Bestefars lille hakkekylling

[Gjest også hakkekylling]

Jeg trenger noen innspill om hva jeg skal gjøre videre, for det har oppstått en veldig trist situasjon i familien.

Sønnen min på tre år blir utsatt fra det jeg betegner som regelrett mobbing fra sin egen bestefar. Gutten vår er enebarn, og en svært utadvendt, livlig men bestemt unge. Jeg synes ikke han er bortskjemt, men det er klart han har visse unoter ettersom han ikke har noen søsken å knives med til daglig.

Fram til for et halvår siden var han gullungen til bestefar, men så kom trassalderen og alt ble snudd på hodet. Bestefar går fullstendig fra konseptene når sønnen min trasser. Jeg mener det er helt normal trassing, og at han ikke er det spor mer vanskelig enn andre barn. Bestefar mener visst at han nærmest er besatt av demoner, og reagerer med et raseri mot gutten som er skremmende å være vitne til. I påsken toppen det seg, og bestefar rakk å slenge lillegutten min i veggen så han fikk kul i hodet. Det skjedde så fort at jeg ikke rakk å reagere før det var for sent. Etterpå viste det seg at han hadde gitt ham ris på rumpa da jeg var ute et ærend. Det endte med at vi dro hjem, og jeg fikk sagt hva jeg mente om hans "barneoppdragelse". Jeg ga beskjed til min mor at heretter skal ikke gutten min være hos dem uten at jeg er tilstede. Hun ble ganske fornærmet og mener jeg overreagerer.

Siden da har gutten vært redd for bestefar. Han vil absolutt ikke på besøk, og blir helt på gråten bare bestefar nevnes.

De få gangene de to har vært i amme rom etter påske har bestefaren vært etter gutten hele tida. Han spiser som en gris(!), han siser for mye, han er slem og dum gutt, han snakker for mye, han er for pysete, han er bortskjemt, ja kort sagt er alt galt. Samtidig behandler han barna til søskenene mine helt annerledes. De får bare skryt og godord, og det virker som han gjør det bevisst for at gutten min skal høre det.

Jeg får så inderlig vondt av sønnen min. Han forstår ingenting. Hvordan skal han kunne det? Han er bare lei seg, og så reagerer han med sinne mot bestefaren, og så er det i gang igjen.

Nå har det gått så langt at jeg vurderer å kutte kontakten med besteforeldrene, for jeg ser at dette ødelegger gutten min. Han er blitt så redd og usikker at det er fælt å se. Det gjør vondt i hjertet.

Kutter jeg ut bestefar mister vi bestemor også, for hun står på hans side. Det er veldig leit om det skjer, for sønnen min forguder henne. De to har hatt et veldig tett og godt forhold.

Kan legge til at jeg selv var hakkekyllingen hans som barn, så jeg vet alt om hvordan det føles for sønnen min nå. Nå er det liksom han som skal overta drittjobben, stakkars liten. Jeg tror dessverre ikke dette er noe som går over av seg selv, for jeg ser at gutten minner mye om meg selv, og jeg har jo irritert ham så lenge vi har kjent hverandre(var fire år da han giftet seg med min mor, så han er ikke min biologiske far).

Hva tenker dere om dette? Synes dere at jeg overreagerer? Jeg kunne fortalt mange historier om ting han har sagt og gjort mot sønnen min, men dette ble langt og jeg tror jeg har fått fram det viktigste.

Dette er fryktelig vanskelig, men det skjønner dere nok. Likevel, man må jo bare ta affære når en ser at ens eget barn ikke har det bra.

[Gjest enkel avgjørelse]

Jeg kan ikke forstå at det er et vanskelig valg i det hele tatt, selv om det er en fryktelig vond sak.

Jeg ville ikke latt barna mine være sammen med en slik person, hverken alene eller sammen med andre. Om du og mannen din også bryter kontakten, eller fortsetter å dra dit i visse sammenhenger, og har barnevakt, får være deres avgjørelse.

[Gjest eljo]

Huff, for et dilemma... Men jeg hadde ikke hatt noen kontakt på de premissene du ramser opp. Det er ødeleggende for en unge å bli hakket på på den måten. Han holder ikke på å bli senil vel den bestefaren? Noen blir "slemme" og forandrer seg når de begynner å utvikle alzheimer... Men i og med at du sier du var hakkekylling som liten er det vel bare et beklagelig personlighetstrekk hos ham.

Jeg ville holdt ham unna, det er mange som ikke har nær kontakt med besteforeldre, enten de bor langt unna eller de er døde. Hvis min far eller svigerfar hadde oppført seg sånn overfor min sønn fikk det heller være!!

[Gjest ille ille ille]

Huff, jeg får helt vondt inni meg når jeg leser fortellingen din. Min far gjorde også forskjell på sine barnebarn, og det var mitt barn som var *den slemme* i familien vår, en periode var det både tanter, onkler og bestefar som bare så etter negative ting hos dette barnet. Det er klart, fokuserer man på det negative finner man det også.

Du har opplevd det samme selv, du vet hvor vondt det er, og når det hender ens eget barn blir alle sår revet opp igjen og alt blir mye verre enn det noen gang har vært.

Du sier selv at barnet ditt er ulykkelig pga dette. Jeg synes du skal si til dem at det er DU som skal oppdra ditt barn. Barnet blir ulykkelig hvis alle skal hakke på han. Hvis ikke besteforeldrene kan godta dette så må du kutte kontakten.

Jeg kuttet kontakten og det var isfront i et par år. Når vi da gjenopprettet kontakten hadde min far fått større respekt for meg og sluttet å behandle barnet mitt dårlig.

[kakki1365380609]

Fikk vondt i hjertet når jeg leste dette. Stakkars gutten din og deg. At voksne mennesker kan oppføre seg slik, er helt ufattlig for meg.

Snakker om å oppføre seg trassig og barnslig!!!!

Gi klar beskjed at slik oppførsel tålereres ikke og at dere ikke kommer til å ha noe mer kontakt med ham. Din mor får komme til deg og besøke dere istedet.

[Prinsessemamma]

Huff.. dette var vondt å lese. Stakkars liten gutt!! Men tross alt har han er fott mor som stiller opp for ham og tar ham i forsvar og ikke tillater at han blir urimelig behandlet. Det synes jeg er flott gjort. Du overreagerer ikke. Jeg synes du er tøff som står opp mot din stefar og faktisk vuderer å kutte kontaken med både ham og din mor hvis det er til din sønns beste.

Men hva med å først prøve å ta en skikkelig alvorsprat med besteforeldrene (kanskje du du alt har prøv det da...). Fortell dem at det faktisk er du som har oppdrageransvaret for sønnen din, og at du ikke trenger bestefars innblanding. Og spesielt ikke når han opdragelses teknikker innebærer vold mot barnet, som faktisk er ulovlig og straffbart i Norge. Han får heller ta det opp med deg alene om han har noen innvendiger mot dine oppdragelses metoder, og ellers holde godt kjeft.

Hvis ikke dette når frem ville jeg nok valgt å begrense kontakten med besteforeldrene, og tydelig forklart dem hvorfor!

Klem fra

[Kinesermor]

Har ikke lest hva de andre har svart deg, så det kan jo hende dette blir det samme i annen språkdrakt, men jeg tar sjansen.

Jeg synes igrunnen du har gitt deg selv et svar. Det er vondt og utrolig vanskelig å bryte kontakten med familie, men du sier selv at du vet at det ikke gir seg, og at du har gjennomlevd det. Da synes jeg du bør være den voksne nå, som kan ta avgjørelsen du ikke kunne når du var barn, - dropp kontakten. La ham ikke gjøre med din sønn det du opplevde, gutten din er for verdifull til det. Tål å stå i det vonde for sønnen din sin skyld. Og vet du, jeg tipper moren din og sønnen din vil finne en måte å ha kontakt på allikevel, hun vil ikke klare å kutte ham helt.

Lykke til, skulle ønske det var noen annen måte å løse det på, men jeg tror du ser at historien gjentar seg!

[Gjest språkmamma]

Du kan ikke la gutten bli utsatt for dette! Du kan ta en alvorlig prat med besteforeldrene, men bedrer det seg ikke med en gang etter det, må du holde ham unna dem. Det går ikke an å oppføre seg sånn mot små barn! Dessuten svarer barn på voksnes forventninger - blir gutten behandlet som en rampunge, kan han leve opp til bestefarens forventninger til det på sikt.

Kan ikke bestemor komme hjem til dere uten bestefar? Hvis ikke, må du kutte kontakten mellom barnet og besteforeldrene.

Skjønner veldig godt at det virker tøft, men kan ikke skjønne at du har noe annet valg.

[skorpionfisken]

Hvis dette ikke hadde vært bestefar, men en annen mann som behandlet barnet sånn, hva ville du gjort da?

Jeg vet i allefall at om noen som helst (en fremmed mann, min mann, barnas far, min far, eller min sønn eller mine stesønner) utsatte mine barn for det der så hadde jeg ikke bare kjeftet på dem og gått.

Jo jeg hadde kjeftet på dem og gått til nærmeste politistasjon og anmeldt dem. Det er forbudt ved lov å slå (rise) og skade barn (kaste i veggen så det blir kul i hodet).

[Gjest Ulvinnen]

Det at forskjellsbehandling av barn blir overført til forskjellsbehandling av barnebarn har jeg sett på nært hold.

Du sier at moren din støtter din far i hakkingen av sønnen din. Hun støttet ham vel også når det gjaldt å hakke på deg da du var liten?

Nei, gjør som de andre sier og bryt kontakten med faren din. Om du også skal bryte kontakten med din mor kommer helt an på hvilken holdning hun nå inntar.

[org]

Du overdriver virkelig ikke, slik du beskriver det i innlegget ditt.

Oppgjøret bør komme, uten barnet til stede. Det er vel mer redelig å ta et oppgjør, fremfor plutselig å bryte all kontakt.

For å bryte all kontakt, er _kanskje_ ikke nødvendig. Men at din stefar trenger en vekker, er mer enn tydelig!

Hva er forresten grunnen til at mora di har latt han ture frem slik mot deg i alle år, tror du? Er det for at du er stebarnet hans?

[Jentene2]

jeg hadde kuttet kontakten med bestefaren og sagt at vil bestemor møte gutten kan hun gjøre det hjemme hos dere. Sønnen din har det ikke godt sammen med bestefaren sin - hadde aldrig tillatt at noen betedde seg på den måten mot barnet mitt. I tilegg har han jo faktisk også slått han.

Jeg synes absolutt at guttungen skal få slippe å være med den idioten, det har han ikke godt av.

[Lillemus]

Du overreagerer overhode ikke! Dropp kontakten med bestefar, gi ham beskjed om at dere ikke kommer dit på besøk mer og at han ikke er ønsket hos dere med mindre han oppfører seg som folk. Bestemor derimot, er hjertelig velkommen når som helst.

[jubalong70]

Hjelpes meg. JEg får så utrolig vondt av sønnen din, og deg også.

Det virker som om bestefaren virkelig har problemer.

Jeg hadde tatt en alvorsprat med både mormor og bestefar - uten at det var barn tilstede. Da hadde jeg forklart det du sier i innlegget her. Fortell hvordan du følte deg som barn, og at du nekter å godta at sønnen din blir behandlet på samme måte.

Fortell at det er i følge norsk lov er ulovlig å slå barn, og at det ikke er aktuelt å utsette sønnen din for muligheten for at han blir slått av noen som skal være omsorgsperson.

Står de på sitt, så hadde jeg, med trist sinn, kuttet kontakten.

Mormor kunne ha kommet på besøk alene, men dere kommer ikke på besøk til dem.

Ved familiesammenkomster vil dere holde dere laaaangt unna bestefar, og han har pent å holde seg langt unna sønnen din også.

Huff, så vondt og vanskelig.

[Gjest mij]

Uff, dette hørtes helt grusomt ut!!

Kutt all kontakt med bestefar, gutten din kan komme til å slite med dette resten av livet. Jeg er selv oppvokst med en svært aggressiv person i nærmeste familie, som har påvirket meg veldig negativt.

Om bestemor blir med i dragsuget så får det heller være. Bare det at hun velger å stå ved sin manns side med denne oppførselen.. jaja, de har jo vært sammen lenge og har en historie, men ikke alt kan forsvares. Han høres ikke helt god ut, så bra at noen velger å være hos ham, tross alt.

Vi foreldre plikter å beskytte våre barn mot slike mennesker, uansett om de er slekt eller ikke.

[Gjest GA]

Uff, nå fikk jeg helt vondt i magen! (hadde litt av samme forhold til min egen far som deg da jeg var liten)

Du har nok ikke annet valg enn å enten kutte eller begrense samværet med bestafaren. Så må du gi moren din klar beskjed om hva du mener. Det er sikkert ikke enkelt, men gutten din er da verdt det? Tror du bestefaren har forbedringspotensiale? Eller takler han ikke unger med litt vilje? Du får ta en konfrontasjon hvis du greier det, eller bare trekke deg unna.

-mine foreldre er (heldigvis) skilt nå, og jeg merker at jeg er _veldig_ på vakt når vi er sammen med min far. Ved den minste antydning til aggresjon, tar jeg ungene og reiser hjem igjen. Det har vel bare skjedd et par ganger faktisk, men vi har mindre og mindre kontakt. Jeg føler meg rett og slett ikke vel i samme rom som ham.

[Gjest amparro...]

Herregud, dette var ille å lese!! Du overreagerer ikke - det må du ikke finne på å tro... En sånn oppførsel høres helt unormal ut i mine ører!! Jeg ble helt sjokka av å lese innlegget ditt. Bestefaren er jo skikkelig stygg mot gutten din. Hadde jeg vært i din situasjon hadde han ikke fått komme i nærheten av gutten!!!

Veldig sørgelig er det også at moren din godtar det som skjer nå og det som skjedde med deg som barn. Trist...

Jeg har egentlig ingen gode råd, men ikke la bestefaren få ødlegge guttens selvfølelse.

[kati]

Dette var trist.

Da du selv var hakkekylling for denne mannen, ønsket du sikkert at noen skulle hjelpe deg. Og det er DET du kan gjøre for gutten din nå. Ikke utsett ham for denne mannen! Dersom det fører til at bestemor også er ute av bildet, er jo det fryktelig synd, siden gutten din har et godt forhold til henne. Men så lenge gutten er så liten, og ikke kan forsvare seg selv, ikke utsett ham for denne såkalte bestefaren. Det ville IKKE jeg gjort, iallefall.

[Gjest sandex]

Huff... jeg ville tatt en "pause" i forholdet til besteforeldrene, og prøvd å få inn i hodet deres hva du mener om saken..

For - det er ABSOLUTT ikke holdbart!

Håper han har en bestefar på andre siden som er bedre!

Lykke til!

[Gjest sandex]

PS: Kanskje du kan vise din bestemor alle svarene på ditt innlegg?! (og evt. bestefaren, om det går inn?)