Psykisk/ fysisk syk (langt -sorry)

[Gjest Veronika27]

Her i vinter var jeg sykemeldt en uke p.g.a store ryggsmerter (slitasjeforandringer). Jeg var synlig syk, men fartet rundt som vanlig. D.v.s. jeg kjørte guttungen i barnehagen hver dag, satt ute med han å lekte, prøvde å vaske litt (ikke så vellykka) etc. Poenget er at folk visste ikke hva godt de skulle gjøre for meg. "Off, så vondt du har det, trenger du hjelp?" etc...

I mars fikk jeg panikk angst, m.a.o. jeg er ikke synlig syk. Er ingen som springer etter meg nå og lurer på om de kan hjelpe meg med noe. F. eks følge meg i barnehagen. Jeg må ringe rundt hver dag til forskjellige å høre om noen kan være med meg bort så jeg har den tryggheten. (De kan ta seg av guttungen om jeg skulle få panikk). Mannen min går på jobb før barnehagen åpner så han kan ikke levere han. Det er nesten som om jeg lurer på om folk tror jeg ikke gidder å gå å levere han selv. off, jeg hater å være avhengig av andre. Heldigvis er det noen som forstår å kommer på rappen om jeg ringer.

Svigermor er ett kapittel for seg selv. Har forklart henne 100 ganger om panikk angst. Hun kommer aldri til å sjønne noe. Tvinger meg inn i bilen og kjører opp med familien på besøk (bare jeg som har sertifikat selvfølgelig) og da tror hun angsten er helt borte. Så spør jeg om hun kan gjøre en liten ting for meg så er det: "Å ja, trodde du var bra jeg nå". Arhhhhh.

Moralen er: Jeg skulle 1000 ganger mer vært fysisk syk -kronisk ryggsmerter eller noe enn å ha angst. Kan være jeg ikke vet hva jeg sier nå, men ut fra min erfaring er angsten mye verre enn når ryggen skaper seg. (Når ryggen skaper seg klarer jeg så vidt å gå, komme meg ut av senga, men er sta). Mot ryggen kan jeg ta en parlagin så får jeg sove om natten. Er ikke noe vidundermedisiner mot angst. Ikke i mitt skap i alle fall.

Takk for oppmerksomheten :-)

[Gjest Veronika27]

Ps: mener ikke at alle skal springe etter meg hele tiden å spørre om jeg trenger hjelp. Men jeg spør ikke uten jeg virkelig trenger hjelp.

[tøytiger]

Det dummeste du gjør er å unngå å gjøre ting fordi du er redd for å få panikk angst.

[tøytiger]

Ps: mener ikke at alle skal springe etter meg hele tiden å spørre om jeg trenger hjelp. Men jeg spør ikke uten jeg virkelig trenger hjelp.

Jeg skjønner jo at du bare spør når du virkelig trenger hjelp.

For å bli kvitt angsten må en tvinge seg til å leve nøyaktig som før.

Begynner du å legge om livet ditt pga. panikkangst så kommer angsten til å smitte over på flere og flere områder. Til slutt kan angsten invalidisere deg helt.

[Gjest Veronika27]

Det dummeste du gjør er å unngå å gjøre ting fordi du er redd for å få panikk angst.

Jeg presser meg til å gjøre ting hele tiden. Men blir bare verre. Så når jeg presser meg langt hjemmenfra nå så passer jeg på å ha noen med.

Jeg vet jeg må møte frykten. Har hatt dette en gang før og blitt helt frisk. Så jeg vet hva som hjelper. Men jeg vet og hvor tungt det er. Dessuten er det så pass lenge siden at jeg har glemt masse. Vet det gikk mye bedre å presse seg sist når cipralexen virket. Fikk ikke så mye panikk. Syns ikke den virker noe nå.

For noen uker siden kjørte jeg han alene til barnehagen, og det gikk greit. Men så bare fortsatte jeg å presse meg til ting hele tiden så sa det pang- ned igjen. På en god dag skal jeg ta alt. Må lære meg å ikke presse meg for hardt? Jeg vet ikke.

Men takk for svar. Nå virker vallarganen kjenner jeg. Øynene faller igjen her c",)

Ha en fin natt

[rose23]

Hadde jeg kunne velge, hadde jeg tatt en fysisk sykdom i stedenfor å være dårlig psykisk. Jeg har i allefall erfart at det er ikke alle som forstår seg på psykiske smerter og at de kan være minst like vonde som fysiske. På jobb ble jeg møtt med suring og drittslenging fra sjefen da jeg ble sykemeldt sist. Akkurat som jeg skulker jobben for å være hjemme å slappe av noen uker. Når naboene spør hvorfor jeg ikke er på jobb, har jeg ikke det minste lyst å svare. Gud hvor mye enklere det hadde vært å vise fram en brukket arm de de nysgjerrige sladrekjerringene.

Du er nok ikke alene om ikke å møte forståelse. Noen forstår seg bare ikke på slikt, slik er det bare...God bedring iallefall.

[Dorthe]

Jeg tror ikke forskjellen på fysiske og psykiske problemer er så stor at jeg ville foretrekke det ene framfor det andre. Ofte så fører alvorlige fysiske problemer med seg psykiske problemer og dermed har man begge deler.

Og ressursbruken på psykiske sykdommer er ofte større enn ressursbruken på uhelbredelige problemer.

Så i grunnen synes jeg ikke det har noen hensikt å sammenligne. Helst vil vel alle være friske men slik er det dessverre ikke.

[Gjest Veronika27]

Hadde jeg kunne velge, hadde jeg tatt en fysisk sykdom i stedenfor å være dårlig psykisk. Jeg har i allefall erfart at det er ikke alle som forstår seg på psykiske smerter og at de kan være minst like vonde som fysiske. På jobb ble jeg møtt med suring og drittslenging fra sjefen da jeg ble sykemeldt sist. Akkurat som jeg skulker jobben for å være hjemme å slappe av noen uker. Når naboene spør hvorfor jeg ikke er på jobb, har jeg ikke det minste lyst å svare. Gud hvor mye enklere det hadde vært å vise fram en brukket arm de de nysgjerrige sladrekjerringene.

Du er nok ikke alene om ikke å møte forståelse. Noen forstår seg bare ikke på slikt, slik er det bare...God bedring iallefall.

Hei

Grunnen til at jeg sa heller fysisk syk er at den smerten kan jeg forstå.. Jeg vet ikke. Regner med dette forsvinner om en stund. Hjelper å få god nattesøvn i alle fall. Mer krefter å kjempe med.

Jeg er litt motsatt av normalen: jeg blir bedre av å gå rolig fram og verre av å presse meg hele tiden. Sånn var det sist jeg hadde det og. En uke på hytta så var jeg ett helt annet menneske. Men den gang klarte jeg å presse meg til å kjøre de timene inn. Vet ikke om jeg orker det nå. Sobril kan jeg ikke ta om det blir for ille, for den sovner jeg av.

Mem, men... Vi får stå på til det gir seg.

Ha en fin helg

[Gjest Veronika27]

Jeg tror ikke forskjellen på fysiske og psykiske problemer er så stor at jeg ville foretrekke det ene framfor det andre. Ofte så fører alvorlige fysiske problemer med seg psykiske problemer og dermed har man begge deler.

Og ressursbruken på psykiske sykdommer er ofte større enn ressursbruken på uhelbredelige problemer.

Så i grunnen synes jeg ikke det har noen hensikt å sammenligne. Helst vil vel alle være friske men slik er det dessverre ikke.

Du har ett poeng der. Men møter mer forståelse med synlig skade. (familien)

Heldigvis har jeg mamma som forstår dt veldig godt da hun har hatt det samme selv. Fungerer som min psykolog.

Er forresten overraskende mange som sliter psykisk. Heldigvis er mye av hysj hysjen som var før borte. Selv om vi ikke setter det i avisa at vi sliter.

Ha en fin helg!

[Dorthe]

Du har ett poeng der. Men møter mer forståelse med synlig skade. (familien)

Heldigvis har jeg mamma som forstår dt veldig godt da hun har hatt det samme selv. Fungerer som min psykolog.

Er forresten overraskende mange som sliter psykisk. Heldigvis er mye av hysj hysjen som var før borte. Selv om vi ikke setter det i avisa at vi sliter.

Ha en fin helg!

Ha en fin helg du også )

PS. Ulempen med et synlig problem er at man oftest får endel negativ oppmerksomhet og det faktisk ikke er slik at man får mere hjelp men at folk ikke vil hjelpe fordi de er redde for å bli utnyttet.