Sint, skuffet og forvirret over meg selv

[-den usynlige-]

Hei.

Jeg er ei jente på 19 som siden før tenårene har slitt med alvorlig spiseforstyrrelse, panikkangst og etter hvert selvskading. Jeg har aldri fått noe ordentlig hjelp til mine problemer, jeg har alltid bare blitt overlatt til meg selv fra jeg var helt liten.Dette har da ført til at jeg har stengt/og stenger inne alle vonde og vanskelige følelser. Dette har fungert greit, fram til nå..!

Det er ikke måte på hvordan disse "uvante" følelsene har strømmet på i det siste, og jeg er så sint på meg selv for at jeg ikke lenger greier å holde dem på avstand! Tidligere har jeg skjøvet dem unna lett som bare det, og på den måten har jeg greid å leve et "normalt" liv, til tross for min (tydeligvis) svært vannskapte psyke. Men nå sliter jeg altså skikkelig med disse følelsene mine,og de ødelegger hele min livskvalitet.

Følelser har alltid vært tabu hos meg og mine, så jeg føler meg forferdelig krenket og svak nå når det eneste jeg har i hodet er følelser og vonde tanker/minner. Hva kan jeg gjøre for å få dem på avstand igjen? Har dere noen råd å gi meg?

[Gjest Lysglimt]

Kanskje du ikke skal ha følelsene på avstand?

Følelser er der for å vises,både vonde og gode,det er følelser alt sammen,sinne,glede,tårer..osv.

Det er ikke meningen at vi skal gjemme dem inni oss,de vil ut...la dem slippe fri,da vil du sikkert også føle deg "lettere" inni deg.

Du bruker mye energi på å holde følelsene inni deg.

[bugge -jenta]

Kjære deg!

Disse følelsene vil frem nå. De vil ikke lenger komme ut som panikkangst, eller bli døyvd med mat eller selvskading.

man vil gjere ha dem på avstand, men det du trenger er å få et nært forhold til følelsene. bare da kan du forholde deg til dem på sikt. Prøver du å skyve dem unna, kommer det ut i en annen form, angst, selvskading, spiseforstyrrelser. Å møte dette som du er så redd for å kjenne på er tøft, og jeg ville oppsøkt hjelp med det. Siden det har slike store utslag er det problematisk det stoffet du bærer på. Det er vanskelig å snakke med legen sin om slike ting, men det er der hjelpen starter, og legen kan hjelpe deg til en psykolog eller annen terapeut.

Ikke hver sint og skuffet over deg selv. Når man blir overlatt til seg selv, bruker man de overlevelsesmekanismene vi finner. Det er helt naturlig. Men du kan snu dette ved hjelp av noen som kan jobbe med deg med det som er konfliktfylt i livet ditt. Det som ligger under selvskading og spiseproblematikk. Dette har vært din måte å overleve på til nå, men det trenger det ikke være i fremtiden. Du er 19 år og jo før du kommer i gang jo bedre er det, og jo fortere får du det bedre.

Så jeg vil virkelig råde deg til å starte med å bestille en legetime. Det er på tide å bli mer synlig, og tydelig. Det blir man ofte i terapi.

vennlig hilsen

[Gjest Ellipse]

"Sint, skuffet og forvirret over meg selv". Den overskriften kunne jeg også ha skrevet under på, omtrent hver dag. Enda jeg prøver å ikke tenke i de baner. Hva hjelper det oss, det drar en bare mer ned å tenke sånn. Eller hva?

Innestengte tanker og følelser skaper tydeligvis svære problemer for deg. Som de andre anbefaler, vil jeg også råde deg til å få hjelp med dette du sliter med.Helst så fort som mulig.

Slikt du beskriver går oftest ikke over av seg selv.

Jeg gikk i den troen at mine spiseforstyrrelser skulle gjøre det, altså bare bli borte "en vakker dag"..men etter 10 år skjønte jeg at det nok ikke kom til å skje, nei.

Jeg må si at jeg var livredd for å fortelle selv mine nærmeste om mine problemer. Jeg vet ikke hva jeg tenkte skulle hende, at de skulle slå hånden av meg, eller noe:-p Det skjedde selvsagt ikke. Skammen var bare så ufattelig stor. Ja, ufattelig er ordet.

Nå kjenner ikke jeg din familie, eller din omgangskrets, men om du greier å begynne å åpne deg litt for dem, tror jeg du vil vinne på det...Jeg sliter også veldig med å våge å prate om følelser. Men jeg har kommet en liten bit på veien iallefall. Ingen er tankelesere, vettu, så det er bare ved å fortelle at du kan få støtte og omsorg.

Skammen setter urealistiske tanker i hodet på en. Jeg var f.eks. bombesikker på at folk bare kom til å le av meg om jeg søkte hjelp. I stedet er jeg blitt møtt med (rørende) stor respekt og forståelse i helsevesenet. Jeg kan (så godt som) garantere deg at du vil bli tatt på alvor. Det eneste du må belage deg på er å måtte stå i kø for behandling...så ring,helst i dag... jo før jo heller:)

*støtteklem*

[Gjest remeron]

Kjenner meg ENORMT godt igjen idet du skriver.. Jeg ble nærmerst tvunget til å gå til psykolog av vennene mine, og for å si det sånn at fra jeg var 19, til nå når jeg er 25 år har jeg kommet et godt stykke på veien.. Jeg greier å prate me noen.. Enormt vanskelig men et lite skritt og en dag om gangen skal du se at dette KAN gå bra..

*klem* Fra en i omtrent samme situasjon..