Til Bugge-jenta

[avidi]

Jeg så ditt klagerop fra 23.05, håper du har klart klatre litt opp igjen.. Du er tøff, du har alltid et råd og en oppmuntring til alle andre. Tillat deg selv å være sliten, deppa og lei du er bare et menneske.

Kjenner godt igjen det du igjen det du skriver om barna du mistet. Har selv vært igjennom 5 spontanabborter og bekkenproblemer. Mitt egenfødte barn er nå snart 16 år og fortsatt er jeg plaget med bekkensmerter.

Depresjonene har nå tatt en pause og jeg har det ganske bra psykisk nå etter 1 år hos psykolog og 4 ukers rehabiliteringsopphold på Catosentret.

Dersom du føler at du er i stand til det bør du spørre fastlegen din om han kan søke deg inn på catosentret. Der har de god kompetanse på sammensatte lidelser av fysisk og psykisk art.

Ellers kan jeg anbefale følgende

behandlingssted for dine fysiske plager;

Verkstedet muskel- og leddklinikk. Lederen der er dyktig og har god erfaring migrene og muskel/ skjelettplager. Se deres hjemmeside:

www.verk-stedet.no

Lykke til videre Bugge-jenta.

[Dorthe]

Hvor mye individuell trening får man pr dag på Catosenteret, jeg mener da med fysioterapeut.

Og hvor bra treningsapperater er det der? Er det bare de vanlige eller har de f.eks muskelstimulatorer og FES-trening også?

[bugge -jenta]

Tusen takk skal du ha for din omtanke og råd. Jeg skal ta vare på informasjonen, og blir jeg dårligere, skal jeg ha det i mente.

vennlig hilsen

[Gjest Violsa]

Tusen takk skal du ha for din omtanke og råd. Jeg skal ta vare på informasjonen, og blir jeg dårligere, skal jeg ha det i mente.

vennlig hilsen

helt enig med avidi.

Du er en av de som virkelig bidrar til at dette forumet blir mer positivt og konstruktivt. Og håper du også føler at du kan skrive innnlegg når du ikke har det bra. Det kan slite deg ut hvis du bare gir og gir , og egentlig ikke har det bra selv. Også får du ikke noe tilbake.

Moren min er en sånn utpreget ja-person. Vet ikke om du er sånn i real life da. Hun sier aldri nei , stiller alltid opp , og hjelper alle andre selv om hun egentlig blir utslitt av det.

Tilslutt resulterte det i at hun fikk epilepsianfall på grunn av stress . Fordi hun ikke var flinkere til å være egoistisk og ta vare på seg selv.

[avidi]

Hvor mye individuell trening får man pr dag på Catosenteret, jeg mener da med fysioterapeut.

Og hvor bra treningsapperater er det der? Er det bare de vanlige eller har de f.eks muskelstimulatorer og FES-trening også?

Et par dager etter ankomst har du møte med den fysioterapeuten som skal følge deg gjennom hele oppholdet. Sammen går dere gjennom" sykehistorien" din og lager et treningsprogram ut fra det.

Det kan være vanngymnastik eller egentrening i bassseng. Trening i sal med sykkel og apparater, øvelser på matte eller krakk for den som ikke kan ligge på gulvet, aerobic light, stavgang, bruk av slynger. Dette er det jeg kommer på i farten.

For mitt vedkommende var det snakk om å få kontroll på magemuskler og hofter og jeg fikk øvelser som skulle bidra til dette.

Under hele oppholdet er det en tett dialog mellom deg og fysioterapeut for å se om det er behov for justeringer, andre øvelser e.l.

Håper dette var svsar på noe av det du spurte om.

[Dorthe]

Et par dager etter ankomst har du møte med den fysioterapeuten som skal følge deg gjennom hele oppholdet. Sammen går dere gjennom" sykehistorien" din og lager et treningsprogram ut fra det.

Det kan være vanngymnastik eller egentrening i bassseng. Trening i sal med sykkel og apparater, øvelser på matte eller krakk for den som ikke kan ligge på gulvet, aerobic light, stavgang, bruk av slynger. Dette er det jeg kommer på i farten.

For mitt vedkommende var det snakk om å få kontroll på magemuskler og hofter og jeg fikk øvelser som skulle bidra til dette.

Under hele oppholdet er det en tett dialog mellom deg og fysioterapeut for å se om det er behov for justeringer, andre øvelser e.l.

Håper dette var svsar på noe av det du spurte om.

Tusen takk for svaret. Det var akkurat det jeg lurte på )

[bugge -jenta]

helt enig med avidi.

Du er en av de som virkelig bidrar til at dette forumet blir mer positivt og konstruktivt. Og håper du også føler at du kan skrive innnlegg når du ikke har det bra. Det kan slite deg ut hvis du bare gir og gir , og egentlig ikke har det bra selv. Også får du ikke noe tilbake.

Moren min er en sånn utpreget ja-person. Vet ikke om du er sånn i real life da. Hun sier aldri nei , stiller alltid opp , og hjelper alle andre selv om hun egentlig blir utslitt av det.

Tilslutt resulterte det i at hun fikk epilepsianfall på grunn av stress . Fordi hun ikke var flinkere til å være egoistisk og ta vare på seg selv.

Hei violsa.

Jeg er klar over at jeg må stoppe opp innimellom og kjenner på hva jeg trenger også, og jeg jobber med saken.

Her inne kan man heldigvis få være på begge sider, både prøve å hjelpe og bli hjulpet. Men jeg ser jo at jeg har en tendens til å ville hjelpe mer enn jeg ber om hjelp. Det kan jo bero på en liten feighet eller at det har blitt en vane å gå i hjelperrollen. Når noen har det vondt, får jeg oppriktig lyst å hjelpe. Så det kjennes ikke ut som en bør. Jeg føler ikke at det gjør meg til et veldig snilt mennneske eller noe slikt, men det har vært slik så lenge jeg kan huske, også i det virkelige liv. Grunnene til det kan være mange, både gode og fruktbare, og sikkert det motsatte også. Så det er sagt. Det har blitt en "vane", en del av meg, på godt og vondt.

Jeg tror på at det enkelte menneske kan gjøre en liten forskjell, og at det gjelder meg også. Og her inne ser jeg det hele tiden, at mennesker er der for hverandre og gjør noe som er bra for andre. Man kan gjøre en forskjell selv om en ikke er psykiater eller psykolog, eller har sett hverandres ansikt. Et "møte" i livet kan skje på så mange måter tror jeg. Og jeg knuger til meg enkelte av ordene folk har gitt til meg når jeg har det vondt, og det hjelper virkelig. Det skal ikke alltid så mye til. Litt vennlighet på en ensom dag er ikke å forakte. Her kan en alltid komme, uansett tidspunkt, og for meg sitter det svært langt inne å ringe en venninne samme hvor vondt jeg har det midt på natten for eksempel. Det har jeg aldri gjort, selv om jeg kunne sikkert gjort det.

Selv om vi tramper i baret innimellom. Men det får heller våge seg. Nå har jeg vært her inne mye i det siste, siden jeg har vært sykemeldt, men det er også lengre perioder jeg tar meg en slags pause. Siden jeg kom inn på dette forumet for første gang.

Det jeg liker spesielt godt med forumet er at en ikke bare må høre på den andre, og si "mm...mm..."men kan få lov å prøve seg på litt mer enn en kan i en hjelpetelefon. Gi råd, ta i mot råd, prøve seg på "teorier" den andre kan kjenne på. Ha en dialog. Og svare dem man føler man skal svare, og overlate til andre å svare når det ikke er en selv som naturlig bør svare.

Vet ikke hvordan det går med deg i dag, men ser du var seint i seng i natt du også. Det er nok ikke lett med søvnen nå.

Klem

[Gjest Timari]

Hei:)

Jeg har selv vært på Cato-senteret, og det var etter en operasjon.

Jeg har forstått det slik at man må komme rett fra sykehuset og at en lege eller kirurg derifra kan søke en inn. Er dette riktig fortsatt?

Det er noen år siden jeg var der, og jeg fikk vite at fastlegen kunne ikke søke meg inn for et nytt opphold.

Cato-senteret er et flott sted, men et fint personalet. men jeg er likevel litt i tvil om det er det beste stedet for sammensatte lidelser, spesielt når man har psykiske problemer?. Jeg synes det var en tøff belastning å være der. Spesielt når de fleste andre var operert for rygg og nakkeskader, eller hadde vært utsatt for ulykker. Jeg var da helt alene med min skade (som ikke er vanlig).

Cato-senteret er heller ikke noe sykehus. Man skal være selvhjulpen. Det kan være problematisk om man ikke klarer å følge programmet pga psykiske lidelser.

Så derfor tviler jeg på om Cato-senteret er det beste stedet i dette tilfellet her.

Kanskje man bør sjekke ut om det er andre steder man kan dra til også før man tar en beslutning om Cato-senteret?

Bare noen tanker fra meg.

[frosken]

Hei:)

Jeg har selv vært på Cato-senteret, og det var etter en operasjon.

Jeg har forstått det slik at man må komme rett fra sykehuset og at en lege eller kirurg derifra kan søke en inn. Er dette riktig fortsatt?

Det er noen år siden jeg var der, og jeg fikk vite at fastlegen kunne ikke søke meg inn for et nytt opphold.

Cato-senteret er et flott sted, men et fint personalet. men jeg er likevel litt i tvil om det er det beste stedet for sammensatte lidelser, spesielt når man har psykiske problemer?. Jeg synes det var en tøff belastning å være der. Spesielt når de fleste andre var operert for rygg og nakkeskader, eller hadde vært utsatt for ulykker. Jeg var da helt alene med min skade (som ikke er vanlig).

Cato-senteret er heller ikke noe sykehus. Man skal være selvhjulpen. Det kan være problematisk om man ikke klarer å følge programmet pga psykiske lidelser.

Så derfor tviler jeg på om Cato-senteret er det beste stedet i dette tilfellet her.

Kanskje man bør sjekke ut om det er andre steder man kan dra til også før man tar en beslutning om Cato-senteret?

Bare noen tanker fra meg.

Enig med deg i at Cato-senteret ikke nødvendigvis står i noen særklasse når det gjelder kvalitet og evne til å forholde seg til komplekse problemstillinger (selv om de liker å reklamere med det). Det finnes andre opptreningssentre som er minst like gode.

Selv anlegget er imidlertid fint, og rommene bedre enn de fleste andre steder.

De har ulike kriterier for inntak, slik at det ikke alltid er slik at man må komme rett fra sykehus. De har også hatt ulike inntakskriterier i den perioden senteret har eksistert, slik at de som er interessert i opphold bør undersøke hvilke regler de følger akkurat nå.

[Gjest Violsa]

Hei violsa.

Jeg er klar over at jeg må stoppe opp innimellom og kjenner på hva jeg trenger også, og jeg jobber med saken.

Her inne kan man heldigvis få være på begge sider, både prøve å hjelpe og bli hjulpet. Men jeg ser jo at jeg har en tendens til å ville hjelpe mer enn jeg ber om hjelp. Det kan jo bero på en liten feighet eller at det har blitt en vane å gå i hjelperrollen. Når noen har det vondt, får jeg oppriktig lyst å hjelpe. Så det kjennes ikke ut som en bør. Jeg føler ikke at det gjør meg til et veldig snilt mennneske eller noe slikt, men det har vært slik så lenge jeg kan huske, også i det virkelige liv. Grunnene til det kan være mange, både gode og fruktbare, og sikkert det motsatte også. Så det er sagt. Det har blitt en "vane", en del av meg, på godt og vondt.

Jeg tror på at det enkelte menneske kan gjøre en liten forskjell, og at det gjelder meg også. Og her inne ser jeg det hele tiden, at mennesker er der for hverandre og gjør noe som er bra for andre. Man kan gjøre en forskjell selv om en ikke er psykiater eller psykolog, eller har sett hverandres ansikt. Et "møte" i livet kan skje på så mange måter tror jeg. Og jeg knuger til meg enkelte av ordene folk har gitt til meg når jeg har det vondt, og det hjelper virkelig. Det skal ikke alltid så mye til. Litt vennlighet på en ensom dag er ikke å forakte. Her kan en alltid komme, uansett tidspunkt, og for meg sitter det svært langt inne å ringe en venninne samme hvor vondt jeg har det midt på natten for eksempel. Det har jeg aldri gjort, selv om jeg kunne sikkert gjort det.

Selv om vi tramper i baret innimellom. Men det får heller våge seg. Nå har jeg vært her inne mye i det siste, siden jeg har vært sykemeldt, men det er også lengre perioder jeg tar meg en slags pause. Siden jeg kom inn på dette forumet for første gang.

Det jeg liker spesielt godt med forumet er at en ikke bare må høre på den andre, og si "mm...mm..."men kan få lov å prøve seg på litt mer enn en kan i en hjelpetelefon. Gi råd, ta i mot råd, prøve seg på "teorier" den andre kan kjenne på. Ha en dialog. Og svare dem man føler man skal svare, og overlate til andre å svare når det ikke er en selv som naturlig bør svare.

Vet ikke hvordan det går med deg i dag, men ser du var seint i seng i natt du også. Det er nok ikke lett med søvnen nå.

Klem

nei

har fyllehelg

[bugge -jenta]

nei

har fyllehelg

Skjønner. Du får se på disse dagene som unntakstilstand, violsa. Livet ditt har stoppet litt opp i et mareritt. Men det nærmer seg nå på godt og vondt, og det er best å få elendigheten overstått tror jeg. Ventetiden er tortur for drg. Jeg skjønner du trenger noe å døyve med. Men jeg tror du vil finne ut at det som kjennes umulig ut nå, kan være mulig når det først er i gang.

Kom med gørra hvis du vil. Eller vær for deg selv hvis det er det du trenger. Ta kontakt med advokatene dine og få oppbakking fra dem.

Klem igjen

[avidi]

Hei:)

Jeg har selv vært på Cato-senteret, og det var etter en operasjon.

Jeg har forstått det slik at man må komme rett fra sykehuset og at en lege eller kirurg derifra kan søke en inn. Er dette riktig fortsatt?

Det er noen år siden jeg var der, og jeg fikk vite at fastlegen kunne ikke søke meg inn for et nytt opphold.

Cato-senteret er et flott sted, men et fint personalet. men jeg er likevel litt i tvil om det er det beste stedet for sammensatte lidelser, spesielt når man har psykiske problemer?. Jeg synes det var en tøff belastning å være der. Spesielt når de fleste andre var operert for rygg og nakkeskader, eller hadde vært utsatt for ulykker. Jeg var da helt alene med min skade (som ikke er vanlig).

Cato-senteret er heller ikke noe sykehus. Man skal være selvhjulpen. Det kan være problematisk om man ikke klarer å følge programmet pga psykiske lidelser.

Så derfor tviler jeg på om Cato-senteret er det beste stedet i dette tilfellet her.

Kanskje man bør sjekke ut om det er andre steder man kan dra til også før man tar en beslutning om Cato-senteret?

Bare noen tanker fra meg.

Det er riktig som du skriver at man kan komme direkte fra sykehus og til Cato-sentret. Det er den ene kategorien, den andre kategorien er den som jeg kom inn under, det de kaller sammensatte lidelser. Det er en kombinasjon av psykiske og fysiske plager og godkjennes av Helse-Øst. Man må være så godt som selvhjulpen, men kan godt sitte i rullestol for å komme inn under denne kategorien. Man er da i en gruppe på 6-7 personer som har tilsvarende plager og denne gruppa hoolder sammen under hele oppholdet.

Er psyken ille får du tilbud om samtaler med psykiatrisk sykepleier under oppholdet.Disse sykepleierene er meget kompetente og kjempefine mennesker.

Ellers er det alle kategorier lidelser på Cato sentret, slagpasienter, folk som har amputert ben, kreftpasienter som har pause i cellegift og stålebehandling, ME og mye mer.

I starten var det kjempetøft å forholde seg til så mange ulike skjebner men etter 4-5 dager tenker du ikke over det lenger.