Hva slags forhold kan jeg forvente at hun får til faren?

[Gjest så ble jeg alenemor gitt]

Hei!

Jeg har hovedomsorgen for min datter på 20 måneder.

Faren kommer og besøker henne/oss ca hver fjerde helg.

Jeg prøver å se for meg hva slags forhold hun kan få til ham når hun er i skolealder, men jeg klarer ikke å se det for meg.

Foreløpig er hun svært knyttet til meg og viser ingen reaksjon når pappa kommer. Han har aldri vært veldig tilstede i hennes liv, men bryr seg om henne.

Hva kan jeg personlig gjøre for at forholdet deres blir best mulig? Skal jeg hele tiden oppmuntre ham til å komme så ofte som mulig eller skal jeg la det være hans initiativ hele tiden?

Er det sannsynlig at hun vil få et nært forhold til faren når hun blir eldre?

Jeg er så redd hun skal lide...

Vi bor langt fra hverandre og pappa'n er engelsk. Han har aldri tatt seg bryderiet med å lære norsk så jeg er redd det blir barrierer der også.

Hva tror dere om denne situasjonen? Hva kan JEG gjøre?

[Velouria]

Oppmuntre barnet til å bli flerspråkelig kanskje? Det er jo best for alle at hun kan kommunisere med sin far. Du kan jo oppfordre han til å ha henne alene også uten deg tilstede slik at de kan lære å knytte bånd på egenhånd? Dette må selvsagt skje gradvis, og dere er alle tjent med det i det lange løp.

Lykke til

[Gjest GA]

Jeg vet om ei som var i omtrent samme situasjon, med barnefar i London og mor og barn i Norge. (Litt ulikt fordi de fremdeles var kjærester)

Ihvertfall jobbet hun veldig for at ungen skulle bli tospråklig, snakket mye engelsk hjemme med ungen men stort sett norsk ute. Ungen er nå 8 år, og prater like mye norsk som engelsk. Pappaen flyttet til Norge etter noen år, og hele familien bor nå sammen.