Frustrert....

[Gjest Hei33]

Er det ingen som skjønner at jeg har mer enn nok med å klare å være mor og husmor?

Med det er det arbeidsoppgaver i fleng, og jeg ORKER IKKE noe mer enn det. Basta.

Har sagt til psykologen og legen at jeg faktisk hadde valgt døden om jeg ikke hadde hatt barna.

Hvorfor skal systemet tvinge meg til å jobbe når jeg ikke orker????????

Har faktisk lyst til å dø, reise vekk fra alle krav, alt stress og press. Jeg makter ikke mer enn det jeg allerede har! Skjønn det, da!

[Gjest Violsa]

hvordan tvinger systemet deg til å jobbe. Mister du retten på noen yteleser snart?

[Gjest Hei33]

hvordan tvinger systemet deg til å jobbe. Mister du retten på noen yteleser snart?

Jeg er på "arbeidevne-utredning" på Fønix for tida. Er ferdig der i slutten av juni, og da får jeg dommen; arbeidsfør eller ufør. (Også med reduksjoner i %). Er så redd, nesten overbevist om at de kommer til å konkludere med at jeg er 100% arbeidsfør. Saksbehandleren min skal ringe psykologen i morra for en uttalelse, og jeg frykter også at psykologen skal "svike" meg å si : "Bare send henne ut i arbeid. Det har hun godt av..."

He he, skjønner jo at det er litt paranoid tenkning, men... Er så redd for at ingen skal forstå meg.!!!!!!! :-(

[tøytiger]

Hei.

Jeg synes det er dumt at de presser deg i jobb når du har barn og er psykisk syk.

Det snakkes mye, og fordømmende, om temaet barn av psykisk syke. Og hvor tungt noen av disse barna har det.

Man skulle tro at denne nye kunnskapen skulle føre til at det ble lagt til rette for at psykisk syke skal kunne gi en best mulig hverdag for barna sine.

All den tid du selv mener at du ikke er i stand til mer enn husarbeid og barna dine så burde de respektere dette uten noen arbeidsutprøvning.

Jeg kan tenke meg at det også er en enorm belastning å være i den situasjonen som du er i nå. Der du går og er redd for å bli "dømt" til en fremtid som du mener du ikke har forutsetning for å klare.

Sender varme tanker til deg og en klem.

[Gjest Hei33]

Hei.

Jeg synes det er dumt at de presser deg i jobb når du har barn og er psykisk syk.

Det snakkes mye, og fordømmende, om temaet barn av psykisk syke. Og hvor tungt noen av disse barna har det.

Man skulle tro at denne nye kunnskapen skulle føre til at det ble lagt til rette for at psykisk syke skal kunne gi en best mulig hverdag for barna sine.

All den tid du selv mener at du ikke er i stand til mer enn husarbeid og barna dine så burde de respektere dette uten noen arbeidsutprøvning.

Jeg kan tenke meg at det også er en enorm belastning å være i den situasjonen som du er i nå. Der du går og er redd for å bli "dømt" til en fremtid som du mener du ikke har forutsetning for å klare.

Sender varme tanker til deg og en klem.

Tusen takk for at det virket som om du forstod meg. Det satte jeg pris på.

Klem til deg med det "myke, kosete" navnet! :-)

Ønsker deg og alle forumbrukerne har alt godt!

[Gjest Violsa]

Jeg er på "arbeidevne-utredning" på Fønix for tida. Er ferdig der i slutten av juni, og da får jeg dommen; arbeidsfør eller ufør. (Også med reduksjoner i %). Er så redd, nesten overbevist om at de kommer til å konkludere med at jeg er 100% arbeidsfør. Saksbehandleren min skal ringe psykologen i morra for en uttalelse, og jeg frykter også at psykologen skal "svike" meg å si : "Bare send henne ut i arbeid. Det har hun godt av..."

He he, skjønner jo at det er litt paranoid tenkning, men... Er så redd for at ingen skal forstå meg.!!!!!!! :-(

skjønner at det er skummelt. ikke lenge igjen nå da. hvis du sliter psykisk er det vel ekstra viktig at du forteller de du jobber at det her orker du ikke , klarer ikke og lignende. De kan vel ikke se på deg om du klarer det eller ikke. Merkerlig hvordan de skal klare å vurdere akkurat det spessielt når det gjelder folk som sliter psykisk

[frosken]

Hei.

Jeg synes det er dumt at de presser deg i jobb når du har barn og er psykisk syk.

Det snakkes mye, og fordømmende, om temaet barn av psykisk syke. Og hvor tungt noen av disse barna har det.

Man skulle tro at denne nye kunnskapen skulle føre til at det ble lagt til rette for at psykisk syke skal kunne gi en best mulig hverdag for barna sine.

All den tid du selv mener at du ikke er i stand til mer enn husarbeid og barna dine så burde de respektere dette uten noen arbeidsutprøvning.

Jeg kan tenke meg at det også er en enorm belastning å være i den situasjonen som du er i nå. Der du går og er redd for å bli "dømt" til en fremtid som du mener du ikke har forutsetning for å klare.

Sender varme tanker til deg og en klem.

Synes du skriver en bra og tankevekkende kommentar.

Problemet er vel allikevel at det må gås opp en grensegang for når man skal gi enkelte anledning til å være hjemmeværende med trygd. Ut i fra alminnelige rettferdighetsbetraktninger så må det et element av objektiv hindring til for at man skal godta et ønske om å få slippe arbeidslivet. Men det er jo uhyre vanskelig å gjøre disse vurderingene når det gjelder moderate psykiske lidelser, og det er belastende å være i en slik utredningsfase.

Men jeg synes uansett at du argumenterte godt for din måte å se dette på!

[frosken]

Sannsynligvis har du mye å vinne på størst mulig grad av ærlighet gjennom utredningsprosessen. På den måten kommer dere forhåpentlig frem til en konklusjon alle parter er enige i.

Skjønner at du synes prosessen er belastende.

[tøytiger]

Synes du skriver en bra og tankevekkende kommentar.

Problemet er vel allikevel at det må gås opp en grensegang for når man skal gi enkelte anledning til å være hjemmeværende med trygd. Ut i fra alminnelige rettferdighetsbetraktninger så må det et element av objektiv hindring til for at man skal godta et ønske om å få slippe arbeidslivet. Men det er jo uhyre vanskelig å gjøre disse vurderingene når det gjelder moderate psykiske lidelser, og det er belastende å være i en slik utredningsfase.

Men jeg synes uansett at du argumenterte godt for din måte å se dette på!

Ja, det må gå en grense en plass for når en skal kunne være hjemme og motta trygd og når en skal være nødt til å delta i arbeidslivet.

Men jeg tenker at i de tilfellene der en psykisk syk foreldre har eneansvar for barn, så bør ikke den psykisk syke belastes med mer jobb enn at de både kan være en fullgod omsorgsperson og klare jobben.

[frosken]

Ja, det må gå en grense en plass for når en skal kunne være hjemme og motta trygd og når en skal være nødt til å delta i arbeidslivet.

Men jeg tenker at i de tilfellene der en psykisk syk foreldre har eneansvar for barn, så bør ikke den psykisk syke belastes med mer jobb enn at de både kan være en fullgod omsorgsperson og klare jobben.

Jeg er enig i at samfunnet i slike situasjoner også bør være opptatt av hva som er til det beste for barnet, særlig dersom vedkommende er alene om daglig omsorg.Men noen ganger har det å fungere i jobb så stor betydning for selvfølelse, sosialt nettverk osv. at dette kan gi svært positive ringvirkninger også i forhold til barnet.

[tøytiger]

Jeg er enig i at samfunnet i slike situasjoner også bør være opptatt av hva som er til det beste for barnet, særlig dersom vedkommende er alene om daglig omsorg.Men noen ganger har det å fungere i jobb så stor betydning for selvfølelse, sosialt nettverk osv. at dette kan gi svært positive ringvirkninger også i forhold til barnet.

Det er sant og bør regnes inn i stykket.

Men det å ha vært psykisk syk og isolert i lang tid gjør at det å gå rett fra "hjemme" til jobb kan bli for utrygt. Når en har ganske omfattende psykiske plager så kan en lett reagere med å bli deprimert dersom man blir utrygg.

Det mangler en bit mellom det å være hjemme og det steget det er til å begynne i jobb.

Kanskje kan det for noen være bra å være på et dagsenter om dagene noen månedef ør man begynner i jobb.

Dagsentrene har jo ofte ganske omfattende tilbud som kurs, undervisning, trening, matlaging og håndarbeid. Her kan en komme seg ut og være sosial og gjøre aktiviteter der terskelen for mestring er lav. Slik kan man lykkes å bygge trygghet på at man kan mestre noe før en begynner i jobb.

Kanskje vil overgangen føles tryggere og den psykisk syke klarer å bli værende i jobben. For en ting er jo å komme i arbeid, en annen ting er å klare å bli i jobben.

Huff. Dette ble helt på sida av det som handlet om barn.