Til barnehageansatte

[Gjest darkside]

Omtrent det første fornuftige svaret her. Får følelsen av at enkelte vil ha barnet sitt som et hjelpesløst individ som er for liten til å skulle mestre noe som helst.

Jeg mener at disse barnehageansatte glemmer en viktig faktor. Barna endrer oppførsel når foreldrene kommer! Barna blir glade for å se foreldrene, og har kanskje savnet dem litt også. Så derfor blir de kanskje litt hjelpesløse. Akkurat som når de er syke, og helst bare vil bæres. Det er nå bare noen minutter akkurat når foreldrene kommer, barnet ber om oppmerksomhet, hjelp, omsorg og kjærlighet, og foreldrene gir barnet det.

Så ja, derfor kler vi på barna når i henter i barnehagen. Vi løfter og koser og susser, og pakker sekken for dem. Vi hjelper med sko og holder ungen i hånda når vi går til bilen. Ikke fordi vi ikke tror at barna KAN kle på seg selv eller KAN gå til bilen uten å holde i hånda, men fordi det er koselig å gjøre det, og fordi barna ønsker det!

[Gjest også barnehageansatt]

Jeg syns det blir for mye generelt pjatt i denne tråden.

Spørsmål om oppdragelse, stimulering, selvstendighetstrening ol. er vanskelig å diskutere, fordi alle har en mening om det.

Hvorfor ikke heller lese litt forskning, og erfare litt hvordan barn lærer, istedet for å uttale seg veldig bastant på et subjektivt grunnlag?

Vet du, du har helt rett:) Jeg ser i ettertid at hovedinnlegget mitt var litt gereraliserende og ikke godt nok forklart. Det kom kanskje litt bedre fram i noen av undersvarene jeg har gitt

Noen av dolerne forstod poenget mitt, men for noen ble dette veldig provoserende.

Så jeg kunne helt klart ha formulert meg litt anderledes i starten på tråden, så det kom tydeligere fram hva jeg mente.

[Gjest surreal]

Ikke jeg heller! :-) Vi har fått den typen tilbakemeldinger stadig vekk, i de underligste sammenhenger. F.eks. da det viste seg at ungene våre begynte å leke mye med hverandre, halvannet år etter at de begynte i barnehagen. Eller da eldstemann en periode begynte å gråte ved leveringen, et drøyt år etter at han begynte i barnehagen. Det var aldri snakk om at barnehagen kunne gjøre noe annerledes, det var alltid "vår skyld" fordi vi hadde ventet så lenge med å sende dem i barnehagen. De brukte aldri begrepet skyld, da, men det var alltid forklaringen at de var så store da de begynte i barnehagen.

Tullete!

Det er ikke alltid man HAR åpenbare forklaringer på hvorfor barn gjør slik eller sånn, eller plutselig endrer atferd. Barn oppfører seg gjerne litt annerledes feks. når de er på vei fra et utviklingstrinn til et annet. I den overgangen kan "mye rart" skje..

Men det krever også at barnehagen er villig til å se på sin egen innsats og atferd, samt ha skikkelige observasjoner til grunn for sine uttalelser.. Det er det tydeligvis mange som IKKE gjør.. Jeg skjønner at det er mye rart rundtomkring...

[Gjest surreal]

Jeg mener at disse barnehageansatte glemmer en viktig faktor. Barna endrer oppførsel når foreldrene kommer! Barna blir glade for å se foreldrene, og har kanskje savnet dem litt også. Så derfor blir de kanskje litt hjelpesløse. Akkurat som når de er syke, og helst bare vil bæres. Det er nå bare noen minutter akkurat når foreldrene kommer, barnet ber om oppmerksomhet, hjelp, omsorg og kjærlighet, og foreldrene gir barnet det.

Så ja, derfor kler vi på barna når i henter i barnehagen. Vi løfter og koser og susser, og pakker sekken for dem. Vi hjelper med sko og holder ungen i hånda når vi går til bilen. Ikke fordi vi ikke tror at barna KAN kle på seg selv eller KAN gå til bilen uten å holde i hånda, men fordi det er koselig å gjøre det, og fordi barna ønsker det!

Jepp! Og dette er nok litt av kjernen i det hele.. Det er jo OGSÅ omsorg! Så lenge barnet ikke har spesielle, uttalte problemer som må jobbes med. De få minuttene det er snakk om syns jeg faktisk ikke man alltid skal fokusere på å "trene". Da er kosen viktigst. Og foreldrene er jo fullstendig klar over at gullungen tvinner dem rundt lillefingeren.. Been there, done that..

Ofte kan barn også bryte fullstendig sammen når de ser foreldrene komme, og ALT bare kommer veltende, om dumme Per eller skrubbsåret fra 6 timer tidligere.. Min teori er at det skjer fordi foreldrene er deres nærmeste, der man kan være fullstendig seg selv. Man går gjerne gjennom en hel dag og tar seg litt sammen her og der (som vi voksne også gjør), men når mamma kommer, så faller liksom alle brikkene på plass og man kan bare være "liten".

Litt søtt å se egentlig..

[Gjest darkside]

Jepp! Og dette er nok litt av kjernen i det hele.. Det er jo OGSÅ omsorg! Så lenge barnet ikke har spesielle, uttalte problemer som må jobbes med. De få minuttene det er snakk om syns jeg faktisk ikke man alltid skal fokusere på å "trene". Da er kosen viktigst. Og foreldrene er jo fullstendig klar over at gullungen tvinner dem rundt lillefingeren.. Been there, done that..

Ofte kan barn også bryte fullstendig sammen når de ser foreldrene komme, og ALT bare kommer veltende, om dumme Per eller skrubbsåret fra 6 timer tidligere.. Min teori er at det skjer fordi foreldrene er deres nærmeste, der man kan være fullstendig seg selv. Man går gjerne gjennom en hel dag og tar seg litt sammen her og der (som vi voksne også gjør), men når mamma kommer, så faller liksom alle brikkene på plass og man kan bare være "liten".

Litt søtt å se egentlig..

Jeg har selv observert mine barn gjennom vinduet i barnehagen, før de har sett meg. De leker og hopper og spretter og alt er bare gøy. Så ser de meg, kommer løpende gledesstrålende, og vips... verbalt sterke barn blir pludrende babyer. Strekker armene i været og vil bare ha trøst og kos. Vil ha oppmerksomhet for det skrubbsåret de hevder å ha fått i dag, men som jeg så både i går og dagen før også. Vil ha hjelp med ting. Plutselig kommer alt av savn og slitenhet veltende over dem, og noen minutter er de overmannet av sine egne følelser. Plutselig er det tårer i øynene over en meitemark som blødde.

Jeg har fått kommentarer, eller rettere sagt ungene har fått kommentarer fra de voksne som sier "men du hadde nå ikke vondt i sted, og du greier godt å kle på deg selv, vis nå mamma at...". Men jeg gir barnet den omsorgen det ber om der og da. For jeg vet noe, jeg. Jeg vet at når vi vel er kommet hjem, så er den pludrende, hjelpesløse babyen med tårer i øynene atter forvandlet til en blid og glad liten unge, som greier selv.

Avskjed og oppbrudd er vanskelige greier for barna. Det er merkelig at de ansatte i barnehagen vet at det er sånn når vi leverer, og bedyrer at gråtingen er over så snart mamma har gått, men samtidig ikke innser at det samme skjer når barnet hentes. Det oppstår et følelsesmessig øyeblikk som barnet ikke greier å håndtere. Men det går over!

[Gjest surreal]

Jeg har selv observert mine barn gjennom vinduet i barnehagen, før de har sett meg. De leker og hopper og spretter og alt er bare gøy. Så ser de meg, kommer løpende gledesstrålende, og vips... verbalt sterke barn blir pludrende babyer. Strekker armene i været og vil bare ha trøst og kos. Vil ha oppmerksomhet for det skrubbsåret de hevder å ha fått i dag, men som jeg så både i går og dagen før også. Vil ha hjelp med ting. Plutselig kommer alt av savn og slitenhet veltende over dem, og noen minutter er de overmannet av sine egne følelser. Plutselig er det tårer i øynene over en meitemark som blødde.

Jeg har fått kommentarer, eller rettere sagt ungene har fått kommentarer fra de voksne som sier "men du hadde nå ikke vondt i sted, og du greier godt å kle på deg selv, vis nå mamma at...". Men jeg gir barnet den omsorgen det ber om der og da. For jeg vet noe, jeg. Jeg vet at når vi vel er kommet hjem, så er den pludrende, hjelpesløse babyen med tårer i øynene atter forvandlet til en blid og glad liten unge, som greier selv.

Avskjed og oppbrudd er vanskelige greier for barna. Det er merkelig at de ansatte i barnehagen vet at det er sånn når vi leverer, og bedyrer at gråtingen er over så snart mamma har gått, men samtidig ikke innser at det samme skjer når barnet hentes. Det oppstår et følelsesmessig øyeblikk som barnet ikke greier å håndtere. Men det går over!

Veldig bra beskrevet!

Og veldig godt håndtert, syns jeg.

Drit i de ansattes holdninger og meninger (selv om du irriterer deg over dem), jeg syns du høres ut som en fornuftig mor jeg!

God helg!

[Gjest darkside]

Veldig bra beskrevet!

Og veldig godt håndtert, syns jeg.

Drit i de ansattes holdninger og meninger (selv om du irriterer deg over dem), jeg syns du høres ut som en fornuftig mor jeg!

God helg!

Takk det samme! :-)

[Gjest jobber også i barnehage]

Jeg vil ikke fastslå en bestemt alder der de bør klare alt selv. Men jeg oppfordrer dem til å prøve, og de får ros når de klarer det. De største er veldig flinke til å hjelpe de små. Jeg vet at dette er en mer tidkrvevende måte å gjøre det på, det går så mye fortere å gjøre det selv. Men det er veldig viktig for barnets selvtillit og selvstendighet. Jeg merker at barn som får alt gjort av foreldrene blir veldig usikre når de skal ordne opp selv i barnehagen.

[Spirello]

Selvsagt må man stå opp så tidlig som det kreves, eller bare la være å legge seg.

Selvstendighetstrening er viktigere enn ALT annet. Livet må ikke sees eller settes i en større sammenheng.

;-)

mvh

Ikke sant! ; ) For de som har valgt å jobbe med barn har da annet å gjøre enn å LÆRE dem ting, eller kle på dem... Uff..

[Gjest jobber også i barnehage]

Ikke sant! ; ) For de som har valgt å jobbe med barn har da annet å gjøre enn å LÆRE dem ting, eller kle på dem... Uff..

Joda, klart vi skal sørge for at de lærer å bli selvstendige og klarer å gjøre ting selv. Vi bruker mye tid på dette i barnehagen, nettopp fordi det er vår jobb. Jeg trives med det. Jeg synes det er hyggelig å se dem få til ting, se hvor stolte de er når de har fått til noe nytt. Men det er da ikke bare barnehagen sitt ansvar? Det er litt rart å se hvordan barna forandrer seg når de blir hentet. Da blir de plutselig hjelpeløse og må kles på og hjelpes med alt.

[PieLill]

Joda, klart vi skal sørge for at de lærer å bli selvstendige og klarer å gjøre ting selv. Vi bruker mye tid på dette i barnehagen, nettopp fordi det er vår jobb. Jeg trives med det. Jeg synes det er hyggelig å se dem få til ting, se hvor stolte de er når de har fått til noe nytt. Men det er da ikke bare barnehagen sitt ansvar? Det er litt rart å se hvordan barna forandrer seg når de blir hentet. Da blir de plutselig hjelpeløse og må kles på og hjelpes med alt.

Du kan ikke ha barn selv om du ikke skjønner hvorfor barna forandrer seg når foreldrene kommer.

Om du leser noen av Surreals innlegg i denne tråden skjønner du kanskje litt mer.

mvh

[Gjest jobber også i barnehage]

Jeg syns det blir for mye generelt pjatt i denne tråden.

Spørsmål om oppdragelse, stimulering, selvstendighetstrening ol. er vanskelig å diskutere, fordi alle har en mening om det.

Hvorfor ikke heller lese litt forskning, og erfare litt hvordan barn lærer, istedet for å uttale seg veldig bastant på et subjektivt grunnlag?

helt enig med deg. Alle foreldrene tar kritikken til seg og setter piggene ut med en gang. Det er ikke slik at flesteparten av barna er hjelpesløse. Flesteparten er selvstendige og fornøyde barn som komer fra gode hjem. Så da er det ingen grunn til å angripe hverandre. Trådene ender alltid med uttalelser om at de barnehageansatte er så håpløse og burde ikke vært i den jobben.