Kanskje er det bra å ha opplevd mye vondt

[Gjest berre lurer.....]

Er det en positiv ting jeg dra ut av tvangsinnleggelsene mine, så er det at jeg lærte å sette pris på frihet. Følelsen av å stå ute på trappen til sykehuset med baggen i handen, sykepleieren som ønsker meg lykke til og to gode venner som går ut av den ventende bilen. De møter meg med smil og klem. De har kjørt 4 timer for å hente meg, og jeg kjenner at jeg er så vannvittig glad i dem. Når jeg er hjemme følest alt så fritt. Jeg kan spise når jeg vil. Gå ut i sol og regn uten å måtte mase på pleiere og vente på at dører skal bli låst opp. Jeg kan spille høg musikk uten at noen ber meg dempe den. Jeg har min egen mobil og kan ringe hvem jeg vil og når jeg vil.

En gang brakk jeg foten. Da lærte jeg å sette pris på kroppen min. Jeg husker hele klassen min skulle på tur. Alle andre gikk de to kilometerene, mens læreren kjørte meg. Jeg satt på svabeget og svettet. De andre badet og spillte volleyball. Jeg var så lei av å gå på krykker og tenkte hvor heldige de andre var som hadde friske bein.

For 5 år siden ble mamma rammet av hjerneslag. Plutselig var livet snudd opp-ned. Tiden var blitt et mareritt som sto stille. Jeg angret på at jeg i mange år hadde vært så avvisende og frekk mot henne. Hun ville tross alt bare mitt beste. Hun gjorde mange feil, men jeg vet at hun var veldig glad i meg og hun hadde alltid prøvd å være snill. Etter noen dager på intensivavdelinga forsto jeg at jeg var i ferd med å miste henne. Legene forberedde meg og pappa på at hun kom til å dø og at det var lite håp. Da følte jeg meg maktesløs. Hun lå i resperator og legene kjempet for livet hennes, men medisinene virket ikke. Jeg og alle rundt henne kunne ikke annet enn å be. Jeg glemmer aldri den natten jeg var alene på sykehusmotellet.Pappa ville ikke forlate mamma. Da brøt jeg sammen. Hulket i puten min og tryglet gud om at hun måtte overleve. Da skulle jeg være evig takknemlig og snill mot mamma resten av livet. Til alles forundring overlevde hun. Det ble ikke noe jubel da hun åpnet øynene noen uker senere. Mamma kunne ikke snakke, ikke skrive, ikke lese, ikke bevege seg...hun greide ikke spise en gang. Men gjennom årene som har gått har vi sett en sakte framgang. Jeg er takknemlig for all den tiden jeg får sammen med pappa, mamma, søstrene mine og tantebarna mine.

Jeg tenker kanskje er det bra at jeg har opplevd mye.Jeg har funnet ut hva som er viktig her i livet. Jeg setter pris på de små tingene. Det skal ikke mye til før jeg blir varm i hjertet. Det er tross alt mye skjønnhet og positivt her i livet. Her en dag kjørte jeg bil og jeg smilte hele vegen hjemm. Først så jeg to lekende lam på beite, deretter en snodig fugl som jeg måtte bremse ned for. Den løp over vegen i stedenfor å lette, og jeg tenkte for en artig og vågal kar. Jeg kjørte et stykke til og passerte de to nabojentene på 6 år. De vinket ivrig til meg. Koselig tenkte jeg og vinket tilbake.

[Dorthe]

Jeg tror i hvert fall det er bra og ikke ha opplevd bare solskinnsdager. Da setter man lite pris på gode dager.

Men dersom det nesten bare er kjipe dager er det også vanskelig å se de gode dagene, de drukner i sorg og fortvilelse.

[Gjest a survivor]

Tusen, tusen takk for gode ord.

[Gjest Stradivarius]

Fint å lese det du skrev. Du fikk meg til å smile.

Tusen takk!

mvh