ en negativ reaksjon av det. Så kan det tenkes at jeg tar feil i dette også. Det kan jo være somatiske ting jeg har nå. Når jeg er sliten, så kan det jo være at jeg har kreft. Vel, fastlegen følger meg jo opp, og hun har tatt mange blodprøver, og hun har ikke funnet noe somatisk til nå iallefall. Ja, jeg skal ikke utbrodere dette. Men det sannsynlige er at jeg har en negativ reaksjon på tvangsbruk og livstruende bivirkning den gang. Hvis noen mener noe annet, så vil jeg sette veldig pris på en annen forklaring på hvorfor jeg er så sliten nå. Og hvorfor jeg orker alt som har med psykiatri å gjøre, og ikke så veldig mye annet.

Vel. Er dette denne "saken" som holder livsgnisten i meg, ble det spurt om. Det er det ikke. Snarere tvertimot, så er det "saken" som tapper krefter fra meg. Er det noe jeg ønsker høyest i denne verden så er det å aldri mer ta ordet psykiatri i minn munn eller penn. Så kan man si at da kan jeg jo bare droppe det ordet. Joda, men dette er jo mer komplekst enn det. jeg har opplevd at jeg har kommet videre på dette. Det handler om økt forståelse for det som har skjedd. Derfor er det smart av meg å fortsette på denne forståelseslinjen.

Vel. Endre oppfatning av hva som er rett eller forståelig. Begrepet rett er for meg ikke det viktige nå. Det er begrepet forståelig som er viktig. Og ja - jeg kan virkelig forstå mange av belteleggingene eksempelvis. Fordi sett fra utsiden, så kunne ikke de vite hva jeg kunne komme til å gjøre i neste steg, siden de ikke kjente meg godt nok på forhånd, selv om sannheten var at jeg ikke var farlig, men det kunne ikke de vite, sett fra utsiden. Derfor passer jeg på å si det som de gjorde som var rett fra utsiden sett.

uff.. nå ble mye jeg har skrevet fjernet av en teknisk feil.... uff... da orker jeg ikke skrive det på nytt...

Det viktige er at det som skjedde sannsynligvis har ledet meg ut i dagens tilstand.

Eller gi meg en bedre forklaring, og jeg er villig til å høre på den. Men ikke kom med lettvinte ting. For da eksploderer jeg, har jeg erfart.

Ikke fordi jeg VIL... jeg VIL ikke at psykiatrien skal ha ødelagt livet mitt. Men jeg ser ingen annen mer fornuftig forklaring. Men gi meg den, og jeg skal avvise den med en begrunnelse, eller gå videre på den.

Man kan finne enkeltpunkter hvor jeg sikkert tar feil.

Men det er de store linjene jeg ser på. Det at de startet med frihetsberøvelsen, skulle de ikke gjort.

Fordi - hadde de forsøkt å skrive meg ut fra sykehuset. Så hadde jeg nektet! Så sterkt ville jeg være på sykehuset i 1999. Og - jeg tok også medikamenter frivillig på det tidspunktet og mange dager deretter. Så jeg ser ikke at det var grunnlag for tvungen observasjon.

Og så med bakgrunn i livstruende bivirkning, som sykehuset selv påviste. På mange måter skulle jeg håpt at det var en annen årsak. For det ville vært mye letter å gå videre, dersom det var noe i kroppen min som helt naturlig sviktet av seg selv, uten noen medikamentårsak. Faktisk.

En kveld tidligere i vinter sovnet jeg med den tanken. Oi, hvor deilig det hadde vært. Men så er det sånn at man kan ikke skjule "sannheten" om akkurat det.

Og så tror jeg ikke at jeg kommer til å begrunne så veldig mye mer i fremtiden. jeg kommer til å svare ubegrunnet. Og da har jeg kommet langt.

Så kan heller de som betviler det jeg sier, komme med konkrete spørsmål.

Men saken tapper meg. Det holder ikke liv i meg.

Er det noe jeg virkelig ønsker, så er det å få den langt ut av livet mitt.

Takk for dine tilbakemeldinger.

[Gjest overleveren]

Jeg sier ikke at dette gjelder deg, jeg skriver dette litt i forhold til deg og litt generelt(siden jeg kjenner deg litt, men ikke nok til at jeg kan utale meg for mye om deg).

Forsoning og frigjøring kan vær skummelt. Hvis forsoning innebærer at en mister noe av det som en føler holder en oppe, eller driver en i livet, kan sorg være skummelt. Jeg ser for meg muligheten av at et menneske kan ubevisst tro at en jobber for et bedre liv, men samtidig har overlevelsesmåter/strategier som er ugunstige i lengden. Noen lever gjennom sin bitterhet. Å slippe den vil følelsesmessig være å gi slipp på opprettholdelsen av hvor grusomt det var det som skjedde med en.

Jeg skal fortelle litt om erkjennelse og sorg fra mitt liv.

Jeg tror sorg og erkjennelse kan være prosesser som går side om side i mange år. Når man har opplevd overgrep, noe jeg har, har jeg gått gjennom mange faser etterpå, hvor ulike følelser og ord har vært representert. Og de har alle blitt opplevd som sannhet.

Jeg har vært trist og lengtet etter den mannen jeg mente hjalp meg i en svært vanskelig periode av livet. Min erkjennelse og sannhet da var at jeg ikke ble eller hadde blitt utsatt for overgrep. Jeg følte ikke på sinne, men lengsel og tristhet. Og jeg sørget.

Nå skal jeg ikke ta alle stadier, men et stadie var når det kom ord på at det som skjedde ikke var greit, at det var overgrep. Da sørget jeg over den erkjennelsen av at noen som var så glad i meg som jeg trodde han var kunne gjøre noe slikt mot meg. Hva var jeg verdt da?

Så innså jeg etter år at han var en kynisk narsissistist, patetisk menneske,+++ som hadde absvar for seg, men ikke tok det ansvaret. Han hadde ikke vært glad i meg. Han brukte meg. Så sørget jeg over det.

Har du bestemt deg for hva som er sannheten i ditt liv? Og jobber med å erkjenne den? Er du åpen for at denne erkjennelsen kan ta deg år å finne ut av, og at du aldri finner den helt? Er du åpen for smerten i å se at noe av det som skjedde mot deg kanskje får andre ord og følelser hvis du jobber med dem hos terapeuten din, eller har du bestemt deg for sannheten, og jobber nå for å finne opplevelsen av virkeligheten i den? Kan du tenke deg å ta inn smerten over å måtte si og tenke at noe av det som skjedde kanskje var rett eller forståelig, selv om det nå ikke er ordene og følelsene dine?

Vel, du skriver at din overgriper i virkeligheten var en "ond" person.

Vel, min sannhet er jo at jeg tror at psykiatrien består av 98% "gode" folk. Og det er ikke de 2% som har skapt problemet mitt. Det er systemet som helhet.

Kanskje min feil er at jeg tror at psykiatrisk tvangsbruk er ment å være god, og at den er det i de fleste tilfellene. Kanskje det faktisk er vanlig å reagere som meg. At psykiatrien utnytter sin stilling, ikke for å være onde, men fordi de er blinde for konsekvenser.

For er det ikke litt rart at det er du som går i dialog med meg, og ikke NHD?

Ser det konskevense av tvang. Jeg hadde ikke forventet at han hadde fulgt meg opp så tett som du har gjort. Men det jeg er overrasket over, er at han ikke har antydet en mulighet for belastende effekter. Istedet kaller han de psykotisk. Altså kanskje det som er psykotisk i hans øyne, er at jeg fastholder denne "sannheten" om mitt liv. Men da tar man jo feil. For jeg er villig til å endre oppfatning. Men da må man jo i det minste komme med alternative forklaringsmodeller?

Så er ikke NHD viktig nå lengre. For nå har jeg kommet inn i en annen delprosess som du sier.

Og det er jo ikke å si hva som er rett og skadelig å sånt. Og påstå noe om det.

For meg er det nemlig nå det viktigste å erkjenne at det som skjedde - altså det rett objektive (!) - at jeg faktisk var på sykehuset altså!

Det er det jeg mener..... å erkjenne det som har skjedd. De rent objektive tingene. At jeg lå på medisinsk intensiv (uansett om årsaken var bivirkning eller ei) at jeg var rehabiliteringspasient i et år.. at jeg var tvangsinnlagt... .at jeg opplevde ditt og datt... altså rett og slett erkjenne at de rent ytre tingene... de alle kunne se.... at de ikke bare var en film.... men at de faktisk har skjedd...

det er det jeg mener med erkjennelse....!

altså at jeg faktisk har vært på sykehus 2,5 av de siste 12 år. Joda jeg vet det.

men jeg har ikke erkjent det!

ser du forskjellen?

Det er det som er problemet mitt nå..

og da har jeg kommet langt videre....

det betyr ikke at jeg legger død de juridiske og behandlingsmessige tingene.... nei... men de vil bli så mye tydeligere den dagen jeg erkjenner - at jeg faktisk gjennomlevde det jeg gjorde... helt uavhengig av om det var rett eller forståelig eller godt eller whatever..

men at jeg faktisk var der

at jeg faktisk satt der og spiste den middagen sammen med den pasienten..

hjelp.... har jeg virklig vært på sykehus liksom.....

jeg ble revet ut av livet mitt for tolv år siden... uansett årsak.... og her sitter jeg...

hvor har jeg vært rent fysisk siste tolv år?

joda, jeg vet det så utmerket godt! i detalj...

men har jeg erkjent det?

skjønner du forskjellen?

[bugge -jenta]

Takk for tilbakemelding. Her var det mange ting.

Først. Jeg er villig til å endre det jeg sier er "sannheten" om de ytre ting. Men uansett om det som ble gjort var rett etter boka, så er det sånn at jeg fikk en belastning av det da det skjedde, og i ettertid. Dette skjer uavhengig av om de de gjorde eventuelt var rett og uavhengig av om det de gjorde eventuelt hadde en positiv behandlingseffekt. Fortid er fortid. Det som har skjedd har skjedd. Poenget er at jeg har en negativ senreaksjon på dette. Jeg kommer sikkert også tilbake med juridiske ting og behandlingsmessige ting etterhvert. Men uansett om jeg gjør dette og uansett utfall av dem, så er det slik at jeg har hatt og viktigere _har_ en negativ reaksjon av det. Så kan det tenkes at jeg tar feil i dette også. Det kan jo være somatiske ting jeg har nå. Når jeg er sliten, så kan det jo være at jeg har kreft. Vel, fastlegen følger meg jo opp, og hun har tatt mange blodprøver, og hun har ikke funnet noe somatisk til nå iallefall. Ja, jeg skal ikke utbrodere dette. Men det sannsynlige er at jeg har en negativ reaksjon på tvangsbruk og livstruende bivirkning den gang. Hvis noen mener noe annet, så vil jeg sette veldig pris på en annen forklaring på hvorfor jeg er så sliten nå. Og hvorfor jeg orker alt som har med psykiatri å gjøre, og ikke så veldig mye annet.

Vel. Er dette denne "saken" som holder livsgnisten i meg, ble det spurt om. Det er det ikke. Snarere tvertimot, så er det "saken" som tapper krefter fra meg. Er det noe jeg ønsker høyest i denne verden så er det å aldri mer ta ordet psykiatri i minn munn eller penn. Så kan man si at da kan jeg jo bare droppe det ordet. Joda, men dette er jo mer komplekst enn det. jeg har opplevd at jeg har kommet videre på dette. Det handler om økt forståelse for det som har skjedd. Derfor er det smart av meg å fortsette på denne forståelseslinjen.

Vel. Endre oppfatning av hva som er rett eller forståelig. Begrepet rett er for meg ikke det viktige nå. Det er begrepet forståelig som er viktig. Og ja - jeg kan virkelig forstå mange av belteleggingene eksempelvis. Fordi sett fra utsiden, så kunne ikke de vite hva jeg kunne komme til å gjøre i neste steg, siden de ikke kjente meg godt nok på forhånd, selv om sannheten var at jeg ikke var farlig, men det kunne ikke de vite, sett fra utsiden. Derfor passer jeg på å si det som de gjorde som var rett fra utsiden sett.

uff.. nå ble mye jeg har skrevet fjernet av en teknisk feil.... uff... da orker jeg ikke skrive det på nytt...

Det viktige er at det som skjedde sannsynligvis har ledet meg ut i dagens tilstand.

Eller gi meg en bedre forklaring, og jeg er villig til å høre på den. Men ikke kom med lettvinte ting. For da eksploderer jeg, har jeg erfart.

Ikke fordi jeg VIL... jeg VIL ikke at psykiatrien skal ha ødelagt livet mitt. Men jeg ser ingen annen mer fornuftig forklaring. Men gi meg den, og jeg skal avvise den med en begrunnelse, eller gå videre på den.

Man kan finne enkeltpunkter hvor jeg sikkert tar feil.

Men det er de store linjene jeg ser på. Det at de startet med frihetsberøvelsen, skulle de ikke gjort.

Fordi - hadde de forsøkt å skrive meg ut fra sykehuset. Så hadde jeg nektet! Så sterkt ville jeg være på sykehuset i 1999. Og - jeg tok også medikamenter frivillig på det tidspunktet og mange dager deretter. Så jeg ser ikke at det var grunnlag for tvungen observasjon.

Og så med bakgrunn i livstruende bivirkning, som sykehuset selv påviste. På mange måter skulle jeg håpt at det var en annen årsak. For det ville vært mye letter å gå videre, dersom det var noe i kroppen min som helt naturlig sviktet av seg selv, uten noen medikamentårsak. Faktisk.

En kveld tidligere i vinter sovnet jeg med den tanken. Oi, hvor deilig det hadde vært. Men så er det sånn at man kan ikke skjule "sannheten" om akkurat det.

Og så tror jeg ikke at jeg kommer til å begrunne så veldig mye mer i fremtiden. jeg kommer til å svare ubegrunnet. Og da har jeg kommet langt.

Så kan heller de som betviler det jeg sier, komme med konkrete spørsmål.

Men saken tapper meg. Det holder ikke liv i meg.

Er det noe jeg virkelig ønsker, så er det å få den langt ut av livet mitt.

Takk for dine tilbakemeldinger.

Jeg har ikke så mye å si akkurat nå, er litt sliten av helt andre ting i livet mitt, men husk som jeg skrev at jeg prøver å skrive spørsmål og å sette ting på dagsorden først og fremst for at du selv kan få grunne på dem, ikke fordi de er spørsmål du trenger gi meg svar på. Selv om det også kan være bra. Av og til er spørsmål og løse påstander fine til å trigge, og en kan slik jobbe med seg selv og komme videre.

VH

Vh

[Gjest overleveren]

Vel, du skriver at din overgriper i virkeligheten var en "ond" person.

Vel, min sannhet er jo at jeg tror at psykiatrien består av 98% "gode" folk. Og det er ikke de 2% som har skapt problemet mitt. Det er systemet som helhet.

Kanskje min feil er at jeg tror at psykiatrisk tvangsbruk er ment å være god, og at den er det i de fleste tilfellene. Kanskje det faktisk er vanlig å reagere som meg. At psykiatrien utnytter sin stilling, ikke for å være onde, men fordi de er blinde for konsekvenser.

For er det ikke litt rart at det er du som går i dialog med meg, og ikke NHD?

Ser det konskevense av tvang. Jeg hadde ikke forventet at han hadde fulgt meg opp så tett som du har gjort. Men det jeg er overrasket over, er at han ikke har antydet en mulighet for belastende effekter. Istedet kaller han de psykotisk. Altså kanskje det som er psykotisk i hans øyne, er at jeg fastholder denne "sannheten" om mitt liv. Men da tar man jo feil. For jeg er villig til å endre oppfatning. Men da må man jo i det minste komme med alternative forklaringsmodeller?

Så er ikke NHD viktig nå lengre. For nå har jeg kommet inn i en annen delprosess som du sier.

Og det er jo ikke å si hva som er rett og skadelig å sånt. Og påstå noe om det.

For meg er det nemlig nå det viktigste å erkjenne at det som skjedde - altså det rett objektive (!) - at jeg faktisk var på sykehuset altså!

Det er det jeg mener..... å erkjenne det som har skjedd. De rent objektive tingene. At jeg lå på medisinsk intensiv (uansett om årsaken var bivirkning eller ei) at jeg var rehabiliteringspasient i et år.. at jeg var tvangsinnlagt... .at jeg opplevde ditt og datt... altså rett og slett erkjenne at de rent ytre tingene... de alle kunne se.... at de ikke bare var en film.... men at de faktisk har skjedd...

det er det jeg mener med erkjennelse....!

altså at jeg faktisk har vært på sykehus 2,5 av de siste 12 år. Joda jeg vet det.

men jeg har ikke erkjent det!

ser du forskjellen?

Det er det som er problemet mitt nå..

og da har jeg kommet langt videre....

det betyr ikke at jeg legger død de juridiske og behandlingsmessige tingene.... nei... men de vil bli så mye tydeligere den dagen jeg erkjenner - at jeg faktisk gjennomlevde det jeg gjorde... helt uavhengig av om det var rett eller forståelig eller godt eller whatever..

men at jeg faktisk var der

at jeg faktisk satt der og spiste den middagen sammen med den pasienten..

hjelp.... har jeg virklig vært på sykehus liksom.....

jeg ble revet ut av livet mitt for tolv år siden... uansett årsak.... og her sitter jeg...

hvor har jeg vært rent fysisk siste tolv år?

joda, jeg vet det så utmerket godt! i detalj...

men har jeg erkjent det?

skjønner du forskjellen?

Årsaken til at det hadde vært best for meg at det ikke var noen medikamentskade/feilbehandling, hadde vært at da hadde jeg ikke hatt noen å klandre. Men akkurat i mitt tilfelle her, så hevder jo alle parter, inkludert meg selv, atlså både sykehus, eksterne spesialister underveis, og i ettertid at det var det som skjedde. Og da ville det jo vært alvorlig å skjule dette, slik helsedirektøren sier på side 107 på tekst-tv idag, 40% ikke får beskjed om feil med personskader som begås på norske sykehus. Men på dette punktet var jo mitt sykehus eksemplarisk. Uansett grunn. Feilen hadde jo også oppstått før jeg kom på sykehuset. Feilen lå jo i medikamentet.

Vel, men så er faktisk ikke disse tingen viktig for meg akkurat nå.

For problemet mitt nå, er jo å erkjenne at jeg i det hele tatt var på sykehuset! Høres helt rart ut å skrive det merker jeg. For jeg vet jo at jeg var der. Jeg _vet_, men jeg har ikke erkjent.

Det er vel fordi det er ganske sterkt. For det er jo å sammenligne med ei bilulykke som man bruker godt over et år på å bli fullstendig rehabilitert etter. Og så - deretter sperres man inne, når man er villig til å være der frivillig.

Vel, så er det ikke rett og galt jeg prater om nå. Det er faktisk ikke det!

Det jeg prater om, er at jeg overhodet var tilstede. Jeg vet jo at jeg var. Og heldigvis holder jeg fast på det. Og jeg har jo en hel masse personer som kan bekrefte det uansett. At jeg faktisk var på sykehuset ved alle fire innleggelsene.

Men det er sånn at jeg har problemer med å fatte at det virkelig har skjedd. Altså jeg fatter det jo. Men jeg erkjenner det ikke.

Altså: Vis meg et bilde fra min barndom. Og jeg har ingen som helst problmer med å "godta" at jeg var der, selv om jeg ikke engang husker det også. Det er jo bare sånn det var.

Men jeg har ingen fotobilder, bortsatt fra to stk fra den første innleggelsen for tolv år siden.

Men selv de to fotobildene, vel gjør at jeg erkjenner det som skjedde. Men det er klart at dersom man hadde tatt et bilde hver dag, så ville jeg jo fortere komme til en erkjennelse.

Og erkjennelsen vil komme den, uansett. Det begynner jeg å få tro på.

Det er sånn at ting åpner seg. slipper opp. At jeg ser ting ørlite klarer utenfor meg.

Det er nok derfor jeg har vært og er så sliten. Fordi underbevisstheten jobber ganske så intenst med å klippe "filmen" til riktig rekkefølge på en måte. Skårderud skriver vel om dette som å rydde i minner. Og ja, det er jo ryddet. For hjernen selv. Og også for min bevissthet. Jeg har ikke noen problemer med rekkefølgen. Og hele "filmen". Joda, jeg vet alt som skjedde i detalj.

Men - var jeg faktisk tilstedet... handler dette virkelig om meg liksom?? Meg som hadde levd et helt komplett vanlig liv, men sine gleder og bekymringer som alle andre, midt i 20-årene.... og så plutselig rives jeg ut av dette.... og mister selvbestemmelsen... og så mister jeg alle følelser av å gå på medikamenter i ettertid.... osv. osv.. og så sitter jeg her og skriver om dettte. og bruker tiden på det. Joda, jeg lever et annet liv også. Det vanlige livet for å si det sånn, i varierende grad.

Men jeg begynner å skjønne at det kanskje ikke er undertrykket sinne, eller andre følelser som er det dypeste problemet.

Kanskje det dypeste problemet er at jeg ikke har erkjent at jeg faktisk var tilstede. Joda, jeg vet det. Men har jeg erkjent det? Nei. Jeg vet det. Men har ikke erkjent det.

For - den dagen jeg erkjenner. Vel, så er det jo bare å si det sånn det var. Hverken mer eller mindre. Uten å skylde på det ene eller det andre. Og da vil jo en nøytral utenforstående kunne konkludere selv om hva som skjedd, om det var rett eller feil, hvis det fortsatt er viktig for meg. Og det vil det nok være.

For det er nok dette at jeg opplevde det som meget belastende det som skjedde. Som gjør at jeg ikke klarer å erkjenne det.

Tror jeg.

Jeg presenterer ikke så mange sannheter som man kan få inntrykk av.

Man må være tålmodig, så vil man se en utvikling.

Hvor var jeg eksempelvis fra 1999 til 2003? Da jeg aldri skrev her? Så skrev jeg mange innlegg her i starten av 2004... og så kom jeg tilbake høsten/vinteren 2005. Og er her fortsatt. Vel, hvis dere ikke ser en utvikling ennå. Så må dere gi meg mer tid.

jeg skriver jo eksempelvis nå om erkjennelse av det som faktisk skjedde, rent objektivt, atlså det som vi alle kan sanse med øyne og øre.. det som de ikke hersker noen tvil om... altså at man satt og spiste ved det bordet på den avdelingen med de pasientene og ansatte rundt.... at jeg gikk fra de ansatt i skogen.. og kom tilbake før dem... uansett om det var riktig eller feil av meg eller av sykehuset.... altås faktisk det som skjedde...

at jeg faktisk har opplevd alle disse dagene og situasjonene....

jeg vet det.. i detalj.... men har jeg erkjent det?

[Gjest overleveren]

Jeg har ikke så mye å si akkurat nå, er litt sliten av helt andre ting i livet mitt, men husk som jeg skrev at jeg prøver å skrive spørsmål og å sette ting på dagsorden først og fremst for at du selv kan få grunne på dem, ikke fordi de er spørsmål du trenger gi meg svar på. Selv om det også kan være bra. Av og til er spørsmål og løse påstander fine til å trigge, og en kan slik jobbe med seg selv og komme videre.

VH

Vh

Ja, tusen takk. Og de er god trening for meg til å holde følelsene mine nede når jeg svarer. Og - viktigst. De hjelper meg til å tenke videre og forstå meg selv.

Tusen, tusen, tusen takk!!!

[bugge -jenta]

Ja, tusen takk. Og de er god trening for meg til å holde følelsene mine nede når jeg svarer. Og - viktigst. De hjelper meg til å tenke videre og forstå meg selv.

Tusen, tusen, tusen takk!!!

Bare en glede. Mitt håp er at de på et eller annet vis kan være til hjelp, kanskje ikke i dag, men at noen tanker og spørsmålsstillinger som gjelder for deg blir liggende der til du kanskje skal jobbe med dem. Hvem vet, kanskje i dag, kanskje om noen år for den del.

VH

[Gjest overleveren]

Bare en glede. Mitt håp er at de på et eller annet vis kan være til hjelp, kanskje ikke i dag, men at noen tanker og spørsmålsstillinger som gjelder for deg blir liggende der til du kanskje skal jobbe med dem. Hvem vet, kanskje i dag, kanskje om noen år for den del.

VH

Ja, tusen takk for alt du har bidratt med. Jeg ser stadig tydeligere at erkjennelsesproblemet kan være viktig i det som holder meg nede, og gjør meg sliten.

Nå kom jeg nettopp på et par-tre episoder fra den første innleggelsen, som jeg ikke hadde kommet på før. Det virker for meg som om de skjedde igår liksom, selv om det er tolv år siden.

Takk for at du har fulgt meg de par siste dagene. Det er utrolig godt å bare ha noen som går ved ens side, og kommenterer slik du gjør. Den effekten skal man ikke undervurdere!

Tusen takk!!