Post traumatisk stress lidelse?

[mtb]

For snart tre år siden fødte jeg et barn før tiden, som døde overaskende etter to uker. Vi var akkurat kommet over det vi trodde var den verste kneika, så ble barnet plutselig dårlig å døde tre timer etterpå i armene mine.

Like etterpå ble jeg gravid igjen, med ett komplisert svangerskap hvor jeg fødte prematurt igjen. Begge fødslene var traumatisk med blodtap og endte i narkose for å få ut rester av morkake og stoppe blødninger.

Dette barnet ble på sykehuset i flere måneder, med mange skremmende opplevelser. Det var flere ganger jeg trodde vi ble å miste dette barnet også. Mange ganger vi befant oss i samme situasjon som ved det første barnet.

Etter utskriving gikk det tålelig greit utad. Jeg fokuserte veldig mye på dette barnet, å slet med dårlig samvittighet for det første barnet som døde og at jeg ikke hadde tid til å være på graven osv.

Jeg ble isolert fra omgivelsene, trives best alene hjemme. Har slitt med søvnvansker nå siden første barnet døde. Jeg blir fort irritabel, deprimert, har fått ekstremt lav selvtilitt. Jeg kjenner ofte følelsen av tomhet som jeg følte idet første barnet døde, å tenker på om jeg ville klart det en gang til. Jeg sitter på kvelden å tenker på dødstidspunktet, og alle gangene det holdt på å gå samme veien med siste barnet.

Alt er blitt så slitsomt. Å jeg vil helst ikke være i folkemengder. Jeg føler at jeg ikke har noe å prate om med andre mennesker.

Nå, 3 år etter vår første døde, er vi også flyttet fra hverandre jeg og faren. Vi er ikke flyttet fra hverandre fordi vi ikke er glade i hverandre lengre, men situasjonen ble uholdbar. Sexlivet var ikke tilstede i det hele tatt. Ikke nærhet, ikke noe. Ikke kommunikasjon, vi kan ikke snakke sammen lengre. Jeg klarer ikke snakke. Jeg klarer ikke tenke.

Jeg klarer ikke engang tenke over ukesmenyen i hjemmet. Det blir til at halv time før middag løper jeg i butikken å henter noe til middag. Det ender med svært lite variasjon. Jeg er også veldig matlei. Småkvalm hele tiden i perioder.

Har søkt litt på nettet å funnet ut at post traumatisk stresslidelse passer. Høres dette sannsynlig ut? Å hva gjør jeg videre? Vil gjerne ut av mørket.

[rose23]

Å miste et barn må være noe av den mest grusomme en kan oppleve tenker jeg. Å få skyldfølelse er veldig vanlig når noen kjære plutselig dør.

Det fikk jeg selv høre av en psykolog da jeg var veldig nære på å miste moren min.

Kanskje tiden er inne for å la sorgen komme. Kanskje kan antidepressiva hjelpe deg over den verste kneika. Hva om du finner en psykolog eller en prest som du kan prate ut med? Det vil gjøre vondt, men etterhvert blir tapet lettere å leve med.