når mor er sjuk

[willow]

så jeg antar det endelig har gått helt og fullstendig opp for meg. mora mi kommer aldri til å bli bedre. jeg mister henne til en masse psykologiske kulehull, som hun kaller dem. jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. jeg har vokst opp i det håp om at hun en dag kanskje blir bedre, at hun en dag vil finne en behandling som gjør at det går an å snakke ærlig med henne og være seg selv med henne, uten å være redd.men det går visst ikke. min mor gikk gjennom mye tungt i barndommen som hun aldri kommer over. hun er fra et bygdesamfunn som mobbet og hetset familien noe voldsomt. da jeg vokste opp var det i en annen by en den hun selv vokste opp i, men pga min fars posisjon ble alle ungene i min familie også mobbet. vi taklet det forskjellig. jeg har egentlig aldri kommet over det. akkurat som min mor aldri har kommet over det som skjedde med henne. i går l å hun helt lammet i sengen. apoteket var ikke åpent og hun var tom for medisiner. hun er noen og seksti. hverken sinn eller kropp fungerer noe videre. jeg gikk hjem og gråt resten av dagen. jeg gråter nå. hun kommer aldri til å bli bedre, sier min far. aldri. jeg føler meg så tapt. hva i helsike skal jeg gjøre?

jeg snakket med søstrene mine i går. jeg synes ikke de forstår. de er så tøffe i trynet. og jeg vet de holder alt mulig vekk fra meg fordi jeg takler ting så voldsomt. jeg er et følelsesmenneske. de er vel redde for å si ting. som den gangen de ba min mor ikke si til meg at alle jentene i familien kan få kreft på eggstokken. hun måtte vente så så lenge. jeg er pissesur på dem for dette, men de vet ikke at jeg vet. jeg synes de frarøver meg min frihet til å ha et eget liv. nå skal jeg opp og besøke dem og jeg vet vi kommer til å diskutere min mor. jeg vet jeg føler noe annet enn det sinnet jeg har følt før. jeg føler en enorm sorg. som om hun var død for meg. jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det. det faktum at jeg skal opp i min siste eksamen på universitetet i morgen, en forsvaring av masteroppgaven, burde gi meg styrke til å tenke på noe annet, men jeg er litt fortapt i denne sorgen.

noen tips?

[Orio]

Jeg skjønner du har det vanskelig. Og at du føler deg holdt utenfor nå de ikke vil dele viktig informasjon med deg. Det kan lett føles s om du ikke er en del av familien på samme måte som de andre.

Jeg vil anbefale deg (og din far) å ta kontakt med LPP, en forening for pårørende innen psykiatri.

[Gjest Rosalind]

Jeg skjønner du har det vanskelig. Og at du føler deg holdt utenfor nå de ikke vil dele viktig informasjon med deg. Det kan lett føles s om du ikke er en del av familien på samme måte som de andre.

Jeg vil anbefale deg (og din far) å ta kontakt med LPP, en forening for pårørende innen psykiatri.

Hei Willow.

Jeg vet hva slags sorg du kjemper med. Jeg har en mor som også er psyk. Jeg har måttet kutte all kontakt med henne fordi hun gjør meg så vondt. og mine søsken.

Jeg har gått til terapi i årevis for å takle alt som har skjedd i forhold til henne og forhold i familien.

Kanskje du også må bearbeide ting som har skjedd? Hvis din far er "oppe og går" så kan det være en støtte i livet ditt. For min del var det lite å satse på der også.

Det beste jeg har gjort med dette er at jeg tok kontakt med fastlegen og fikk en psykolog som har hjulpet meg videre i livet.

Jeg fikk mye angst av å leve så tett sammen med en så psykisk syk person. Og deprimert ble jeg også, fordi jeg følte at hun aldri klarte å ta ansvar og aldri klarte å være mor. Jeg fikk mange besatninger som jeg aldri skulle hatt som barn.

Jeg kjenner igjen det du skriver. Jeg håper inderlig at du klarer å leve ditt eget liv og ikke forsøker å hjelpe din mor eller å ta på deg din mors problemer.

Jeg håper også at du klarte din eksamen. Det unner jeg deg. Stå på og kjemp for deg selv.

[willow]

Jeg skjønner du har det vanskelig. Og at du føler deg holdt utenfor nå de ikke vil dele viktig informasjon med deg. Det kan lett føles s om du ikke er en del av familien på samme måte som de andre.

Jeg vil anbefale deg (og din far) å ta kontakt med LPP, en forening for pårørende innen psykiatri.

jeg tror kanskje hele familien burde det..... må innrømme atjeg er litt redd for det. det er på en måte å akseptere noe som er veldig tungt for meg å akseptere, som noe endelig. at hun ikke blir frisk og at jeg trenger hjelp til å takle det. jeg har forsåvidt psykolg. men vi fokuserer jo på flere ting.

[Gjest Rosalind]

jeg tror kanskje hele familien burde det..... må innrømme atjeg er litt redd for det. det er på en måte å akseptere noe som er veldig tungt for meg å akseptere, som noe endelig. at hun ikke blir frisk og at jeg trenger hjelp til å takle det. jeg har forsåvidt psykolg. men vi fokuserer jo på flere ting.

Jeg gikk også rundt grøten i mange år. Jeg nektet å aksptere de faktiske forhold.

Jeg sa til psykologen at det var meg det var noe galt med. Hun sa NEI, det er ikke meg.

Jeg ville at det skulle være meg, for jeg hadde det så vondt.

Herregud så vondt dette har vært. Erkjenn og begynn å jobbe med årsaken til din smerte willow. Da sparer du en del år på det. År av livet ditt. )

[willow]

Jeg gikk også rundt grøten i mange år. Jeg nektet å aksptere de faktiske forhold.

Jeg sa til psykologen at det var meg det var noe galt med. Hun sa NEI, det er ikke meg.

Jeg ville at det skulle være meg, for jeg hadde det så vondt.

Herregud så vondt dette har vært. Erkjenn og begynn å jobbe med årsaken til din smerte willow. Da sparer du en del år på det. År av livet ditt. )

jeg vet jo...teoretisk..litt uttafor meg selv, at det er familien min som er årsaken. det og mobbinga. det er det psykologene har funnet. men det er veldig varierende hvordan jeg forholder meg til det. jeg dro til trondheim , og der satt begge søstrene mine og hadde det vondt. når de ikke har det vondt synes det et det er en polyanna-akt, for å prøve å heve seg selv. og elelrs er det bare smerte-smerte-smerte. det blir rett og slett for mye for meg. fordi det hjelper aldri hva JEG sier, fordi de alltid skal gråte også. fordi de også skal lide. fordi de også skal fortelle. de sier de samme tingene hver gang. om at de ble seksuelt misbrukt (utenfor familien),den ene sier mor har blitt en bedre mor , den andre sier hun ikke har noen mor, den ene har et godt forhold til familien, den andre har et slavisk-elskmegværsåsnilljeghaterdere-forhold. det er veldig mye, og jeg er pinlig klar over det. det er veldig oppslukende. derfor ser jeg særdeles lite til dem. i forigårs måtte jeg legge på fordi søstra mi faktisk ble for pågående. fordi dagene før eksamen, med alt nevro-babbelet, hadde gjort meg skikkelig edgy (samtidig som jeg var premenstruell). så eksamen gikk ikke så bra. så sier hun "jeg skjønner det var traumatisk." TRAUMATISK sier hun. og da tar hun så i. det er min familie. overdrevet. melodramatisk. selvmedlidende. og jeg ble veldig sint og lei meg av å høre henne si noe så teit, og være så overdramatisk. fordi det var ikke sympati. det var en plassering av følelser (hun har et veldig satt bilde av meg og hvordan jeg er, så hun setter alt inn i det, alltid). jeg sa bare noe litt skjelvent, fordi jeg begynte å gråte. jeg var så sliten av alt tullet. og da hun spurte hva det var nærmest ropte jeg at jeg ikke ville snakke om det nå, hold kjeft, hils familien og la på. de er så sabla pushy. så ja. jeg vet hvor problemene kommer fra

[willow]

Jeg gikk også rundt grøten i mange år. Jeg nektet å aksptere de faktiske forhold.

Jeg sa til psykologen at det var meg det var noe galt med. Hun sa NEI, det er ikke meg.

Jeg ville at det skulle være meg, for jeg hadde det så vondt.

Herregud så vondt dette har vært. Erkjenn og begynn å jobbe med årsaken til din smerte willow. Da sparer du en del år på det. År av livet ditt. )

det ble et litt følsomt svar til svaret ditt. når jeg skriver la på....den ene søstra mi bor ikke i trondheim, men var på besøk og ringte + sendte meldinger da hun dro hjemover. det var da jeg la påå. denne søsteren har brukt mye tid på å klage på hvor vanskelig jeg har vært. som tenåring slet jeg med depresjoner ingen tok fatt i og som jeg selv skjønte fint lite av. og jeg var sint HELE tiden når jeg var med familien min. mest fordi de er så krevende. og det er de enda. veldig, veldig krevende. dette har tydeligvis ikke forandret seg, og da jeg ropte inn i telefonen var jeg rett tilbake i tenårene. de ser meg "teoretisk" men de er for blinde til å skjønne at jeg trenger ro, ikke krav og historier som gjør ting verre. og jeg klarer ikke fortelle dem det, fordi de lytter aldri.