Fem år er over, det er trist...

[ArabianStar]

Fem år er forbi...

Og jeg sitter her på sofaen med tusenvis av spørsmål til deg...

Da jeg traff deg var jeg akkurat fylt 19, du var 24. Veien til ditt hjerte var lang og full av opp -og nedturer. Jeg husker første gang vi var dumme nok til å ligge sammen, jeg angra som en hund... Du forsvant fra meg og ga ikke et knyst fra deg på to mnd. For meg ble ikke saken enklere da jeg oppdaga at jeg var gravid, og like etter mista ungen.

Det fikk du vite etterpå, når du endelig torte å snakke til meg... Du ble kjempetrist, avbrøyt festen og dro hjem fordi du ble deppa.

Det var dette som gjorde at jeg faktisk trodde det eksisterte snev av menneskelighet i deg. Og for så vidt, jeg vet jo at det gjør det, for jeg kjenner deg jo godt. Det var dette som gjorde at jeg holdt ut...

Jeg var veldig ung, ante ikke hva en gutt var og hvordan et forhold skulle være. Du ante ikke hva en jente var og hvordan et forhold skulle være.. Men du hadde andre "egenskaper" som gjorde at du kua meg ned såpass at du kunne forme meg dit du ville.

Jeg husker da alt begynte. Skulle så inderlig gjerne skrudd tida tilbake, prøvd å forstå, prøvd å få deg til å fortelle hvorfor du gjorde det...

Mest sannsynlig fikk du en psykisk knekk, etter mange år med juling, bråk og alkohol hjemme. Jeg forstår deg, men det tilgir likevel ikke det du lot meg gjennomgå...

Det begynte så beskjedent(om man kan kalle det det), du begynte med å drikke deg snyden full hver helg. Du var trollete, hissig og bråkte voldsomt i fylla. Vi ble sammen omtrent på den tida, og jeg fatter ikke hva jeg tenkte med. Det sies at kjærlighet gjør blind, og det stemmer veldig godt...

Du var full HVER helg, fredag og lørdag. Festene dine sklei mer og mer ut. Jeg måtte hente deg milevis utenfor bygda, gjorde jeg det ikke var jeg "trollat" og vanskelig, og du la på mens du lata som du var sint. For da visste du at jeg fikk panikk og henta deg hjem.

Da måtte jeg gjennomgå en halvveis voldtekt(du tok ikke et nei for et nei) fordi du var full og kåt og ville ha et nummer før du dro hjem.

Du passa på å fortelle meg hvor dum jeg var, og at jeg virkelig ikke var verd mer enn et knekkebrød! Jeg kunne bare måle meg med et knekkebrød, noe annet ville vært mer verd enn meg...

Når du hadde fått det du ville, så dro du av sted og jeg hørte ikke et knyst fra deg på flere uker! Kanskje mnd i verste fall. Sånn var det bestandig. Og hadde du vært hos meg(eller omvendt) fredag, så overså du meg fullstendig resten av uka og var kjempeheslig og spydig om vi treftes ute etterpå. Du gjorde alt du kunne for å mindreverdige meg mest mulig foran andre, og du prøvde med alle krefter og skjule at du var sammen med meg(til tross for at hele bygda visste det).

Etter hvert ble byrden for meg også for stor å bære. Men jeg forsto ikke at jeg kanskje bare burde sette strek over alt og avslutte mens jeg enda kunne, det hadde vært best både for deg og meg.

Jeg ble forvandla til et fyllesvin jeg og. Da begynte det, det jeg i dag vil kalle et rent helvete...

Også jeg var full hver helg, vi krangla og halvveis sloss iblandt. Og hver gang måtte jeg ta skylda på meg, du nekta for at du hadde gjort noe galt!

Du likte ikke at jeg drakk, men sorgen inni meg var så stor at jeg gjorde det likevel, og også for å glemme frustrasjonene og sinnet jeg bar på.

Fordi jeg alltid var full, mente du at jeg var et ludder. Jeg pulte på alt som kunne gå, og hoppa til sengs med alle. Uansett hvor mye jeg prøvde å fortelle deg at jeg ikke hadde rørt noen andre så lenge jeg hadde vært sammen med deg. Du nekta å høre på det.. For jeg hadde jo virkelig rota med andre før deg(to stykker i løpet av mine 19 år!)!

Til slutt sprakk bobla, så klart...

Jeg innrømmer det, jeg slo deg.. Jeg slo deg hardt og jeg sparka deg i ryggen.

Da var plutselig jeg den store, stygge ulven som ga typen min juling. For du hadde jo passa på å finmale fasaden sånn at alle trodde du var verdens snilleste fyr som aldri kunne såre noen...

Men jeg hadde noen venner som var utrolig oppvakte, som virkelig forsto at tinga ikke var som de skulle være. Skulle bare så inderlig ønske at jeg hørte på dem tidligere, så mye smerte det ville forårsaka...

De ba meg kutte deg ut, komme meg vekk fra deg, for ingen skal behandle kjæresten sin sånn som du gjorde. Men siden du hele tiden hadde fortalt meg at JEG var skyld i forholdene, tok jeg såklart all skylda på meg og sa at det er min feil at det er blitt sånn...

Du flørta med andre, og var samtidig spydig og ekkel med meg. Var det andre jenter der sammen med deg ba du meg helst gå og ga meg klart uttrykk for at du helst ikke ville bli forstyrra av meg akkurat nå!

Og etter at uteplassene stengte, da ringte du meg og ville komme til meg...

Du sendte meg i armene på andre, og kalte meg ludder når jeg oppsakte andre...

Åra gikk, alt ble bare verre...

Jeg prøvde å ta livet mitt, og det merka du. "Hvorfor kunne du ikke bare gjøre det skikkelig når du først prøvde?!" spurte du meg en gang. "Jeg prøvde jo for faen!!!!" "Da har du ikke prøvd godt nok..".

Hvorfor forsto ikke jeg her allerede at noe ikke stemte???!?

Jeg flytta på skole i en annen kommune, og da var du plutselig den drømmetypen og skreiv mld til meg hele tida og passa på at jeg ikke glemte deg. Du savna meg, du var glad i meg, jeg var din osv osv osv osv. Ting som du aldri kunne sagt mens jeg bodde hjemme.

Du sjarmerte mamma i senk, hun trodde jo du var den engelen, tross at jeg antyda at du ikke var det.

Så ble vi enige om at nå avslutter vi, for jeg orka ikke mer. Du var egentlig ikke enig, men du sa ingenting på det. Glemmer aldri da jeg sletta nummeret ditt fra minnelista på telefonen, "Slette alle detaljer? Tom Inge?" som ble etterfulgt av "Ja", og masse tårer igjen etterpå.. Jeg grein i timesvis, nå var det slutt.. Jeg elsket deg jo, tross alt..

Tre måneder etter at vi gjorde det slutt, traff jeg en annen fyr i nabobygda. Du måtte såklart ødelegge der også. Du banka han så han havna på helsesenteret og var sykemeldt i to uker etterpå. Vi måtte i rettsak, og du forlangte plutselig at jeg ikke skulle vitne mot deg!? Tross at det du gjorde var helt feil!

Glemmer aldri blikket du sendte meg i rettsalen, du så så innmari trist ut, helt tom i blikket... Jeg syntes så synd på deg, kan ikke beskrive følelsen...

Vi ble sammen igjen etterpå... Og dermed var det på’an igjen..

En dag var virkelig grensa passert. Det var like før påska i år.

Da hadde du igjen vært heslig hele tida, kalt meg horete, ludder, knekkebrød og alle slags navn. Jeg trodde ting skulle bli bedre etter rettsaken, men det ble ikke det.

Jeg var helt ødelagt.. Da hadde jeg drukket hver helg i flere år, ligget i veigrøfter og sovet ut rusen. Rava drita full rundt i gatene om natta og dansa på biltak og overalt. Jeg hadde vært gjengens "midtpunkt" lenge, en rolle jeg ikke kunne fordra..

Nå var jeg mildest talt sliten...

Det ble slutt igjen, og du dro på fjellet og var borte i flere uker.

Da dukka engelen opp, han som skulle redde meg, som fikk meg bort og på andre tanker.. Gjengen min og jeg satt på med han fra puben i Finland(to mil fra bygda) og hjem. Jeg kløna på en eller anna måte med cd-spilleren som gjorde at de lo av meg. Da strøyk han meg på låret og sa "Du er nå virkelig en godjente..". Ingen hadde noen gang sagt noe sånt til meg. Det var helt uvant å høre at jeg ikke var en hore/ludder og alle slags brød.

Vi var i bygda og kjørte hele natta, han fortalte meg hvor godt han har likt meg i flere år. Det var så sinnsykt annerledes at han kunne si sånt, edru! Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ble redd i starten...

Han behandla meg som en prinsesse, stilte opp uansett, vi fant på så mye rart og hadde i det hele tatt utrolig mye morsomt. Jeg opplevde mye mer sammen med han på et par dager enn jeg noen ganger opplevde med deg på fem år!

Så kom du ned fra fjellet igjen, og når du så at jeg var på tur å skli fra deg og bli med en annen, da måtte du jo begynne å handle! Dette kunne jo ikke skje...

Da elsket du meg plutselig, du savna meg.. Vi tok en skikkelig oppvask, men ikke engang da ble vi enige! Du ville fortsette sammen med meg, jeg ville det ikke.

Du kom på besøk, og da forsto jeg iallfall at dette er virkelig over, 4ever...

Det første du gjorde var å springe rett til senga og bryte meg nedi der for så å være så "søt" at jeg ville ta deg tilbake. Men det stikk motsatte skjedde...

For deg var jeg ikke mer enn et leketøy, som du kunne kaste på så mye du ville, knuse det og herje med det til det var så ødelagt at det omtrent ikke var mer håp.

Det første Stian måtte lære meg var å ikke krangle, det neste var å bygge meg opp igjen sånn at jeg ikke bare satt stuck på en plass uten å tørre å gjøre noe i frykt for å få masse skjellsord på meg.

Deretter ga han meg total frihet, stolte på meg 100% uansett, og for første gang følte jeg meg trygg, og jeg torte å bli hos han.

29.mai ble vi sammen. Da greide han å få meg til å fatte hvordan forholdet mellom to stykker skal være. Enda er veien lang å gå, men jeg tar tida til hjelp, jeg vet jeg greier det til slutt.

Vet du, Tom.. Jeg skulle så sinnsykt ønske at du slo meg! I stedet for å kue meg ned og trakassere meg på den måten du gjorde. Psykiske slag er så mye vanskeligere å glemme. Jeg sier ikke at de fysiske slaga er det, men de psykiske vil bryte ned et menneske lenge etter at historien er slutt.

Jeg vet jeg gjorde mange feil jeg også, men det var ikke så lett for meg å gjøre noe riktig når du oppførte deg så dårlig som du gjorde.

Du sier at alle forteller meg at de er glad i meg kun for å trøste, ikke fordi de mener det. For jeg er tydeligvis ikke verd å bli glad i.. Men hvorfor er vennene mine der da?? De stiller opp, og har gjort det år etter år etter år! Kunne du gjort så mye som de har gjort, for en du ikke bryr deg knytten om? Nei det tror jeg ikke.. Eller det vil si, jeg vet.. Jeg kjenner deg så godt..

Da bestevennen min hørte at jeg var blitt sammen med Stian sa han "Jeg må sende han en bukett blomster fordi han har redda deg fra det helvetet du levde i.. Både med alkoholen og Tom..". Og det gjorde han, tre dager etter kom et blomsterbud på døra med en liten dunge blomster til han. Jeg begynte å grine, tenk at noen kunne gjøre noe sånt for meg..!

Nå har jeg ikke drukket en drink på snart to mnd, det er lengre tid enn jeg noen gang har gjort før.. Stian sier til meg at jeg må jo bare dra ut, drikke og ha det artig. Men jeg har ingen behov for det lengre nå. Flaska skjulte kun smerter og sorg, den var ikke med meg fordi jeg hadde det artig...

Jeg trenger ikke være redd for at Stian skal finne en annen jente, det er utrolig avslappende. Han kan gi andre jenter en klem og prate med dem, men aldri mer enn det. Og kommer jeg dit da, så tar han rundt meg og sier til de andre "Her er jenta mi.. Det mest verdifulle i hele verden...". Hva om du bare en eneste gang kunne sagt det??!

Stian er aldri sjalu. Jeg kan prate med hvem jeg vil uten at det blir drama med en gang. Prata jeg med noen gutter når du så på, da var du jo kjempesjalu med en gang og hagla ut de fæle kommentarene dine.

Så til sist, Tom..

Jeg håper du finner en jente du blir ordentlig glad i, som du klarer å behandle på en pen måte. Jeg vet du sliter mye, og jeg hater deg ikke for alt du gjorde.. Men du må før eller siden forstå at du kan ikke fortsette sånn, ingen jenter vil klare det i lengden..

Hva som surrer i tankene dine nå, aner jeg ikke.. Og det vil jeg egentlig ikke vite heller. For som sagt, jeg hater deg ikke, jeg er fremdeles veldig glad i deg. Jeg vil ha deg som venn(i den grad det går an), jeg vil ikke være uvenn med deg..

Jeg vil nok alltid ha deg i hodet, og du har en plass i hjertet mitt.. Men jeg er realistisk nok til å forstå at dette kan ikke fortsette, uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne forandre deg til det bedre..

Du må forstå problemet sjøl, og jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med det..

Glad i deg, vennen min.. Takk for de fine stundene vi tross alt av og til hadde.. Ingen kan ta det fra meg, at du var min første store kjærlighet...

[Gjest sirikat]

Fint skrevet Den første kjærligheten setter alltid spor. Håper du glemmer litt av det vonde som han gjorde med tiden.

Det er rart hvordan de vi elsker er de som kan gjøre mest skade også.. Men, du er ferdig med Tom nå. Heldigvis.

Lykke til med kjærligheten videre

[Moraki]

Jeg gråt da jeg leste innlegget ditt :-(

Kjenner meg så godt igjen.

Flott at du har det bedre nå. Du fortjener kun det beste.