hva feilier det henne?

[kosikos]

Jeg har en søster somkommanderer alle, spesiellt meg. Hun kjefter på meg for ting som jeg ikke har gjort, men som hun selv har gjort (!?!?!). Hun anklager meg for å prøve å ødelegge for henne, og hun hisser seg lett opp, og det virker som om hun prøver å starte krangler. Hun skriker og kjefter og klarer ikke å si ting på en fin og høflig måte. Hun lyver om meg til andre, og jeg føler nesten at hun er ute etter å ødelegge for meg. Hun er uhøflig minst en gang i hver samtale vi har. Hun slenger uhøflige bemerkninger rundt seg og så ler hun en uskyldig latter for liksom å le det bort slik at ingen skal reagere negativt på oppførselen hennes. Hun kan si noe skikkelig sårende til meg, og så sier hun "neida, jeg bare tuller".

Jeg prøver å unngå henne og bare snakke overfladisk med henne, men jeg må jo treffe henne i familie sammenhenger, og av og til kommer hun på besøk. Vi bor i nærheten av hverandre, går på de samme stedene og har ganske lik omgangskrets. Jeg gruer meg hver gang jeg skal treffe henne, og jeg tør nesten ikke si noe for jeg er så redd for at hun skal være stygg.

Jeg treffer henne som oftest i familiebesøk. Hun er alltid frekk mot meg, og jeg får ikke noe støtte fra resten av familien når hun er sånn. Alle blir stille og hvis jeg prøver å forsvare meg selv, får jeg beskjed om å ikke krangle! Jeg blir så frustrert. Alle vet at hun går til psykolog, og at hun bruker flere slags piller mot psykologiske problemer.

Lurer på om noen av dere kjenner igjen problemet mitt. Jeg vet ikke hva som feiler henne, men hun virker ikke normal. Er det noen som har råd til hvordan jeg kan takle henne, evt få henne til å slutte med terroriseringen? Har prøvd å snakke med henne men hun er så hissig.

[Perlemoren]

Hei,

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Min søster har også hatt slik sjikanerende oppførsel. Nå er vi venner,men det har ikke alltid vært slik. Hun har og psykiske problem og av frykt for at hun skulle eksplodere fullt og helt, var det ingen som satte henne på plass. Men etter mange år i terapi, ulike behandlinger og god kjæreste tror jeg hun begynte å innse hvordan hun behandlet meg. Slik sint/irritert/sårende oppførsel kan nok tenkes å komme fra at hun er veldig usikker og har problemer med å håndtere ting i livet sitt. Kanskje hun prøver å "sverte" andre fordi hun føler seg truet av dem. Men det er jo selvfølgelig vanskelig for meg å si..

Hvordan har du det da? Har du noen å snakke med om dette? Jeg har brukt mange timer i psykolog-stolen på dette temaet. Men den stadige hetsingen fra søsteren min har gjort meg litt dårlig til å snakke om meg selv. Er redd for å bli ledd av,ikke tatt alvorlig og ikke bli møtt med respekt. Dette preger også selvfølgelig også vennskap og andre forhold. Vet ikke hvordan du er preget av dette. Søsteren din har ingen rett å behandle deg på den måten,men hvis ingen sier ifra at det er galt så er det ikke sikkert hun er klar over hvordan det blir oppfattet..

[kosikos]

Hei,

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Min søster har også hatt slik sjikanerende oppførsel. Nå er vi venner,men det har ikke alltid vært slik. Hun har og psykiske problem og av frykt for at hun skulle eksplodere fullt og helt, var det ingen som satte henne på plass. Men etter mange år i terapi, ulike behandlinger og god kjæreste tror jeg hun begynte å innse hvordan hun behandlet meg. Slik sint/irritert/sårende oppførsel kan nok tenkes å komme fra at hun er veldig usikker og har problemer med å håndtere ting i livet sitt. Kanskje hun prøver å "sverte" andre fordi hun føler seg truet av dem. Men det er jo selvfølgelig vanskelig for meg å si..

Hvordan har du det da? Har du noen å snakke med om dette? Jeg har brukt mange timer i psykolog-stolen på dette temaet. Men den stadige hetsingen fra søsteren min har gjort meg litt dårlig til å snakke om meg selv. Er redd for å bli ledd av,ikke tatt alvorlig og ikke bli møtt med respekt. Dette preger også selvfølgelig også vennskap og andre forhold. Vet ikke hvordan du er preget av dette. Søsteren din har ingen rett å behandle deg på den måten,men hvis ingen sier ifra at det er galt så er det ikke sikkert hun er klar over hvordan det blir oppfattet..

Hei og tusen takk for svar!

Søsteren min har vært i terapi i kanskje 5 år nå. Hun har veldig mye å slite med og klarer ikke helt å takle problemene sine.

Jeg har jo blitt veldig nervøs og gruer meg til å gå i familiebesøk, for jeg vet hva som vil skje, og jeg vet at jeg ikke vil få noe støtte fra de andre i familien.

Har tre brødre som enten ikke vil snakke om oppførselen hennes eller sier at jeg båre må ignorere henne. Jeg liker ikke den løsningen i det hele tatt, men jeg orker heller ikke å ta opp konflikten alene. Tror ikke min søster vil skjønne noe dersom jeg er den eneste som klager på henne, mens de andre aksepterer hennes oppførsel.

Snart skal vi til utlandet for å besøke slekten. Skal være der i to uker, og jeg gruer meg skikkelig. Jeg takket nei i begynnelsen, men alle presset meg til å bli med. Gjett hvem jeg skal dele rom med da. Jippi!

Skjønner bare ikke hvorfor hun er verst mot meg. De andre slipper så lett unna. Hehe.

Jeg kan jo snakke med kjæresten min om henne, men hun har sagt og gjort diverse ting mot meg som er skikkelig ille, og det er av og til vanskelig for kjæresten min å tro meg. Dessuten er det noe nytt som skjer minst en gang i uken, og jeg har på følelsen av at han blir lei til slutt. Han er jo også kompis med hennes kjæreste.

Hvordan går det med deg og søsteren din da? Har dere reparert forholdet?

[Gjest Rosalind]

Hei og tusen takk for svar!

Søsteren min har vært i terapi i kanskje 5 år nå. Hun har veldig mye å slite med og klarer ikke helt å takle problemene sine.

Jeg har jo blitt veldig nervøs og gruer meg til å gå i familiebesøk, for jeg vet hva som vil skje, og jeg vet at jeg ikke vil få noe støtte fra de andre i familien.

Har tre brødre som enten ikke vil snakke om oppførselen hennes eller sier at jeg båre må ignorere henne. Jeg liker ikke den løsningen i det hele tatt, men jeg orker heller ikke å ta opp konflikten alene. Tror ikke min søster vil skjønne noe dersom jeg er den eneste som klager på henne, mens de andre aksepterer hennes oppførsel.

Snart skal vi til utlandet for å besøke slekten. Skal være der i to uker, og jeg gruer meg skikkelig. Jeg takket nei i begynnelsen, men alle presset meg til å bli med. Gjett hvem jeg skal dele rom med da. Jippi!

Skjønner bare ikke hvorfor hun er verst mot meg. De andre slipper så lett unna. Hehe.

Jeg kan jo snakke med kjæresten min om henne, men hun har sagt og gjort diverse ting mot meg som er skikkelig ille, og det er av og til vanskelig for kjæresten min å tro meg. Dessuten er det noe nytt som skjer minst en gang i uken, og jeg har på følelsen av at han blir lei til slutt. Han er jo også kompis med hennes kjæreste.

Hvordan går det med deg og søsteren din da? Har dere reparert forholdet?

Hva det feiler henne, er vel ikke hovedspørsmålet.

Hovedspørsmålet er hvorfor finne seg i en slik oppførsel???

Det er rart det med familie. Der skal visst alt gå ann. Det skal tåles og godtas at enkelte i familien turer fram som de selv vil.

Det er ikke ett spørsmål om å være snill i det uendelige. Det er ett spørsmål om hva dere føler som krenkende- Og det skal IKKE dere finne dere i.

Alle har følelser. Noen ganger kan dette bli så ille av trakaseringen at de som blir utsatt for det selv må ha behandling.

Slik gikk det med meg. Min mor holdt på i det uenderlige og jeg fant meg i det. Til slutt ble jeg syk av all trakaseringen. Det var hele tiden henne det var synd på.

De psyke skal ikke få lov til å oppføre seg slik. Si ifra og krev respekt. Familien er ikke hellig. Sett foten ned og se hva som skjer.

Kanskje det blir bedre. Blir det verre....hva er så dette søskenforholdet verdt????????? Egentlig!!!!!?

[kosikos]

Hva det feiler henne, er vel ikke hovedspørsmålet.

Hovedspørsmålet er hvorfor finne seg i en slik oppførsel???

Det er rart det med familie. Der skal visst alt gå ann. Det skal tåles og godtas at enkelte i familien turer fram som de selv vil.

Det er ikke ett spørsmål om å være snill i det uendelige. Det er ett spørsmål om hva dere føler som krenkende- Og det skal IKKE dere finne dere i.

Alle har følelser. Noen ganger kan dette bli så ille av trakaseringen at de som blir utsatt for det selv må ha behandling.

Slik gikk det med meg. Min mor holdt på i det uenderlige og jeg fant meg i det. Til slutt ble jeg syk av all trakaseringen. Det var hele tiden henne det var synd på.

De psyke skal ikke få lov til å oppføre seg slik. Si ifra og krev respekt. Familien er ikke hellig. Sett foten ned og se hva som skjer.

Kanskje det blir bedre. Blir det verre....hva er så dette søskenforholdet verdt????????? Egentlig!!!!!?

Nå ser jeg henne når jeg kun MÅ. Skulle bare ønske at familien stilte opp for meg denne gang. Hvis vi hadde stått sammen så kunne vi fått henne til å skjønne at hun må forandre seg. Hver gang jeg prøver å forsvare meg nå, så går alle imot meg og ber meg slutte å krangle. Når hun ikke er til stede kan de endelig innrømme at hun gjør feil. De ber meg bare ignorere henne. Jeg vet ikke om jeg klarer det i to uker på samme rom som henne.... Jaja, deilig å få luftet tankene litt i hvert fall.

[Gjest Rødline]

Hva det feiler henne, er vel ikke hovedspørsmålet.

Hovedspørsmålet er hvorfor finne seg i en slik oppførsel???

Det er rart det med familie. Der skal visst alt gå ann. Det skal tåles og godtas at enkelte i familien turer fram som de selv vil.

Det er ikke ett spørsmål om å være snill i det uendelige. Det er ett spørsmål om hva dere føler som krenkende- Og det skal IKKE dere finne dere i.

Alle har følelser. Noen ganger kan dette bli så ille av trakaseringen at de som blir utsatt for det selv må ha behandling.

Slik gikk det med meg. Min mor holdt på i det uenderlige og jeg fant meg i det. Til slutt ble jeg syk av all trakaseringen. Det var hele tiden henne det var synd på.

De psyke skal ikke få lov til å oppføre seg slik. Si ifra og krev respekt. Familien er ikke hellig. Sett foten ned og se hva som skjer.

Kanskje det blir bedre. Blir det verre....hva er så dette søskenforholdet verdt????????? Egentlig!!!!!?

Det har du fullstendig rett i Rosalind!

Et søskenforhold er ikke verdt noenting om det kun er nedbrytende og ødeleggende.

Det beste er å få ordnet opp i uenigheter, men går ikke det må man bryte kontakten.

Jeg har en voksen søster som er mildt sagt gal, hun lever i en overnaturlig verden der hun påberoper seg å ha spesielle evner og gjør alt for å få oppmerksomheten.

Hun anklager bl.a en slektning for incest, enda den hun anklager har dekning for at hun aldri har vært alene med han og alle sier det er bare påfunn fra hennes side.

Det hele bygger på at hennes *synske* psykolog har *sett* dette.

Hun har lite kontakt med sine foreldre og oss søsken, fordi vi ikke orker, eller hun har halvveis brutt med noen selv også.

Det er masse mer jeg ikke kan skrive her.

Hun har gått veldig langt og såret mange, og det tar visst ingen ende dette styret hennes.

[Perlemoren]

Hei og tusen takk for svar!

Søsteren min har vært i terapi i kanskje 5 år nå. Hun har veldig mye å slite med og klarer ikke helt å takle problemene sine.

Jeg har jo blitt veldig nervøs og gruer meg til å gå i familiebesøk, for jeg vet hva som vil skje, og jeg vet at jeg ikke vil få noe støtte fra de andre i familien.

Har tre brødre som enten ikke vil snakke om oppførselen hennes eller sier at jeg båre må ignorere henne. Jeg liker ikke den løsningen i det hele tatt, men jeg orker heller ikke å ta opp konflikten alene. Tror ikke min søster vil skjønne noe dersom jeg er den eneste som klager på henne, mens de andre aksepterer hennes oppførsel.

Snart skal vi til utlandet for å besøke slekten. Skal være der i to uker, og jeg gruer meg skikkelig. Jeg takket nei i begynnelsen, men alle presset meg til å bli med. Gjett hvem jeg skal dele rom med da. Jippi!

Skjønner bare ikke hvorfor hun er verst mot meg. De andre slipper så lett unna. Hehe.

Jeg kan jo snakke med kjæresten min om henne, men hun har sagt og gjort diverse ting mot meg som er skikkelig ille, og det er av og til vanskelig for kjæresten min å tro meg. Dessuten er det noe nytt som skjer minst en gang i uken, og jeg har på følelsen av at han blir lei til slutt. Han er jo også kompis med hennes kjæreste.

Hvordan går det med deg og søsteren din da? Har dere reparert forholdet?

Hei igjen,

Vi er veldig gode venner nå. Har snakket mye sammen de siste årene, men alt har gått i hennes tempo. Jeg har aldri konfrontert henne selv og jeg er fortsatt ikke så flink til å gå henne i mot. Selv om hun sier jeg må gjøre det. Er som om det ligger en sperre der. Redd for at hun skal reagere som før..

Det er veldig vanskelig å leve under slike forhold. Kjærester og venner kan være bra sikkert,men ofte trenger man kanskje å si de tingene som irriterer en ofte og det kan bli kanskje bli mye for noen. Hva med å ta dette opp med fastlegen din? Kanskje gått til en psykolog og pratet om det? Psykiske problem rammer hele familien og jeg vil tro du har godt av å ha en "nøytral" arena å sortere tanker og følelser tilknyttet dette. Psykologen min har vært veldig forståelsesfull når vi snakker om dette. Det er ikke riktig at du skal gå og akseptere dette..

Vær snill mot deg selv..

[kosikos]

Hadde vært greit å høre hva ekspertene tror. Har lest litt om psykopater, og det passer ganske bra på min søster. men man kan vel aldri være helt sikker? Og uansett, hvosran takler man angrepene deres, og er det mulig å få dem til å slutte uten å starte krig? Jeg er veldig konfliktsky av meg... i hvert fall ovenfor henne. Føler ikke at hun respekterer meg i det hele tatt.