Har så lyst å flytte fra gubben....

[dubbeditt]

hei!

En smule fortvilet. Vel, har vel vært det lenge. hatt lyst til å flytte fra gubben i over to år. Har ikke de rette følelsene for han lenger, han jobber mye, synes ikke han stiller opp for barna (4 og 6 år) - setter seg heller foran PCen eller bare svarer de nei, han tåler ikke at jeg ber han gjøre noe (og det er ikke mye), han får ikke gjort en dritt hjemme og blir da sur om jeg tar tak i det 4 uker etter at han har lovet å gjøre det, han blir fort sinna på ungene (forferdelig utolmådig) og skjønner ikke at barna er barn og faktisk ikke klarer og skjønner alt mellom himmel og jord.... Det blir nok av kjeft å få på meg og om jeg forsvarer de eller åpner munnen om noe annet.

Men så var det penga... han tjener jo godt, og jeg vil slite for å klare meg selv. Kampen om ungene vil jeg tro heller ikke blir lett.... jeg ville jo gjerne tenke meg å ha de mest, mest fordi jeg vet at han ikke vil bry seg så mye om de...ikke nå... senere..huff, du klarer vel å leke alene, slutt med ditt og slutt med datt, kjeft og få på de flere ganger om dagen - jeg orker ikke tanken på at den uken de evnt. skal være hos han så vil de bli mye overlatt til seg selv.

Jeg er ikke feilfri jeg heller. Men prøver å være konsekvent mot ungene, men nå føler jeg at jeg får passet bedre på de om jeg bor sammen med han.

Han er ikke fysisk mot oss i noen form!!

Tørr ikke å ta opp tingene mot han da jeg vet hvordan han vil reagere og den kjeften orker jeg ikke.

hjelp!

[Gjest ingen ekspert ,men....]

Dere trenger en real prat med hverandre. Han må få opp øynene og du må gi ham mer spillerom. Tror kanskje at han føler at du overkjører ham i barneoppdragelse ol. Stemmer det?

[Callie]

Hva med et slikt kommunikasjonskurs for ektepar? (Også kalt ekteskapsrådgivning..)

Jeg tror også kommunikasjon eller vanskeligheter med denne kan være en del av det.

[Gjest Settlers]

Har dere prøvd familievernkontoret? Det hadde gjort dere godt med en time der, tror jeg. Jeg ville prøvd det først, før jeg gikk til et så drastisk skritt.

[Gjest Sliten og lei meg]

Kanskje vi skal flytte sammen da? Neida, fleip til side.

Sitter i samme båten som deg. Er fryktelig lei, og tror faktisk det ville vært enklere å være alene. Men jeg bekymrer meg også om hvordan snuppa skal ha de da ho er alene med pappaen. Han sliter med alkohol. Det går bra i perioder, og ikke så bra andre ganger:-(

Det er nok ingen dans på roser å være alene heller.

For et drøyt år siden oppsøkte vi Familierådgiver. Det var en positiv opplevelse. Vi fikk tatt tak i en god del (selv om han fortsatt å drikke). Tror dette er stedet å starte. Da tror jeg i det minste at du blir sikrere på hva som er det rette for deg. Uansett om du blir eller flytter.

Å sitte igjen med tvil på om det som er gjort er det riktige tror jeg neste er verre. Og du har jo også et stort ansvar for barna oppi alt dette. Jeg frykter at det kan bli tøft å se at de får en stemor som da skal stå for en del av oppdragelsen....

[Gjest AveM]

Dere må ha en veldig dårlig kommunikasjon når du ikke våger å ta opp problemer med han. Forholdet blir aldri bedre om du setter deg i en sånn underlegen posisjon. Hvis du innerst inne ønsker at dere skal fortsette sammen bør du ta et oppgjør med han, sette deg litt i respekt. Eller dere kan prøve f eks samlivskurs. Jeg tipper du ikke tør å foreslå det for han.

Er følelsene for han døde er det like greit å flytte. Sett opp en liste med det du er fornøyd med og det du er misfornøyd med. Så kan du vurdere om det er verdt det. Har du et håp om at det kan bedre seg mellom dere bør du ikke gi opp uten å ta tak i problemene. Ingen problemer løser seg ved at den ene ikke tør å si hvor skoen trykker.

Han høres ikke spesielt hyggelig ut :o/