Å finne livsgnisten etter en abort

[Gjest eldre foreldre]

Min historie kan følges, om du vil, under "graviditet" forum.

Jeg tok en, ikke helt selvbestemt, abort for to og en halv uke siden.

I forkant hadde det vært mye krangel og diskusjoner i et par uker siden testen viste positivt. Vi hadde den største krangel natten før jeg skulle ta den første tabletten, jeg følte altså ikke den støtten fra mannen min som jeg trengte.

Etter den første tabletten fikk jeg en real knekk, jeg gråt og hadde det så vondt som aldri før. Kom meg hjem hvor mannen min ventet på meg og trøstet meg.

Neste uke var det som om ting nesten ikke hadde skjedd, graviditetssymptomene var borte dagen etterpå og kroppen klarte seg bra fysisk. Jeg kom i humør og tok vel i grunn avstand fra det som hadde skjedd. To dager etterpå var jeg på sykehuset og der sov jeg meg gjennom hele greiene nesten selv om jeg ikke tok noe smertestillende.

Sakte men sikkert så kom tankene til meg, jeg begynte å telle uker jeg ville hatt vært i, så på utviklingen på nett, og det hele kom mer og mer tilbake til meg.

Desverre så skjønner heller ikke nå mannen min å støtte meg "riktig".

Jeg prøver å være så ærlig med ham som mulig, fortelle alt jeg tenker, føler og ønsker for at han skal skjønne meg og min kanskje urasjonelle oppførsel til tider. Min redsel, sorg og tomhet.

Desverre så angriper han meg i steden for å ta det positivt at jeg er så ærlig jeg kan, jeg gjør det jo for ham, meg selv og oss som forhold.

Han føler seg dårlig behandlet, angrepet og truet, av en eller merkelig grunn.

På mandagen var han og steriliserte seg, jeg hadde tatt fri fra jobben for å støtte ham og for å kjøre. Jeg holdt ham i hånden og kysset ham og visket at dette kom til å gå bra når han ble hentet, han var jo litt nervøs.

Men da han forsvant så gikk også pusten ut av meg, jeg så at alt gikk som han ville, han fikk alt han ønsket seg, men hvor i denne verden befant jeg meg?

Siden det har det gått nedover, vi har diskutert igjen og igjen. Så innrømmer han her en kveld at han føler han har oppførst seg dumt, kan han snakke med noen som kan hjelpe ham å åpne øynene, kan vi begynne på nytt, han elsker meg enormt høyt osv.

Men da har jeg ikke mer krefter igjen liksom. Orker ikke finne frem til personer for ham å snakke med, orker ikke igjen å snakke om mine behov, har liksom ikke mer å ta av.

Er ikke deprimert slik jeg kjenner til det, men føler meg heller helt tom, helt flat. Det eneste som får meg til smile og le, prate og "glemme" for en stund er barna mine, men de dro på langhelg med faren sin nå på onsdag.

Dagene her uten dem inneholder liksom ikke noe, i går hadde jeg fri fra jobb, brukte hele dagen på nett, leste om spirens utvikling slik den ville hatt nå, trålet forum for støtte, svarte på andres innlegg for å støtte osv.

Hadde en veldig uro i kroppen, og klarte ikke sitte mer enn få minutter i soskinnet på terassen.

Når min mann kom hjem så datt jeg helt sammen, flatet helt ut og ble liggende i senga helt til i dag morges. Orket ikke prate, orket ikke spise, gråt ikke, tenkte ikke, lå der bare helt flat.

Nå kjenner jeg til depresjoner fra før siden jeg i sin tid slet med ettervikninger av bla. incest, men dette har jeg ikke vært borti før.

Er jo liksom ikke deprimert, men heller på et stadie "midt i mellom" og helt uten følelser, hverken positive eller negative. Det eneste jeg kan kjenne snev av innimellom er sinne. Men dette sinnet forstår jeg er av det slaget "hyle, skrike, slenge ting i veggen" så siden det skremmer meg så har jeg klart å dytte vekk følelsen hver gang den har kommet.

Jeg føler meg nesten i en sjokktilstand hvor kroppen helt enkelt ikke håndterer mer enn den har fått.

Er dette en slik tilstand? Eller hva er det jeg nå går igjennom?

Føler liksom at livet bare passerer uten at jeg klarer å nyte det, dagene innehar etterlengtet sol men jeg klarer ikke nyte dem. Ønsker baer å sove meg gjennom frihelgen, samtidig som jeg blir lei meg av at slike fine, gode dager passerer uten at jeg klarer å nyte dem.

Og det er spørsmålet her, hvordan kan jeg hjelpe meg selv til å finne gnisten igjen?

Hvis jeg har hatt det litt trist før så har jeg begynt å tenke på ting jeg ønsker å gjøre, utføre, få i orden ol. men det hjelper ikke nå. Jeg har alltid følt at det har vært godt å ha noe "å jobbe mot", men jeg finner ikke det nå. Hva er det jeg skal jobbe mot liksom.

Jeg ønsker ikke å ta kontakt med noen for å prate, jeg har pratet mye i denne tiden uten at det har gitt meg stort, jeg vet også at til syvende og sisste må jeg selv hjelpe meg gjennom denne tiden. Jeg har dessuten en varm og god venninde som er der for meg hvis jeg trenger det.

Klarer ikke se gleden i å gå meg en tur eller andre ting som kan piffe opp humøret litt heller.

Jeg vet at jeg vil komme meg gjennom dette, det fordi jeg har maktet å komme meg gjennom sv ært mye i livet tidligere og fremdeles stått på to ben etterpå.

Men jeg trenger å bli penslet inn på tanker som kan vekke til liv det håpet, fremtidsdrømmene og ønskene jeg har hatt i all tid som har hjulpet meg før.

Siden jeg nå er i et stadie jeg ikke kjenner så mye til så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal forholde meg.

Kan du være så snill å fortelle litt om hva jeg nå går igjennom, det å forstå hjelper, og å fortelle meg hvor å gå, kanskje på nett, for å vekke til live den livsgnisten jeg har innehatt i alle år?

Jeg får prøve å gjøre opp med min mann etterhvert, men akkurat nå så føler jeg at jeg har føyd ham og støttet ham med alt jeg har i en tid hvor jeg selv hadde trengt støtte så jeg har liksom ikke mer på lager akkurat nå. Det vil komme når jeg selv får funnet meg selv igjen for å si det sånn.

I dag ville jeg ha vært 9 uker gått, og selv om jeg fremdeles ser de store utfordringene i å ha gått gravid nå så klarer jeg liksom ikke å skjønne at spiren er borte, at jeg ikke lenger er gravid, at jeg virkelig har gjort dette som for meg har vært uaktuellt å gjøre i alle år. Når jeg presser meg til å tenke på at barnet er borte så føler jeg en form for panikk, angst liksom.

Håper du kan hjelpe meg med dette her, jeg vet jeg vil klare meg gjennom dette men det hadde vært så godt å fått litt hjelp til å gjøre det noe lettere.

Takk.

[Gjest eldre foreldre]

Beklager, glemte det i overskrift

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tenker at du går gjennom en reaktiv depresjon etter aborten. Det er ikke uvanlig. Minst en av tre kvinner opplever dette.

Du beskriver en depresjon med anhedoni (manglende evne til å føle lyst, glede og engasjement ved det som vanligvis vekker slike følelser). Denne anhedonien virker langt sterkere enn tristhet i ditt tilfelle. Ja, det er faktisk mulig å være deprimert uten å føle særlig tristhet.

Jeg tror faktisk tiden i seg selv vil være den beste behandling.

Jeg tror du bør slutte å telle uker og tenke på hvor svangerskapet du ville vært osv....

Prøv heller å tenke på de faktorene som gjorde at du valgte abort. Gjenta de gode grunnene til at du valgte det du valgte.

Om ikke samtaler med venninnen din er nok, vil det alltid være mulighet for å søke hjelp hos fastlegen.

Lykke til :-)

[laban]

Jeg svarte på noen av innleggene dine underveis, og har fulgt med på historien deres.

Vi mistet et svært etterlengtet barn i en helt alminnelig spontanabort for 8 år siden. Vi hadde strevd i årevis for å få barn nr. 2, men det gikk altså ikke da. (Det gikk faktisk året etter, men det er en annen historie.) Det er på ingen måte samme situasjon som dere er i, men jeg forteller litt om det allikevel.

Det som jeg gjentok for meg selv omigjen og omigjen rett etter aborten, var noe sånt som "Nå har vi det som før jeg ble gravid. Vi hadde det ikke fælt da, og vi kommer ikke til å ha det fælt lenge nå, heller." Det virker sikkert naivt, men det hjalp på en måte. Jeg visste jo at vi hadde hatt det helt greit sammen før vi ble oppspilte over graviditeten, selv om jeg syntes det meste virket meningsløst rett etter aborten.

Bruk nettet til å finne f.eks. et reisemål for drømmeferien, et festantrekk du vil spare til for deg selv eller barna, og ligg unna graviditetsstoff. Still opp på ungenes skoleavslutninger osv. i tiden som kommer og vær glad du er fysisk sterk nok til det. Planlegg noe dere kan gjøre et stykke fram i tid, f.eks. i høstferien. Sånt hjelper, men ikke på øyeblikket.

La forholdet til mannen din få litt tid på seg. Det er helt normalt at dere reagerer forskjellig. Ikke bebreid hverandre fordi dere ikke forstår 100%, det er ingen selvfølge at man gjør det. Jeg tror dere kommer til å nå hverandre igjen etter hvert.

Jeg var en av dem som foreslo at mannen din skulle sterilisere seg, og ser at han nå har gjort det. Ikke undervurder dette. I forhold til hva mange kvinner, er det selvsagt en bagatell, men det kan ligge mye følelser rundt slike inngrep selv for de tøffeste gutta.

[Gjest LOTUS78]

Jeg respekterer at du kun vil ha svar fra NHD, men tenkte at kanskje kontakt med amathea kunne hjelpe deg.

http://www.amathea.no/html/artikler/vaare_tjenester/vaaret_004_samtaleetterabort.htm