Fint innlegg jeg fant

[22årgammel]

Leste et innlegg på en gruppe jeg er med i.Synes det var veldig bra skrevet. (NB! langt innlegg, så for å forstå hva jeg mener må du lese alt).

"Hadde i dag vært for et år siden, hadde jeg sikkert suttetr med nesa oppi en bok om hvordan man sulter seg til døde, og med et barberblad i den andre handa, klar til å kutte opp kroppen min til den så ut som om den hadde vært i krig. Jeg hadde ikke brydd meg om at i dag hadde jeg en grunn til å glede meg oer at jeg har mange gode venner som støter meg, jeg hadde heller tenkt på at faen heller, nå mister jeg dem snart uansett, og at jeg vil heller være et beinrangel en å ha det gøy med venner. For jeg fortjener ikkje å ha det bra. Jeg har vært gjennom masse, masse en seksten åring ikke skulle ha vært gjennom. Jeg har løpt fra flammer som slukte meg hel uansett hvor fort jeg løp. Prøvde jeg å løpe over brua, stoppet den opp i midten, å jg måte sitte å bli brent ufrivillig. Jeg prøvde å komme meg opp på hesten, men den kastet meg bare av igjen, fordi jeg ikke var sterk nok til å ri den. Jeg måtte klamre meg fast til spiseforstyrrelsen for å føle at jeg kunne noe, at jeg var sterk og kunne få det som jeg ville. Ikke bli eldre, bare tynnere. Ikke tenke på noe annet en når jeg skulle spise, kutte av litt av de 150 kcal jeg skulle ha per dag, sånn at jeg hadde spist litt mindre. Da var jeg god nok. God nok for spiseforstyrrelsen. Da ville den fortsatt ha meg. Jeg ble forhekset. Jeg var avhengig av å veie meg, trene helt til jeg ikkje klarte meg og litt til, ta avføringspiller, å koffein piller for å klare å stå på beina. Vekta viste mindre og mindre for hver gang jeg sto på den. Men jeg var ikkje fornøyd. Da var det bare et ennå mindre tall isom var prosjektet mitt. Jrg isolerte meg, jeg spiste ikkje, jeg satt på datan fra morran til kveld, og jeg brukte natte timene til å trene mens de andre sov så søtt. Jeg var redd for å gå ut døra, for da var jeg sikker på det skulle stå ern kriminell morder utenfor døra, klar til å kutte opp strupen min med en kniv. Jeg var redd for å dusje, for jeg trodde jeg skulle forsvinne i vannet å bli dradd ned i sluken, jeg var redd for å gå ut omn kvelden for jeg var sikkerpå at det var kamera i stjernene. Jeg trodde det var noen som forfulgte meg og skulle ta meg. Jeg satt å planlagde åssen jeg skulle drepe katta mi å kutte den opp å dra ut innvollene å sortere dem i hauger. Noen skulle jeg spise selv, for å bli til en katt, og de andre skulle jeg spre utover huset. Sånn at mamma kunne finne dem en etter en, og ikkje skjønne noenting. Jeg fikk ei fra teksas til å sende meg en bamse, der hun hadde lagt speed oppi den å sydd den igjen å sendt den til meg. Jeg røykte hasj for å få litt fred fra all akiten, men egentlig ble det bare verre, hadde jeg ikkje sluttet med det den gangen, hadde jeg nok vært ganske dårlig nå.

Men nå kan jeg sitte her, å planlegge hva jeg skal gjøre i dag, glede meg til jeg skal på besøk til besteveninna mi i helga, leve livet sånn som ungdommer skal gjøre. Jeg kan drikke n cola uten å måtte trene, kutte meg selv opp, p kaste opp etterpå. Jeg kan si til stemmene, at nei, nå vil jeg dusje i normal temperatur. Jeg kan gå ut i byen blant folk, uten at han mannen kommanderer meg til å drepe dem fordi de skal morde meg eller voldta meg. Jeg kan være sammen med ei veninne, spise mat, å kose meg å se på film. I stedet for å stå hjemme på rommet å måle midjen min å veie meg annenhver time og kaste opp bare jeg spiser et jordbær for mye.

Jeg har lært mye opp igjennom. Fått mange erfaringer. Gode erfaringer, og erfaringer som ingen skulle hatt uansett alder og personlighet og alt det der.

Jewg kan kjenne at jeg er glad i noen, å faktisk kjenne på at det er en god følelse. Jeg kan faktisk tro folk når de sier at de er glad i meg å at de aldri skal slutte å være min venn.

Det betse her i livet, er venner som er der for deg uansett hva. Som du kan komme til når du har det vanskelig, som du kan le sammen med når du har det bra. Som du kan sove hos å våkne klokka tre på lørdagen å tenke, oi jeg fikk faktisk sove i natt. Så deilig.

Jeg har mer interesse av gutter, å kan faktisk oppleve det å bli stup forelsket, forså at det går over å jeg klarer å se det samme i andre en bare en.

I fjord, satt jeg på baksiden av stkehuset med to personer som måtte passe på at jeg ikke falt bevisstløs ned på bakken fordi jeg ikkje hadde spist poå tre uker. Nå kan jeg sitte på trappa, ta meg en røyk, og nyte at jeg faktisk kan kjenne at sola varmer. Jeg kan høre art fuglene synger flittig mens de bygger rede til de små ungene deres som skal klekkes ut om bare n måned. Jeg kan lukte luktene, plukke blomster å syntes de er fine.

Jeg kan være trygg på folk som gir meg grunn til å stole på dem uten å tro at dem skal gjøre meg noe vondt i neste øyeblikk.

Jeg sier ikkje at stemmene er vekk, jeg sier aikkje at angsten er vekk, jeg sier heller ikkje at tristheten er vekk, eller at jeg er fri for problemer. For jeg vet at dem må jeg nok leve med.

Men jeg har funnet en måte å takle ting bedre på. En måte å leve på i stedet for bare å eksistere, i stedet for å råtne inne på et rom. I stedet for å bare eksistere.

For nå, får jeg bar efler å flere smakebiter på livet. For hver dag,uke, måned, år som går.

Og vet du hva? Det er deilig. Jeg begynner å leve igjen. Jeg kan puste, og jeg drukner ikke.

Jeg kan føle, jeg kan smile uten at det er falskt, jeg kan faktisk kjenne at jeg er meg."

-Ukjent-