Når barnet ikke vil ha søsken

[Gjest ønsker en til]

Jeg (enslig) er i prosessen for nr.2, og regner med at det vil gå greit å bli godkjent. Et skår i gleden er at hver gang jeg forsiktig prøver å sondere til barnet mitt at "kanskje du får en liten søster eller bror en gang", så sier h*n ganske klart at det vil h*n ikke ha. For ett år siden ønsket h*n seg søsken ("bebi"), men siden da har holdningen vært bastant negativ.

Når jeg prøver å utforske dette mer, klarer h*n ikke forklare det noe mer, annet enn å si veldig bestemt "Jeg vil at det bare skal være meg og mamma".

Jeg syns jo det er litt leit at h*n skal være så negativ innstilt, hvis dette fortsetter.

Barnet kommer til å være ca 4 ved forventet tildeling av nr 2, og det nye barnet vil vel antakelig være rundt 1 - 1 1/2 år gammelt da.

Noen som har erfaring med hvordan man kan jobbe med slike holdninger hos eldstemann?

[FruMor]

Ofte er det vel slik at unger trenger tid på seg til å fordøye ting. Og det er ikke alltid kult å måtte dele mamma med noen. Jeg tror det er viktig å fortelle ungene våre at vi er glade i dem uansett hvilke endringer som må skje i livet vårt. Har du bestemt at dere skal bli tre, er det viktigste du kan gjøre å forsikre barnet ditt at du har hjerte stort nok :-)

Når andremann var på vei, var vel størstemann hos oss nokså uinteressert. Når tredjemann nå er på vei, hender det at de lurer på om ikke denne ungen kommer snart. Men bortsett fra det er de vel vel så opptatt av dagliglivet. Vi har allikvel begge gangene vært opptatt av å snakke om nestemann som skal bli en del av familien slik at de mentalt vet at det kommer til å komme en endring.

Og jeg regner vel at det samme kommer til å skje denne gangen; de kommer til å elske hverandre i det ene øyeblikket og krangle som noen boksere i neste :-)

Akkurat slik det skal være!

[fillolin]

Vet ikke hvor langt fram i tid dette er, men såvidt jeg forstår er ikke barnet ditt så gammelt ennå (?). Tror jeg bare ville ha forsikret barnet om at du er glad i ham og at du ikke blir noe mindre glad i ham selv om det kommer en til. Har ikke noe erfaring med dette selv, men såpass små barn har vel kanskje ganske vage forestillinger om hva et søsken er og kan "brukes" til - det er kanskje sånt som kommer av seg selv når han blir eldre? Uansett må det være lov å føle som han gjør. Det er jo du som ønsker deg et barn til og det må han leve med, men han er ikke nødt til å ønske det likevel

[laban]

Jeg er ikke adoptant, men har to barn. Nr. to var svært etterlengtet, så jeg har ingen praktisk erfaring med akkurat den problemstillingen. Men den eldste er snart 16, jeg har _mye_ erfaring med å hjelpe barn gjennom ting de ikke umiddelbart er overbegeistret for.

Jeg ville forsøkt å ikke virke bare forventningsfull og henrykt, men vært litt mer slik som den eldste kanskje føler seg: "Det er så lenge siden du var liten, jeg husker nesten ikke hvordan det er å ha en som bruker bleier og ikke kan snakke. Hvis du fikk en bror eller søster, tror du at du kunnen hjelpe meg med å få ham / henne til å like seg her hos oss?" Fortell (enda en gang...) om hvor spennende du syntes det var da du fikk den eldste, om hvor engstelig du var for at h*n ikke ville like deg, hvor glad du ble da alt gikk så fint, at du gjerne vil oppleve det igjen, men at du kommer til å trenge "hjelp".

Selvsagt uten å legge for mye ansvar eller bekymringer over på eldstebarnet, men jeg tror du skjønner hva jeg mener. Poenget er å dempe "trusselen" fra den yngste gjennom å appellere til postitiv mestringsfølelse hos den eldste.

[Gjest Personifica]

Jeg tror det er viktig at barnet får en klar forståelse av at du hører på hva det har å si , i sakens sammenheng, men at det selvfølgelig er du som bestemmer. Og det må barnet forholde seg til. Barnet må få en forståelse av at det ikke har noen påvirkningskraft.

Og jeg tror, dess mer uvillig et barn er til å få søsken, dess mer trenger dette barnet nettopp det.

[KaVa]

Jeg er ikke adoptant, men har to barn. Nr. to var svært etterlengtet, så jeg har ingen praktisk erfaring med akkurat den problemstillingen. Men den eldste er snart 16, jeg har _mye_ erfaring med å hjelpe barn gjennom ting de ikke umiddelbart er overbegeistret for.

Jeg ville forsøkt å ikke virke bare forventningsfull og henrykt, men vært litt mer slik som den eldste kanskje føler seg: "Det er så lenge siden du var liten, jeg husker nesten ikke hvordan det er å ha en som bruker bleier og ikke kan snakke. Hvis du fikk en bror eller søster, tror du at du kunnen hjelpe meg med å få ham / henne til å like seg her hos oss?" Fortell (enda en gang...) om hvor spennende du syntes det var da du fikk den eldste, om hvor engstelig du var for at h*n ikke ville like deg, hvor glad du ble da alt gikk så fint, at du gjerne vil oppleve det igjen, men at du kommer til å trenge "hjelp".

Selvsagt uten å legge for mye ansvar eller bekymringer over på eldstebarnet, men jeg tror du skjønner hva jeg mener. Poenget er å dempe "trusselen" fra den yngste gjennom å appellere til postitiv mestringsfølelse hos den eldste.

Enig med Laban i dette. Jeg er heller ikke adoptant, men jeg har en sønn som har en diagnose som blant annet gjør at han sterkt misliker forandringer. Han var 4 år da han ble storebror, og da hadde han flere ganger gitt uttrykk for at han ville det bare skulle være "oss tre" (han, pappan og jeg).

Vi valgte å ta fokuset bort fra det han skulle "få" (enlillebror/søster) til det han skulle "bli" (Storebror). Vi snakket om at mamma og pappa kom til å trenge hjelp, og at han var veldig viktig, fordi han kunne så mye, og var flink til så mye - som en lillebror eller søster kunne lære av. (Det er en balansegang - man skal - som laban sier - ikke legge en for stor bør på så unge skuldre, men likevel få barnet til å føle seg betydningsfullt og verdsatt - den lille nyankomne er ikke en "konkurrent")

For oss fungerte dette veldig bra - Storebror var stolt som en hane da han ble storebror. Flink til å lære vekk sine "kunster" er han også :-)

Lykke til med hele prosessen :-)