Angst, depresjon, eller bare trist til sinns?

[tilsynelatende vellykket]

Dette innlegget er sikkert skrevet av mange andre før, men jeg skriver det likevel.

Jeg er en tilsynelatende vellykket mann, med en flott kone, et nydelig lite barn, og er i fast jobb.

Så hvorfor er jeg så gruelig trist, og hvorfor i alle dager er jeg så redd for å gjøre ting. Jeg er et oppkomme av ideer, både på jobben og i fritiden, men jeg klarer ikke å gjøre noe med dem. I all hovedsak fordi jeg da må prate med folk, og kanskje risikere å få negative tilbakemeldinger. Nå har jeg ikke gjort noe fornuftig på jobben på flere måneder, bortsett fra rutineoppgaver. Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke klarer å holde konsentrasjonen. (I tillegg er det litt skummelt å gjøre seg ferdig med noe fordi da må jeg vise det til noen andre, og hvem vet hva de vil si)

Jeg har ingen problemer med å prate i store forsamlinger, og det hender det jeg gjør. Men jeg går ofte ut og tar meg ei pølse på Narvesen i stedenfor å være med på lunsjen når jeg er på konferanser.

Har i det siste begynt å få litt skjelvinger når jeg får angst (hvis det er det det er) Og da føler jeg at jeg ser ut omtrent som jeg føler meg. Men har ikke fått noen tilbakemeldinger, så da er det kanskje greit?

Mitt sosiale liv opprettholdes heldigvis til en viss grad av min kones venner og noen av mine venner som min kone holder kontakten med. Jeg tør ikke å ringe noen, så det blir ikke mye kontakt fra meg. (Klarer å ringe familien etter masse gruing, og det går greit når de ringer, og det hender jeg sender en e-post til noen venner men lite bortsett fra det)

Burde jeg egentlig tatt meg en tur til legen? Jeg tror kanskje jeg burde det. Jeg tror egentlig ikke det er bra for meg å være på jobb nå, ettersom jobben trigger dårlige tanker, og dårlig samvittighet. Det jeg skulle ønske var en lege som tok meg på alvor, og som kanskje henviste meg til noen jeg kunne prate med. Men jeg er litt redd for at legen enten bare sier at det går nok over, eller finner fram reseptblokka. (Har en mor som har gått på antidepressiva i mange år, uten at det har gjort saken noe bedre. Først etter innleggelse og lang tids samtalebehandlign har hun blitt noe bedre.)

Eller kanskje jeg bare burde skjerpe meg og ikke syns synd på meg selv? Ikke vet jeg, men det er ikke så artig å ha det sånn.

Da var det sagt. Hmm..

[Gjest Veronika27]

Hei.

Ta kontakt med lege og få hjelp. Hør med henne/han om å få bli sendt videre til en psykolog/psykriater dersom du ønsker å prate.

Det er viktig at du lytter til kroppen og tar dens signaler på alvor. Regner med du får sykemelding. Regner også med at h*n tilbyr deg antidepressiva. I alle fall om denne følelsen/ tilstanden ikke gir seg.

Det eneste du oppnår med å ikke gjøre noe med det er å bli verre. (tror jeg- jeg ble i alle fall det)

Har du hatt det sånn som dette lenge? Kan det være en fødselsdep? Menn og kan få det!!

Hilsen ei som kjenner seg veldig igen i det du skriver.

[Gjest Veronika27]

Hei.

Ta kontakt med lege og få hjelp. Hør med henne/han om å få bli sendt videre til en psykolog/psykriater dersom du ønsker å prate.

Det er viktig at du lytter til kroppen og tar dens signaler på alvor. Regner med du får sykemelding. Regner også med at h*n tilbyr deg antidepressiva. I alle fall om denne følelsen/ tilstanden ikke gir seg.

Det eneste du oppnår med å ikke gjøre noe med det er å bli verre. (tror jeg- jeg ble i alle fall det)

Har du hatt det sånn som dette lenge? Kan det være en fødselsdep? Menn og kan få det!!

Hilsen ei som kjenner seg veldig igen i det du skriver.

Ps: Lykke til. La oss få vite hvordan det går med deg. OK?

[tilsynelatende vellykket]

Ps: Lykke til. La oss få vite hvordan det går med deg. OK?

Takk for svar.

Har hatt det sånn en god stund, og lenge før min datter ble født. Jeg tror kanskje jeg har hatt tendenser i nesten hele mitt voksne liv, men det er først det siste året at det har vært "stabilt" ikke så bra. Men jeg fungerer forsåvidt innenfor trygge rammer. Ulempen, er at jeg stadig snevrer inn rammene.

[Gjest Veronika27]

Takk for svar.

Har hatt det sånn en god stund, og lenge før min datter ble født. Jeg tror kanskje jeg har hatt tendenser i nesten hele mitt voksne liv, men det er først det siste året at det har vært "stabilt" ikke så bra. Men jeg fungerer forsåvidt innenfor trygge rammer. Ulempen, er at jeg stadig snevrer inn rammene.

Hei igjen.

Jeg hadde veldig god erfaring med 10 mg cipralex. Ble helt bra igjen. Mitt gamle jeg!Men jeg fikk det sånn etter en fødsel.

Nå har jeg nettopp fått det tilbake da. Skulle gjerne ikke sluttet så fort med cipralexen? Jeg vet ikke. Hadde jeg vært deg så hadde jeg oppsøkt en lege. H*n kan ikke tvinge deg til å ta medisiner. Går ann å prøve kognitiv terapi uten medisiner gjerne. Det kan NHD gi deg svar på.

Masse lykke til. Ring legen i dag så er du på vei mot en forhåpentligvis bedre tilværelse.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

et virker som om dette hemmer deg så mye at du burde søke hjelp for det.

Jeg vil som førstevalg anbefale en psykolog/psykiater som driver med kognitiv terapi.

[tilsynelatende vellykket]

et virker som om dette hemmer deg så mye at du burde søke hjelp for det.

Jeg vil som førstevalg anbefale en psykolog/psykiater som driver med kognitiv terapi.

Ja ja.

Da har jeg bestilt time hos min fastlege, og skal dit på mandag, så da får vi ser hvordan det går. Er egentlig ikke helt fortrolig med den legen, men det tar så lang tid å bytte fastlege (tok vel fire uker sist før den var igjennom systemet), dessuten så vet jeg ikke om kjemien med en evt. ny lege vil fungere noe bedre. Men men. Jeg gjør et forsøk, så får vi se hvordan det går. (Gruet meg veldig til å ringe, men det slapp jeg. De hadde nemlig mulighet for timebestilling på SMS. Veldig kjekt.)

[Gjest Veronika27]

Takk for svar.

Har hatt det sånn en god stund, og lenge før min datter ble født. Jeg tror kanskje jeg har hatt tendenser i nesten hele mitt voksne liv, men det er først det siste året at det har vært "stabilt" ikke så bra. Men jeg fungerer forsåvidt innenfor trygge rammer. Ulempen, er at jeg stadig snevrer inn rammene.

Hvordan går det med deg? Ringte du legen og fikk en time?