Hva gjør andre når vennene svikter?

[Gjest Lei meg i dag!]

Har noen barndomsvenninner som har mye større barn enn meg slik at det ikke er naturlig å møtes med barna- men jeg ønsker å møtes bare vi voksne for å skravle osv- har kjent dem i 25 år og nå føler jeg at de ikke ønsker vennskapet lenger: de ringer aldri, passer aldri å komme på besøk, svarer med korte sms er, har aldri tid til å skravle i telefonen- jeg har tre små barn så jeg har "egentlig" heller ikke tid men synes sånt er viktig- hva kan jeg gjøre?

Hva ville du gjort?- La det skli over av seg selv eller?

[cecily]

Høres ut som om det allerede har sklidd ut av seg selv.

[mumitrollet]

Av og til glir man fra hverandre, sånn er det bare. Eller så er det perioder der man ikke har overskudd til å holde kontakten med alle venner. I slike perioder så er det ikke uvanlig å (mer eller mindre bevisst) nedprioritere dem man ikke har så mer felles med enn fortiden. Har vennskapet holdt lenge, kan det godt hende at det kan tas opp igjen ved en senere anledning.

Jeg ville lagt det vennskapet på is inntil videre.

[Gjest Elextra]

Min erfaring er at man i perioder må være veldig overbærende med slike ting. Mange oppfører seg slik i perioder som vennene dine, jeg selv også, selv om jeg selvfølgelig ikke bør. Heldigvis har jeg venner som da i perioder er tålmodig, og så finner vi kontakten igjen. Andre ganger er det jeg som må være den overbærende.

[Gjest amparro..]

Det er trist når det er sånn... Hvis "alle" vennene dine møter deg på denne måten synes jeg du bør gå i deg selv. Stille deg selv en del spørsmål, som f.eks.; hvordan er jeg som venn, lytter jeg til andre eller snakker jeg mest selv osv..

Jeg er selv småbarns mor og har god kontakt med venninner fra skoledagene + nye. Vi mailer, sender sms og ringer hverandre + at vi møtes - selfølgelig.

Jeg oppfører meg sånn som du beskriver dine "venner", mot noen av mine "gamle" venninner. Jeg trekker meg rett og slett bort fra dem, fordi de ikke gir meg noenting!! Noen har jeg sagt det rett ut til, men de skjønner det ikke. Ei annen klarer jeg ikke å få sagt det til, men jeg "orker" bare ikke så mye av hennes selskap. Jeg vil tilbringe tid med de som gir meg noe - ikke de som tapper meg for energi. Jeg selv gir mye i et venneskap og det får jeg tilbakemedlinger på også.

Det er synd at det blir slik, men mitt råd til deg er at du kikker på deg selv. Hvisn "ingen" vil tilbringe tid med deg har du ikke så mye valg.

[Gjest vært der]

Jeg skjønner hva du mener. Har vært på begge sider av gjerdet. Ja, som amparro sier, er det lurt å gå i seg selv. Men antagelig blir du ikke klokere av det. Jeg synes vi lever i et heseblesende samfunn, hvor man skal rekke over så utrolig mye. Man kan ikke klare å være like nær med alle. Noen ganger er det like greit å kutte ut kontakter som ikke gir deg noe. At du kanskje ikke gir enkelte folk noe er ikke nødvendigvis noe du kan gjøre så mye med.

Hva med å ta en skikkelig prat med de du absolutt ikke vil miste, og få avklart hvor du står i relasjonen. Jeg gjorde det, og fikk svar fra ei venninne at hun rett og slett hadde for mange venner, og at hun ikke syntes hennes og mitt vennskap var så dypt at vi var nære. Vi kunne ha sporadisk kontakt, sa hun. Det var greit å vite, for forventningene våre styrer oss. Nå forventer jeg ikke så mye av henne, og gir ikke masse av meg selv til en som likevel ikke setter pris på det. Høres kanskje kynisk ut, men vi har fått bedre relasjon etter dette. Slett ikke nært, men fint å ha kontakt med en fra ungdomstida likevel.

Jeg tror faktisk en må spørre seg om det er så stort poeng å ha så stor vennskapskrets.

Jeg tror også at å avklare forventninger er smart, om enn noe guffent. Det er liksom noe man bare gjør når man er på sjekker'n, liksom. Men jeg tror at om venner hadde avklart hva de ønsket av hverandre, hadde det vært færre triste sjeler der ute.

Ei som ønsket å være en nær venn, men som ikke oppførte seg slik, (svarte ikke på sms, tok sjelden kontakt osv) fikk høre hva jeg forventet av en nær venn. Hun var enig, og jobbet med saken.Selv om ting ikke er perfekt, har vi avklart hvor vi står.

Lykke til!

[Mrs. Wallace]

Jeg skjønner hva du mener. Har vært på begge sider av gjerdet. Ja, som amparro sier, er det lurt å gå i seg selv. Men antagelig blir du ikke klokere av det. Jeg synes vi lever i et heseblesende samfunn, hvor man skal rekke over så utrolig mye. Man kan ikke klare å være like nær med alle. Noen ganger er det like greit å kutte ut kontakter som ikke gir deg noe. At du kanskje ikke gir enkelte folk noe er ikke nødvendigvis noe du kan gjøre så mye med.

Hva med å ta en skikkelig prat med de du absolutt ikke vil miste, og få avklart hvor du står i relasjonen. Jeg gjorde det, og fikk svar fra ei venninne at hun rett og slett hadde for mange venner, og at hun ikke syntes hennes og mitt vennskap var så dypt at vi var nære. Vi kunne ha sporadisk kontakt, sa hun. Det var greit å vite, for forventningene våre styrer oss. Nå forventer jeg ikke så mye av henne, og gir ikke masse av meg selv til en som likevel ikke setter pris på det. Høres kanskje kynisk ut, men vi har fått bedre relasjon etter dette. Slett ikke nært, men fint å ha kontakt med en fra ungdomstida likevel.

Jeg tror faktisk en må spørre seg om det er så stort poeng å ha så stor vennskapskrets.

Jeg tror også at å avklare forventninger er smart, om enn noe guffent. Det er liksom noe man bare gjør når man er på sjekker'n, liksom. Men jeg tror at om venner hadde avklart hva de ønsket av hverandre, hadde det vært færre triste sjeler der ute.

Ei som ønsket å være en nær venn, men som ikke oppførte seg slik, (svarte ikke på sms, tok sjelden kontakt osv) fikk høre hva jeg forventet av en nær venn. Hun var enig, og jobbet med saken.Selv om ting ikke er perfekt, har vi avklart hvor vi står.

Lykke til!

Veldig godt innlegg. Tror det er viktig å huske på at folk har forskjellige forventninger til hva slags forhold man skal ha.

Samtidig har Elextra et godt poeng i at i langvarige vennskap, er det av og til perioder der man ser lite eller ingenting til hverandre, uten at det nødvendigvis er noe annet galt enn at man er på forskjellig sted akkurat da.

[Torv]

Dette er jeg så enig med Elextra i.

Det å være raus med sine venner i perioder de kanskje gjør eller er opptatt med andre ting, er en fin egenskap.

Min beste venn og forlover bor til tider utenlands. Vi ringer heller hverandre ikke ned når hun er der, men når vi møtes eller ringes, er det som om vi aldri skulle ha vært borte fra hverandre mer enn en dag.

Vi er enige om at vi har et utrolig godt og nært vennskap.

Men det jeg synes er så merkelig, er at venner som ønsker å "bryte" eller er misførnøyd med vennskapet ikke tar opp dette med rette vedkommende. Hvorfor er vi så lite direkte?(dette er myntet på vennene dine?)

Hvorfor prøver man bare å smyge seg ut av et vennskap når "vennen" egentlig ikke har gjort noe galt? Man fortjener da bedre?

Om du føler situasjonen ille, bør du fortelle vennene dine om dine forsmådde følelser.

Det at dere/du skal gå å tro og hinte i hytt og pine gagner ingen.

Jeg ønsker deg lykke til!

[Gjest Sliten fortiden]

Huff, da, dette kunne gjelde meg.

Det er en av mine venninner jeg nærmest unngår for tiden. Hun er alenemor, og da barnet var lite, var det så hyggelig, både å omgås og være barnevakt. Mine egne unger er 8-10 år, hennes barn er nå tre. Treåringen er slitsom og oppmerksomhetskrevende, og ødelegger tingene på rommet til mine skolebarn; må altså passes på konstant.

Når min venninne kontakter meg i ferien min og trenger barnevakt, blir jeg lei meg, prøver å vri meg unna, for jeg trenger ferien min til å lade batteriene og til å konsentrere meg om mine barn, og til å nyte noen dager uten å alltid skulle noe. Og til og med i helgene har vi som regel ting å gjøre som ikke går an med en aktiv smårolling å passe. Vi skal på håndballkamper og holde løftet om å spille et bestemt spill med barna og stryke klær og klippe hekk etc.

Men jeg har dårlig samvittighet for følelsene mine. Jeg gleder meg til barnet hennes blir litt enklere å ha med å gjøre. Håper vi kan finne tilbake til hverandre, da. For hun er helt fin, og barnet hennes blir nok greit, med tiden.

Dette er jeg altså ikke stolt over å fortelle, men slik er det.

Jeg forteller denne historien som et eksempel på at det ikke nødvendigvis er DEG det er noe i veien med. I mitt tilfelle er det like mye meg, som ikke har nok overskudd. Og som er feig og ikke tør si at hennes barn er helt ultra krevende og at jeg trenger å få være litt flat av og til.

[Gjest amparro...]

Huff, da, dette kunne gjelde meg.

Det er en av mine venninner jeg nærmest unngår for tiden. Hun er alenemor, og da barnet var lite, var det så hyggelig, både å omgås og være barnevakt. Mine egne unger er 8-10 år, hennes barn er nå tre. Treåringen er slitsom og oppmerksomhetskrevende, og ødelegger tingene på rommet til mine skolebarn; må altså passes på konstant.

Når min venninne kontakter meg i ferien min og trenger barnevakt, blir jeg lei meg, prøver å vri meg unna, for jeg trenger ferien min til å lade batteriene og til å konsentrere meg om mine barn, og til å nyte noen dager uten å alltid skulle noe. Og til og med i helgene har vi som regel ting å gjøre som ikke går an med en aktiv smårolling å passe. Vi skal på håndballkamper og holde løftet om å spille et bestemt spill med barna og stryke klær og klippe hekk etc.

Men jeg har dårlig samvittighet for følelsene mine. Jeg gleder meg til barnet hennes blir litt enklere å ha med å gjøre. Håper vi kan finne tilbake til hverandre, da. For hun er helt fin, og barnet hennes blir nok greit, med tiden.

Dette er jeg altså ikke stolt over å fortelle, men slik er det.

Jeg forteller denne historien som et eksempel på at det ikke nødvendigvis er DEG det er noe i veien med. I mitt tilfelle er det like mye meg, som ikke har nok overskudd. Og som er feig og ikke tør si at hennes barn er helt ultra krevende og at jeg trenger å få være litt flat av og til.

Hvorfor kan dere ikke finne på ting uten barn??? Gjør ikke jenter det eller...Nå bare spør jeg?? Mine veninner og jeg gjær jo ting uten barna våre, går på kafe, på kino osv. Det er jo ikke noe problem at hun har et barn du synes er litt vel aktiv. Du kan jo være sammen med _henne_...