Ny far i ny familie

[Gjest forberedende stefar]

Heisann!

Jeg er ganske nylig kommet sammen med en jente som har to gutter på tre og seks år. Som ny kjæreste til moren deres er det vel ganske natrulig at de på et eller annet tidspunkt kommer til å se på meg som en fiende siden jeg har stukket av med moren deres.

Er det noen som har noen gode råd til hvordan jeg kan forholde meg i en sånn situasjon? Finnes det noe litteratur på området?

Håper på masse gode råd

[Gjest Personifica]

I løpet av de ti årene jeg har vært alene med sønnen min har jeg introdusert ham for to menn. Sønnen min er enebarn og meget sjalu.

Og helt rett som du poengterer, disse to kjærestene mine var fiender for ham.

Det er vel unødvendig å si at du burde ha en ikke oppdragende rolle i starten.

Og det som funket best for sønnen min var at det gikk i hans tempo. Den første kjæresten min var virkelig helt storveis. Sønnen min savner ham enda. Han var oppriktig interessert, dette merker barn, og tok sønnen min med på aktiviteter. Noen ganger bare de to, andre ganger fikk jeg være med. Det tok ikke så lang tid før sønnen min var hekta.

Den siste kjæresten min var mer laid back. Ikke særlig barnevant. Det ble mer sønnen min som prøvde å få kontakt gjennom diverse spillopper, uten stor respons. Det gikk ikke så bra.

[MinnieM]

Synes det er så topp at du tenker bevisst gjennom dette på forhånd. Vi lever i en "nyfamilie" med mine to og hans ene. Vi har reddet oss gjennom å snakke gjennom ting på forhånd. Vi står dermed litt bedre rustet når situasjoner eventuelt oppstår. Han har hele tiden gitt barna oppmerksomhet slik som han har tolket at de har hatt behov for. Gjennom å gi dem masse kjærlighet og vært oppriktig interessert i å finne ut hvem de er, har han fått en plass hos dem som gjør at han nå også har gått mer og mer inn i "oppdragerrollen" i tillegg. Fordi de respekterer ham og han respekterer dem, er det naturlig. Det samme kan jeg si om mitt forhold til min stesønn. Vi har i alle fall bevisst unngått å skli inn i en rolle der man ser alle "feiliene" hos den andres barn og ha en forventning om at de skal være perfekte.

Vi behandler alle tre som "våre" og sørger for at de opplever rettferdighet.

Dette hørtes kanskje veldig "rosa" og perfekt ut.Jeg lover at vi har våre utfordringer, men synes at vi takler det veldig godt. Må legge til at barnas andre foreldre er nokså fraværende, kun minstemann har samvær med sin mor annenhver helg.

Tenk på at barna er mennesker du skal ha et mest mulig realt forhold til. Vær ærlig og oppriktig, men ikke irettesettende. Hvis vi irettesetter den andres barn flere ganger på kort tid, ber vi heller den som er barnets biologiske forelder om å ta "støyten", fordi det er lettere å ta imot noe negativt fra mamma eller pappa, enn den "nye". La ikke barna føle at de taper ansikt når det er en konflikt.

Lykke til!