Samvær med far med borderline pf, hvordan skal jeg forholde meg til pappaen?

[Gjest anouschka78]

Huff!

Jeg lider med deg! Har heldigvis ikke opplevd noe lignende selv, men forstår jo godt at det er en nærmest umulig situasjon du er oppe i.

Kanskje en mager trøst dette: Men om ganske få år er sønnen din gammel nok til å selv regulere/påvirke samværet med faren.

Forhåpentligvis blir det lettere når du ikke lenger trenger å fungere som mellommann mellom far og sønn!

Lykke til videre!

Ja, det er nok den største trøsten å tenke på!! Heldigvis! :0)

Skal finne meg en bra mann, jeg nå. En sterk mann som ikke rømmer av redsel for eksen

Ha en fin solskinnsdag!

[løvinne71]

Ja, det er nok den største trøsten å tenke på!! Heldigvis! :0)

Skal finne meg en bra mann, jeg nå. En sterk mann som ikke rømmer av redsel for eksen

Ha en fin solskinnsdag!

Det fortjener du!

Høres ut som du har fått mere enn din dose av problemer og vonde opplevelser!

Nå kjenner ikke jeg din eks eller hva han er istand til å gjøre.

Men jeg synes ikke du bør se deg blind på at han er en god person "innerst inne"

Det som betyr noe i realiteten, er jo hvordan han faktisk handler og oppfører seg ovenfor deg og sønnen i praksis!

Og der virker det jo som han er både ustabil og farlig, og det vil kanskje gjøre mere skade en gavn at han skal ha en stor rolle i din sønns liv!

Hva sier sønnen din selv om faren sin? Ønsker han samvær med ham? Eller er han blitt skremt / skuffet av ham flere ganger?

Pass ihvertfall på at du ikke tar på deg rollen som avsvarlig for din ex`s mentale helse og oppførsel!

Han er en voksen mann som burde ha tatt ansvar for seg selv. Og hvis han ikke er istand til dette fordi han er fysisk eller mentalt syk, så er det ikke "din skyld", eller noe du kan gjøre noe med!

Ditt ansvar bør være å skape trygge omgivelser for deg og sønnen din, enten dette ibefatter kontakt med far, eller ikke.

Igjen, jeg lider med deg og ønsker deg lykke til!

En god dag til deg også!

[Gjest også i lignende båt]

Ja, enig med deg! Synd at det er sånn. Det verste er at han egentlig er en knall person med masse gode egenskaper. Men sykdommen ødelegger for han.

Jeg kan iaf ikke ta hensyn til diagnosen hans mer, og være medlidende med han. Min sønns og mitt liv må gå videre.

Kan ikke si annet enn at jeg oppriktig synes synd på han og andre som sliter så mye som han med dette. Jeg kjenner jo kriteriene for diagnosen. Men, han må jo innse at han må ha hjelp for sin egen del snart og ikke true meg med selvmord dersom jeg ikke vil være vennen hans...

Takk, for svar alle sammen!

Jeg er nok i noe samme situasjon som deg...og fy flate så tøft det er.

Mitt barn er relativt lite, snart 4 år.

Fra barnet var 3 mnd og frem til nå har vi vært i retten 2-3 ganger i året. Neste sak kommer opp nå i denne måned.

Min eks er også slik at så lenge du danser etter hans pipe, så er det greit..

I min sak har det nå var samværsstopp i 1 år, pga av hendelser han selv har forårsaket.

Vi har hatt 2 sakkyndige i saken, hvor begge nå har konkludert med at om det skal være samvær, så må det være i svært begrenset omfang, endelig "dom" om formening fra sakkyndig vil komme etter 3 dager i retten.

Jeg er svært optimistisk med tanke på utfallet av saken...for denne gang.

Min eks anker og anker, så starter han saken på nytt igjen..ifølge advokaten min er det ikke noe som heter endelig avgjørelse i slike saker, man kan gjenoppta og gjenoppta saken så ofte man selv vil og dette vet min eks.

Likevel,jeg greier å holde han ute av livet vårt og leve videre i større grad nå, selv om jeg må ta støyten med å møte i retten og forholde meg til all slags beskyldninger.

Personlig så snakker jeg ikke direkte med ham, det har jeg ikke gjort på over 2 år, jeg kommuniser ikke med ham i det hele tatt, untatt når det har vært strengt nødvendig.

All usakligheter har jeg oversett og latt være å kommentere. Dette har hjulpet meg veldig.

Det er også kommet en ny lov nå, eller tillegg til barneloven..ordlyden i den er at samvær kun skal finne sted om det er til beste for barnet...og ikke som før, det samvær med begge automatisk ble regnet for å være til det beste...det er en vesentlig forskjell der og jeg føler nå at jeg endelig blir hørt...

Det har helt frem til ifjor blitt dømt samvær..men samværet har blitt redusert for hver gang...ganske ironisk, siden han krever daglig omsorg og ennå ikke har frafalt dette kravet....og anken som nå skal opp, dreier seg nettopp om hvem som skal ha den daglige omsorgen...

Jeg ville nektet samvær, og holdt meg langt unna...barnet ditt blir negativt påvirket av dette og det er ikke bra med slike ustabile omgivelser...vi voksne tar jo til og med skade av slikt...

Det er ikke godt nok å være god på bunnen om man ikke greier å sette dette ut i livet.og barnet fortjener en stabil oppvekst..noe hans far aldri vil makte å gi ham...du må velge mellom to onder..men velge det som er minst ondt og som vil gi ham de beste forutsetninger for fremtiden...

Jeg nekter å gi etter for min eks' urimelig krav og misbruk av sitt barns og min psyke..å ta opp den kampen og krigen det medfører er knalltøft, og jeg har delvis lykkes med iallefall å begrense farens innvirkning og påvirkning...og det er jeg meget glad for..

I dette tilfelle er det ikke rus involvert..men en rekke ondskapsfulle handlinger, løgner, forsøk på manipulering, trusler, urimelige krav, utsatt barnet for skremmende og farlige situasjoner, voldsepisoder og en total mangel på empati (kun for seg selv og i teoretiske situasjoner).

Å kutte kontakt, gir deg pusterom til å ta vare på deg selv, stabilisere deg og omgivelsene rundt barnet ditt, slik at livet blir mer forutsigbart..slik får du også flyttet fokuset. Du blir mindre psykisk sliten og har bedre forutsetninger for å ta deg av din sønn ...

Ble mye dette..men men...ønsker deg lykke til!

[Hawkwind]

Jeg tror du tar feil på et meget viktig punkt:

Han er ikke "verdens beste pappa" selv om du føyer deg etter han.

Han er uansett meget skadelig for sitt barn.

Både du og barnet ditt vil tjene stort på at du bryter all kontakt med han for alltid.

Kunne en fagperson i psykisk helse (psykolog/psykiater...?) være til hjelp for trådstarter her, med tanke på å fremskaffe dokumentasjon som er tungtveiende nok for rettsvesenet i Norge til at far her mister samværsrett?

Nå til dags skal det tross alt ekstremt mye til for at fedre mister samværsretten...