Er det rart jeg er bitter?

[Gjest 26 år i dag]

Jeg var i mine yngre dager veldig selvdestruktiv. Dette sammen med angst førte til mange uheldige episoder med tvangsinnleggelser, sterke konflikter med hjelpeapparatet, mange opphold på glatcelle og ydmykendes behandling. Jeg gikk på poliklinikken nogenlunde regelmessig gjennom disse årene. Først med en sosionompraktikant, deretter med to psykiatriske sykepleiere. Jeg bar da på mange traumatiske opplevelser som overgrep i barndommen, omsorgssvikt fra foreldre og jeg har opplevd en større trafikkulykke.

Disse traumene var aldri tema i timene. Det var stort sett moralprekener om rus og diskusjoner om medisiner.

Nå flere år etter går jeg til en psykolog og jeg tenker "hvorfor i huleste ble jeg ikke henvist til en psykolog før?"

Ikke for å virke innbilsk, men jeg følte meg faktisk mer inntligent enn de damene jeg gikk til på poliklinikken.

Jeg fikk diagnosen Bipolar, og har gått på medisiner i 6-7 år. Hele tiden hørte jeg legene sa at jeg må regne med å bruke dem resten av livet, og at jeg kunne bli enda sykere etterhvert som jeg ble eldre. Det er en tøff dom å få i begynnelsen av 20-årene.

Men jeg sluttet å høre på legene, og kuttet ut alle medisinene. Det er et år siden nå. Jeg har hatt perioder med ekstremt mye jobbing, påkjenninger og lite søvn, men manisk har jeg ikke blitt. Altså: Jeg hadde rett, og legene tok feil. Det er skremmendes å tenke på.. om jeg virkelig hadde hørt på legene og puttet i meg medisiner et helt liv unødvendig. Jeg hadde klart noen uker der jeg oppførte meg manisk, men jeg hadde også da fått sparken på jobb og sluttet brått på medisiner noen uker i forvegen. Å jeg mener det er dette som forklarer denne maniske oppførselen.

For første gang føler jeg virkelig å ha møtt en behandler som forstår meg. Han har stor sympati for den "behandlingen" jeg fikk av hjelpeapparatet og sier det er en del av overgrepshistoria.

Jeg ble puttet inn i en politibil med fysisk makt, kjørt på psykiatrisk langt hjemmenfra og sperret inne i tre uker. Det skjedde flere ganger under lovens beskyttelse. Men for minn del kunne jeg like gjerne ha blitt overkjørt av en lastebil.

Hadde bare noen hvist mer forståelse, ekte omsorg og holdt rundt meg i stedenfor å legge meg i bakken når jeg var hysterisk. Da hadde jeg blitt spart for alt dette, og samfunnet hadde også sikkert spart noen hundretusener kroner.

[maire]

"Jeg har hatt perioder med ekstremt mye jobbing, påkjenninger og lite søvn, men manisk har jeg ikke blitt. Altså: Jeg hadde rett, og legene tok feil."

Det vet du ikke sikkert ennå. Det kan gå lang tid i mellom hver depresjon eller mani.

Husker NHD skrev som svar til en bipolar som hadde kuttet ut alle medisiner at "kanskje vedkommende hadde seponert vinterdekkene i april og var glad for at h'n ikke hadde kjørt av veien ennå". Det syns jeg var et godt svar.

Kanskje er jeg merkelig sammensatt, men jeg syns bitterhet er en merkelig ting. Det gjør den bitre ingenting godt. Ganske mye her i livet er ikke noe vi kan bestemme selv, vi må bare akseptere at det er slik og leve med det på best mulig måte..

Jeg syns du beskriver deg som et offer? Er du virkelig det?

Vanligvis blir ikke folk tvangsinnlagt uten at det er god grunn for det. Til det er det altfor få behandlingsplasser i psykiatrien. Men jeg skjønner at en som opplever dette på kroppen, syns det er veldig ydmykende og vanskelig å akseptere.

Du spør om det er rart du er bitter.. ja, jeg syns det. Hadde bitterhet gjort deg noe godt ville jeg syntes det var helt ok. Men, gjør det det?

[ebbamor]

Jeg forstår godt at tvangen du har vært utsatt for i psykiatrien må ha opplevdes som en fortsettelse av barndommens traumer.

Jeg er hjertens enig med deg i at det hadde vært ønskelig med alternativer til de tvangsmidlene som benyttes i psykiatrien.

Det er kanskje ikke *rart* at du er bitter. Men likevel er det særdelels lite fruktbart å være det.

Har du tenkt over forskjellen på skyld og ansvar?

Skyld peker bakover: Javisst er det psykiatriens "skyld" at de utsatte deg for tvang.

Ansvar peker framover: Du kan ta ansvar for dine egne følelser her og nå, bearbeide disse, sørge over det du har tapt ... og gå videre.

Jeg er redd bitterheten lar deg forbli et offer for det som skjedde - og det er du jo ikke lenger :-)

Historie er historie. Klart den har vært med på å gjøre deg til den du er i dag. Men heldigvis kan du selv (eventuelt med hjelp av en dyktig terapeut) overkomme både sinne og bitterhet og vinne tilbake den gode følelsen.

Spiller det egentlig ingen rolle hvem som hadde "rett" mht diagnoser? Er ikke noe av det viktigste (og det gjelder oss alle) at du selv har opplevelsen av å eie ditt eget liv?

Jeg vet det er lettere sagt enn gjort å legge vonde, krenkende, ydmykende opplevelser bak seg. Men jeg vet at det er mulig :-)

Heldigvis har du endelig funnet en terapeut du har tillit til. Det er jo et utmerket utgangspunkt for en spennende reise inn i din egen framtid. Ønsker deg lykke til på ferden :-)

[Gjest 26 år i dag]

"Jeg har hatt perioder med ekstremt mye jobbing, påkjenninger og lite søvn, men manisk har jeg ikke blitt. Altså: Jeg hadde rett, og legene tok feil."

Det vet du ikke sikkert ennå. Det kan gå lang tid i mellom hver depresjon eller mani.

Husker NHD skrev som svar til en bipolar som hadde kuttet ut alle medisiner at "kanskje vedkommende hadde seponert vinterdekkene i april og var glad for at h'n ikke hadde kjørt av veien ennå". Det syns jeg var et godt svar.

Kanskje er jeg merkelig sammensatt, men jeg syns bitterhet er en merkelig ting. Det gjør den bitre ingenting godt. Ganske mye her i livet er ikke noe vi kan bestemme selv, vi må bare akseptere at det er slik og leve med det på best mulig måte..

Jeg syns du beskriver deg som et offer? Er du virkelig det?

Vanligvis blir ikke folk tvangsinnlagt uten at det er god grunn for det. Til det er det altfor få behandlingsplasser i psykiatrien. Men jeg skjønner at en som opplever dette på kroppen, syns det er veldig ydmykende og vanskelig å akseptere.

Du spør om det er rart du er bitter.. ja, jeg syns det. Hadde bitterhet gjort deg noe godt ville jeg syntes det var helt ok. Men, gjør det det?

Det var først etter at jeg begynte med psykologen for et års tid siden det gikk opp for meg hvor mye som kunne ha vært unngått dersom jeg hadde truffet rett person.

Nå er jeg en helt annen person. Men en ting har jeg merket tydelig. Når jeg ikke ville ha hjelp, presset de seg på meg. Når jeg ba om hjelp selv, da var det vanskelig å få noe og bli tatt seriøst.

Når jeg var tvangsinnlagt fikk jeg tett oppfølging med samtaler. Når jeg var innlagt frivillig, snakket stort sett bare legen om når jeg skulle ut igjen.

Bitterheten plager meg ikke i det daglige, men psykiatrien må være den helsetjenesten som fungerer dårligst i Norge!

[ebbamor]

Det var først etter at jeg begynte med psykologen for et års tid siden det gikk opp for meg hvor mye som kunne ha vært unngått dersom jeg hadde truffet rett person.

Nå er jeg en helt annen person. Men en ting har jeg merket tydelig. Når jeg ikke ville ha hjelp, presset de seg på meg. Når jeg ba om hjelp selv, da var det vanskelig å få noe og bli tatt seriøst.

Når jeg var tvangsinnlagt fikk jeg tett oppfølging med samtaler. Når jeg var innlagt frivillig, snakket stort sett bare legen om når jeg skulle ut igjen.

Bitterheten plager meg ikke i det daglige, men psykiatrien må være den helsetjenesten som fungerer dårligst i Norge!

Jeg kjenner meg så inderlig godt igjen i det du sier om ikke å få den hjelpen du ber om, og om hvor mye det presses når man rett og slett ikke er mottakelig.

Kunne vært interssant å høre NHDs syn på norsk psykiatri: I hvor stor grad hjelper dere folk å bli friske?