fra meg igjenn..

[lommili]

Takk for at du svarte meg, Leila!

Jeg tror kanskje at jeg kan våge å snakke med helsesøster om "problemet" mitt, men dette har jeg bestemt meg for før også. Men så rømmer jeg med halen mellom bena i siste liten og later som ingenting. Jeg tenker at problemet mitt er så lite, jeg kan vel komme ut av det selv.. Og så lager jeg meg et enda strengere spiseprogram, dette skal jeg takle! ..Men går det bra..-NEI! Som regel sprekker jeg en av de første dagene i kuren, og fråtser i meg all tilgjengelig mat. Før jeg begynner fråtsingen er tankene slik: "Det er da fornuftig å spise? Jeg skal jo bare ha ditt eller datt, skulle det bli for mye kan jeg jo bare kaste det opp igjenn.." Men jeg klarer jo ikke stoppe når jeg er mett!.. Og ofte orker jeg ikke å kaste opp. Vil ikke!

Hvis jeg manner meg opp til å fortelle dette til helsesøster, vil hun sladre videre til foreldrene mine? Hvordan bør jeg begynne å fortelle det til henne? Hvis jeg skal gå til en psykolog, må jeg da betale det selv?

Jeg setter pris på svar, det er fint å vite at jeg ikke er alene.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære lommili! Det du forteller til helsesøster kan bli mellom dere,- alt helsepersonell har taushetsplikt. Det kan likevel være at dere finner ut at det er til beste for deg at hun eller dere begge snakker med foreldrene dine. Vi ser ofte at foreldrene kan være de beste hjelperne. Mange velger å skrive et lite brev om hvordan de har det før de møter til første time hos helsesøster, lege, psykolog osv. Mange som lider av en spiseforstyrrelse strever med å klare å sette ord på sine tanker og følelser, for noen er det lettere å skrive. Likevel vil jeg råde deg når du skal snakke med helsesøster at du går rett på sak, fortelle hva du sliter med og hvordan du har det. Helsesøster vil sammen med deg vurdere om du trenger mer hjelp. De fleste steder i landet trenger man en henvisning til psykolog. I de større byene kan man selv ta direkte kontakt med psykiater/psykolog, men dessverre er ofte ventetiden svært lang. Dersom du går til en privatpraktiserende psykolog /psykiater med trygderefusjon (som har avtale med kommunen) må du selv betale beløpet opp til frikortgrensen; 1450,-kr, resten får du dekt av trygden. Hos psykolog/psykiater uten avtale må du betale alt, men du kan evt. snakke med trygdekontoret da enkelte pga kronisk sykdom kan få ekstra hjelp og støtte. Dersom du henvises til nærmeste barne-og ungdomspsykiatriske poliklinikk for behandling må du ikke betale, evt. egenandel opp til fribeløpgrensen. Lykke til med å våge denne gangen å fortsette på veien til forandring, du er allerede godt i gang!