Hva KLAGER du på til barnehagen?

[tonie]

Jeg har klaget én gang, og da var det fordi et annet barn gjentatte ganger skadet sønnen min. Klagen gikk ikke på barnet, men på at avdelingens rutiner ikke var gode nok siden dette kunne skje flere ganger.

Det kunne ikke ramle meg inn å klage på at et annet barn tar for stor plass ved bringing og henting. Det synes jeg høres ganske spesielt ut.

[Gjest Tatjana]

Det kunne ikke falt meg inn og klage på et barn! Aldri i verden!

Ellers er jeg stort sett fornøyd med barnehagen jeg. Vi har ikke klaget på noe de til sammen 6 årene vi har hatt barn der. Men det har hendt at vi har stilt spørsmål ved noen avgjørelser. For eksempel da de i fjor høst gikk over fra å servere ungene vanlig yoghurt til Litago. Da spurte jeg hvorfor i all verden de valgte det mest sukkerholdige alternativet.

MEN som leder i foreldrerådet i flere år har jeg noen ganger fått oppgaven å ta opp andre foreldres klager. Det går på påkledning, mat og matpenger. Har ikke hørt om andre ting, i så fall tar de det ikke gjennom meg. Heldigvis. :-)

[Reg@l]

Ingenting. Det har ikke vært behov for å klage på noe etter min mening. Ikke er jeg typen som klager på alt og ingenting heller.

[PieLill]

Etter at de la om til aldersblandede avdelinger, har jeg klaget over at dette falt uheldig ut for mi jente. Hun endte opp med bare små barn og den eneste jenta som er i noenlunde samme alder er et halvt år yngre og tillegg sen og snakker nesten ikke.

De har aldri hatt noen glede av hverandre.

Fra å ha ei jente som elsket barnehagen, fikk jeg ei jente som ikke ville være der.

Jeg klaget ikke på den andre jenta, men jeg måtte forklare hvorfor jeg ville få henne flyttet.

Hun blir flyttet rett etter ferien.

Har ikke det tatt _veldig_ lang tid?

mvh

[sheba]

Dersom et annet barn stadig hadde vært "ufint" mot mitt barn så hadde jeg grepet tak i saken og snakket med perosnalet ja. Men ikke dersom et annet barn var noe vill og tilsynelatende "ukontrollert" nei.

Det er et par barn på Snuppas avdeling som jeg mistenker har noe ekstra ressurser på seg og jeg innrømmer at den ene kan irritere meg laaaangt inn i margen, men jeg sier ikke noe. Jeg regner med at foreldre og personale jobber med saken.

Må si meg enig med deg, barn er forskjellige med ulike behov så selv om enkelte kan "irritere" så stoler jeg på at personalet vet hva de driver med..... om sønnen min (som forøvrig blir fort lei seg osv) klager på en mer aggresiv medelev snakker jeg med ham at vi er alle forskjellige, akkurat som voksne:-)

Personalet har vist seg gang på gang at de har full kontroll:-) barn har godt av litt motbør også, men det skal ikke bli vondt selvfølgelig:-)

[Gjest KariKruskakli]

Har ikke det tatt _veldig_ lang tid?

mvh

Ja, det har tatt hele dette året.

Jeg har tatt det opp flere ganger, men på en veldig fin måte og hyggelig måte.

Jeg tenkte at jeg kanskje ville komme lengst med å ikke opptre som bitch.

Jeg klagde på en bot en gang også husker du, og tenkte at nå må jeg passe meg for at de ikke skal oppfatte meg som -den-klagekjerringa. Den taktikken hjalp ikke.

Hver gang jeg tok det opp var de så forståelsesfulle og det verste var at de skjønte meg og hvorfor jeg mente det jeg mente. Men likevel ville de se det an hver gang, for de mente hun hadde slått seg til ro og at hun hadde blitt trygg på de ansatte.

Jeg mente det samme som du skrev til meg en gang, at det heller var resignasjon.

Vel, det endte med at jeg ba om et møte, for jeg jeg ville ha en endring innen neste og siste barnehageår.

Jeg tok med meg mannen min på møte (han som nesten aldri viser seg der ellers bortsett fra på dugnader og foreldremøter), og det hjalp.

Det var jeg som snakket, men bare hans tilstedeværelse og hans støtte, var det som skulle til. (tror jeg)

Jeg tror at neste barnehageår blir et bedre år for henne. Der får hun flere på samme nivå og hun får tilbake bestevenninna, som hun har mistet kontakten med dette året.

[Gjest darkside]

Ja, det har tatt hele dette året.

Jeg har tatt det opp flere ganger, men på en veldig fin måte og hyggelig måte.

Jeg tenkte at jeg kanskje ville komme lengst med å ikke opptre som bitch.

Jeg klagde på en bot en gang også husker du, og tenkte at nå må jeg passe meg for at de ikke skal oppfatte meg som -den-klagekjerringa. Den taktikken hjalp ikke.

Hver gang jeg tok det opp var de så forståelsesfulle og det verste var at de skjønte meg og hvorfor jeg mente det jeg mente. Men likevel ville de se det an hver gang, for de mente hun hadde slått seg til ro og at hun hadde blitt trygg på de ansatte.

Jeg mente det samme som du skrev til meg en gang, at det heller var resignasjon.

Vel, det endte med at jeg ba om et møte, for jeg jeg ville ha en endring innen neste og siste barnehageår.

Jeg tok med meg mannen min på møte (han som nesten aldri viser seg der ellers bortsett fra på dugnader og foreldremøter), og det hjalp.

Det var jeg som snakket, men bare hans tilstedeværelse og hans støtte, var det som skulle til. (tror jeg)

Jeg tror at neste barnehageår blir et bedre år for henne. Der får hun flere på samme nivå og hun får tilbake bestevenninna, som hun har mistet kontakten med dette året.

Min erfaring er at i enkelte situasjoner nytter det fint lite å være snill og grei. Skal man få gjort noe må man noen ganger rett og slett være den grusomme bitchen, den vanskelige mora.

Vi har hatt langvarige problemer i forhold til barnehagen, og vi har også brukt nesten ett barnehageår på å løse problemer rundt vår gutt på 5 år. Hele tiden er barnehagen unnvikende og alt skal ordne seg, og de skal sette fokus på ditt og datt. Og så varer det ca 2 dager, før vi er tilbake i gammelt mønster.

Så til slutt nå har vi satt hardt mot hardt. Jeg bryr meg ikke lengre om hvorvidt de syns jeg er vanskelig. Vi kjører knallhardt på med møter og krever rapporter fra barnehagen på hvordan ting fungerer. Det ser ut til at det fungerer bedre enn den evige snillheten. Dvs - det fungerer bedre for gutten vår nå. Men samarbeidsklimaet mellom oss foreldre og de voksne er anstrengt.

Nå ser det jo ut til at det ordner seg for dere, heldigvis, men mitt råd er at skulle det oppstå problemer igjen, ta tak i det umiddelbart. Vær heller litt bitch enn å la uker og måneder gå mens barnet vantrives i barnehagen.

[Gjest KariKruskakli]

Min erfaring er at i enkelte situasjoner nytter det fint lite å være snill og grei. Skal man få gjort noe må man noen ganger rett og slett være den grusomme bitchen, den vanskelige mora.

Vi har hatt langvarige problemer i forhold til barnehagen, og vi har også brukt nesten ett barnehageår på å løse problemer rundt vår gutt på 5 år. Hele tiden er barnehagen unnvikende og alt skal ordne seg, og de skal sette fokus på ditt og datt. Og så varer det ca 2 dager, før vi er tilbake i gammelt mønster.

Så til slutt nå har vi satt hardt mot hardt. Jeg bryr meg ikke lengre om hvorvidt de syns jeg er vanskelig. Vi kjører knallhardt på med møter og krever rapporter fra barnehagen på hvordan ting fungerer. Det ser ut til at det fungerer bedre enn den evige snillheten. Dvs - det fungerer bedre for gutten vår nå. Men samarbeidsklimaet mellom oss foreldre og de voksne er anstrengt.

Nå ser det jo ut til at det ordner seg for dere, heldigvis, men mitt råd er at skulle det oppstå problemer igjen, ta tak i det umiddelbart. Vær heller litt bitch enn å la uker og måneder gå mens barnet vantrives i barnehagen.

"Vær heller litt bitch enn å la uker og måneder gå mens barnet vantrives i barnehagen"

Jeg har vært så naiv at jeg trodde det var stikk motsatt.

At hvis jeg opptrådde bitchete, ville det gjøre dem sta.

Derfor har jeg snakket på en rolig, hyggelig og meget saklig måte (synes jeg selv).

Var overbevist om at det var det som skulle til.

Men nei, det må være noe galt med mitt utseendet eller noe. Jeg ser ikke myndig nok ut, tror jeg;o)

Ihvertfall sa jeg akkurat det samme på siste møte, som jeg har sagt hele tiden.

Bare at nå tok jeg med mannen min og bare det at han var der gjorde utslaget. Jævlig irriterende egentlig at det skal være slik.

Men men, nå ordner det seg ihvertfall.

[Gjest darkside]

"Vær heller litt bitch enn å la uker og måneder gå mens barnet vantrives i barnehagen"

Jeg har vært så naiv at jeg trodde det var stikk motsatt.

At hvis jeg opptrådde bitchete, ville det gjøre dem sta.

Derfor har jeg snakket på en rolig, hyggelig og meget saklig måte (synes jeg selv).

Var overbevist om at det var det som skulle til.

Men nei, det må være noe galt med mitt utseendet eller noe. Jeg ser ikke myndig nok ut, tror jeg;o)

Ihvertfall sa jeg akkurat det samme på siste møte, som jeg har sagt hele tiden.

Bare at nå tok jeg med mannen min og bare det at han var der gjorde utslaget. Jævlig irriterende egentlig at det skal være slik.

Men men, nå ordner det seg ihvertfall.

Ikke myndig nok, nei! :-) Kjenner meg litt igjen. Jeg har lagt vekt på god tone, hyggelig, høflig, avventende, osv. Trodde kanskje jeg SÅ mer myndig og bitchy ut enn jeg egentlig gjør, og trodde at det jeg sa ble tatt på alvor.

Men det var først da jeg BLE bitchy at de endelig begynte å ta meg på alvor. Hadde nylig foreldresamtale hvor jeg i ettertid har fått høre av styrer at pedleder hadde kommet ned på kontoret hennes og grått sine modige tårer. Og så langt måtte det altså gå før de endelig kunne begynne å ta meg på alvor.

Men nå går det heldigvis bedre hos oss også! :-)

[Gjest KariKruskakli]

Ikke myndig nok, nei! :-) Kjenner meg litt igjen. Jeg har lagt vekt på god tone, hyggelig, høflig, avventende, osv. Trodde kanskje jeg SÅ mer myndig og bitchy ut enn jeg egentlig gjør, og trodde at det jeg sa ble tatt på alvor.

Men det var først da jeg BLE bitchy at de endelig begynte å ta meg på alvor. Hadde nylig foreldresamtale hvor jeg i ettertid har fått høre av styrer at pedleder hadde kommet ned på kontoret hennes og grått sine modige tårer. Og så langt måtte det altså gå før de endelig kunne begynne å ta meg på alvor.

Men nå går det heldigvis bedre hos oss også! :-)

Det er flott at det går bedre hos dere også

[PieLill]

"Vær heller litt bitch enn å la uker og måneder gå mens barnet vantrives i barnehagen"

Jeg har vært så naiv at jeg trodde det var stikk motsatt.

At hvis jeg opptrådde bitchete, ville det gjøre dem sta.

Derfor har jeg snakket på en rolig, hyggelig og meget saklig måte (synes jeg selv).

Var overbevist om at det var det som skulle til.

Men nei, det må være noe galt med mitt utseendet eller noe. Jeg ser ikke myndig nok ut, tror jeg;o)

Ihvertfall sa jeg akkurat det samme på siste møte, som jeg har sagt hele tiden.

Bare at nå tok jeg med mannen min og bare det at han var der gjorde utslaget. Jævlig irriterende egentlig at det skal være slik.

Men men, nå ordner det seg ihvertfall.

Det er veldig irriterende når man må låne sin manns autoritet!

Med årene har jeg heldigvis (for min egen del) lært meg å hisse meg mindre opp over slikt enn jeg gjorde før og heller tenke strategi. Men jeg klarer aldri å bli helt vant med det.

En mur av forståelse er noe av det mest uhåndterlige som finnes.

Godt det omsider løser seg.

mvh