Piller vs naturlig rekovalens

[Gjest Å neida...]

Jeg lurer litt på om jeg synes piller er en ”lettvindt” løsning. Virkelig ikke for å fornærme noen...

Min historie er psyk, et par selvmordsforsøk, selvskading. ”Heldigvis” oppsøkte jeg ikke og fikk ikke hjelp. Hadde jeg fått det hadde jeg nok ikke fullført videregående og gått rundt i et spor jeg ikke vil være i med sjabre og kjedelige jobber om jeg hadde klart å jobbe i det hele tatt. Jeg tok etter hvert heller tak i meg selv og kartla hvorfor ting var blitt som de ble, jobba med de reaksjonene, unngikk situasjoner jeg ikke taklet, og la om livet mitt! Tok opp regelmessig trening og begynte å spise riktigere. Resultatet var mildt sagt formidabelt. Og nå er jeg straks ferdig med en tung realfagsutdannelse med bare 1 pauseår og driver passelig seriøs organisert idrett. Ville jeg aldri klart hadde jeg blitt innlagt og satt på medisiner! Føler meg –skikkelig- heldig som har greid dette! Jeg har blitt ”normal”.

Jeg VET der er vanskelig, utrolig vanskelig, men lurer veldig på hvorfor det utad ikke virker som leger legger mer vekt på dette. Spes trimbiten.

[Gjest daniiellaa]

Det ikke noe sikkert du hadde blitt innlagt.

Det er ikke vanlig at de fleste legges inn. Personer med din historie vil helst bli gitt psykoterapi poliklinisk.

Jeg har blitt innlagt og fått medisiner og jeg skal ha meg FRABEDT å høre at jeg ikke har fullført videregående, at jeg ikke trener, at jeg følger et spor med sjabre og kjedelige jobber, at jeg egentlig ikke klarer jobbe i det hele tatt, at jeg ikke tar tak i meg selv og jobber med hvordan ting ble som de ble (de ble slik pga en bipolar lidelse), at jeg ikke spiser riktig og at jeg ikke er normal.

Og jo, det legges veldig mye vekt på trimbiten, oppfordres svært mye til å trene, og kan få tilbud om billigere kort på 3T, på den avd. jeg var innlagt på fikk pasientene gratis trening på treningssenter mens de var innlagt, pga avtale avdeligen/psykehuset har med treningssenter.

Forresten syntes jeg ikke det var det spor vanskelig heller:)

Så lenge jeg får medisiner som holder lidelsen min i sjakk, er jeg normal og greier hva jeg vil.

Forresten har et par av de videregående skolene her i byen, egne avd utenfor sykehusområdet, der ungdom som har falt ut av videregående opplæring, får fullført vidregående. Takket være den har mange kommet seg på høyskole og videre ut i jobb. :-)

Forresten jobber tanta mi som overlege hun.

Og hun har vært innlagt og bruker medisiner.

;-)

Noen trenger medisiner for å holde seg friske og normale skjønner du... Men da er det viktig med riktig diagnose og medisiner som passer til den, og for deg.

Er du bipolar kan livet ditt bli ødelagt om du kun får terapi, er vel flere som har prøvd å ta tak i livet sitt og fikse det selv, uten å komme så langt med det i lengden, fordi din hjernekjemi hindrer deg i å være den du potensielt kan være, i den du egentlig er, og gjør deg veldig syk...

Like fysisk som diabetes og epilepsi... selv om det gir psykiske symptomer!

Vel jeg er normal, jeg trener, jeg fullfører utdannelsen min og jobber:)

Men, jeg hadde ikke klart det uten medisiner.

Lykke til videre, bra at noe funket for deg, men hvor du har dine fakta fra angående innleggelse og medisiner, nei det vet jeg ikke helt...

Er du i stand til det, så vil faktisk behandlerne ha deg tilbake til et normalt liv, helst i jobb og trening.

[Gjest zyban-bruker]

Tror at hvis du hadde vært virkelig psykisk syk, så hadde du hatt mere kunnskapet inne i ditt hode. Du hadde MED GLEDE spist mange medisiner ). Trene kan du faktisk gjøre om du er psykisk syk eller ei. Kjenner mange såkalt friske som ikke trener, og de fleste psykisk syke som er istand til dette trener også. Hvis du hadde brukket et bein, så ville kanskje du også fått problemer med å løpe? Sånn er det også med psykiske sykdommer skjønner du.

[frosken]

Det ikke noe sikkert du hadde blitt innlagt.

Det er ikke vanlig at de fleste legges inn. Personer med din historie vil helst bli gitt psykoterapi poliklinisk.

Jeg har blitt innlagt og fått medisiner og jeg skal ha meg FRABEDT å høre at jeg ikke har fullført videregående, at jeg ikke trener, at jeg følger et spor med sjabre og kjedelige jobber, at jeg egentlig ikke klarer jobbe i det hele tatt, at jeg ikke tar tak i meg selv og jobber med hvordan ting ble som de ble (de ble slik pga en bipolar lidelse), at jeg ikke spiser riktig og at jeg ikke er normal.

Og jo, det legges veldig mye vekt på trimbiten, oppfordres svært mye til å trene, og kan få tilbud om billigere kort på 3T, på den avd. jeg var innlagt på fikk pasientene gratis trening på treningssenter mens de var innlagt, pga avtale avdeligen/psykehuset har med treningssenter.

Forresten syntes jeg ikke det var det spor vanskelig heller:)

Så lenge jeg får medisiner som holder lidelsen min i sjakk, er jeg normal og greier hva jeg vil.

Forresten har et par av de videregående skolene her i byen, egne avd utenfor sykehusområdet, der ungdom som har falt ut av videregående opplæring, får fullført vidregående. Takket være den har mange kommet seg på høyskole og videre ut i jobb. :-)

Forresten jobber tanta mi som overlege hun.

Og hun har vært innlagt og bruker medisiner.

;-)

Noen trenger medisiner for å holde seg friske og normale skjønner du... Men da er det viktig med riktig diagnose og medisiner som passer til den, og for deg.

Er du bipolar kan livet ditt bli ødelagt om du kun får terapi, er vel flere som har prøvd å ta tak i livet sitt og fikse det selv, uten å komme så langt med det i lengden, fordi din hjernekjemi hindrer deg i å være den du potensielt kan være, i den du egentlig er, og gjør deg veldig syk...

Like fysisk som diabetes og epilepsi... selv om det gir psykiske symptomer!

Vel jeg er normal, jeg trener, jeg fullfører utdannelsen min og jobber:)

Men, jeg hadde ikke klart det uten medisiner.

Lykke til videre, bra at noe funket for deg, men hvor du har dine fakta fra angående innleggelse og medisiner, nei det vet jeg ikke helt...

Er du i stand til det, så vil faktisk behandlerne ha deg tilbake til et normalt liv, helst i jobb og trening.

Kanskje har dere svært gode poeng begge to. Hvis man har bipolar lidelse, så er jeg helt enig med deg at medisinering er vesentlig for å oppnå funksjon og deltagelse i samfunnet. For enkelte med personlighetsproblematikk, så spørs det om ikke behandlingsapparatet snarere forsterker enn reduserer problematikken. Men en slik "naturlig rekonvalesens" som beskrives forutsetter nok at ikke problemene er altfor omfattende og at man derfor har ressurser nok til å finne konstruktive løsninger.

All behandling kan ha negative bivirkninger, så det er ingen grunn til å ha blind tro på positiv effekt av det å være i kontakt med behandlingsapparatet. Samtidig er det heller ingen grunn til å tro at alle som behandles i psykiatrien ender opp på den måten som hovedinnlegget indikerer.

[frosken]

Du har klart noe det står respekt av, og kanskje hadde du ikke fått til det samme dersom du hadde hatt mye kontakt med behandlingapparatet. Jeg tror allikevel det blir litt feil å stille opp det å bruke medisiner og det å ta tak i sin egen situasjon slik du beskriver, som motsetninger. Hva som er det mest vesentlige for å oppnå bedret funksjon har sammenheng med hva slags psykisk lidelse du sliter med. For en del vil det å nettopp bruke medisiner være deres viktigste bidrag til sin egen bedring. For andre typer problemer, er det å ta tak i sin egen hverdag og gå inn for å finne løsninger det viktigste bidraget.

Dersom det å oppsøke det psykiatriske behandlingsapparatet innebar at en alltid fikk en kompetent faglig vurdering, ville ikke dine motforestillinger har noe særlig for seg. Men en slik god faglig vurdering er dessverre ingen selvfølgelighet, derfor tror jeg du har rett i at enkelte har det best om de ikke kommer i kontakt med behandlingsapparatet.

Gratulerer med nesten fullført studium!

[jylland]

Tipper hvis du var bipolar ville du ikke tenke på "trim".

Det er ikke noen lett, men livsnødvendig løsning, da lidelsen ubehandlet har samme prognoser som ubehandlet kreft.

[Gjest Violsa]

Kanskje har dere svært gode poeng begge to. Hvis man har bipolar lidelse, så er jeg helt enig med deg at medisinering er vesentlig for å oppnå funksjon og deltagelse i samfunnet. For enkelte med personlighetsproblematikk, så spørs det om ikke behandlingsapparatet snarere forsterker enn reduserer problematikken. Men en slik "naturlig rekonvalesens" som beskrives forutsetter nok at ikke problemene er altfor omfattende og at man derfor har ressurser nok til å finne konstruktive løsninger.

All behandling kan ha negative bivirkninger, så det er ingen grunn til å ha blind tro på positiv effekt av det å være i kontakt med behandlingsapparatet. Samtidig er det heller ingen grunn til å tro at alle som behandles i psykiatrien ender opp på den måten som hovedinnlegget indikerer.

Jeg synes det hadde vært bra hvis man kunne fått medisiner og mer oppfølging.

Mange av oss har havnet ut av det sosiale livet , arbeidsliv eller studier , vi har dårlig døgnrytme , dårlig kosthold kanskje.

I tillegg er ikke bruk av rusmidler noe uvanlig.

Hvis man har en enkel depresjn så. Men jeg tror svært mange av de som får foreskrevet piller av alt mulig trenger ganske mye mer omfattende hjelp en en resept da