NHD-kan du ta en kikk her er du snill?

[hvem er jeg egentlig?]

Hei.

Om man kjenner seg igjen i veldig mye her, og også samboer sier 70% av dette stemmer med meg - er dette noe jeg bør fortelle legen om?

http://www.schizophrenia.com/earlysigns.htm

Jeg har til nå trodd jeg var bipolar, men jeg vet ingenting lenger. Om det ikke hadde vert tilfelle, og jeg hadde vert schitzofren, hadde jeg da selv kunnet se at jeg hadde symtomer selv? Mye her på denne listen, har jeg aldri tenkt over, men da jeg leste listen, fant jeg jo mange ting som stemte med meg!

Er det muligheter for at friske mennesker kan kjenne seg igjen i mye her også? Eller kanskje mennesker med "bare" deprisjoner?

Jeg er så redd og fortvilet for tiden. Tør ikke si ting om meg selv lenger, for føler alle bare går imot meg. kanskje jeg overdramatiserer..Syns det er ekkelt å skrive inn her også, for er så redd noen skal kjenne meg igjen, så jeg håper virkelig du kan svare.

På forhånd takk

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Uansett bør du absolutt fortelle legen om dette.

Friske personer kjenner seg overhode ikke igjen i dette. Deprimerte vil kjenne seg igjen i en del av det som beskrives.

Spesielt de to siste delene "Examples og Delusions" og "Examples of Hallucinations" er spesifikke for schizofreni.

Legger ved en norsk link:

http://www.tips-info.com/tekstsider.cfm?c_id=30284&c_kat=30265

[hvem er jeg egentlig?]

Uansett bør du absolutt fortelle legen om dette.

Friske personer kjenner seg overhode ikke igjen i dette. Deprimerte vil kjenne seg igjen i en del av det som beskrives.

Spesielt de to siste delene "Examples og Delusions" og "Examples of Hallucinations" er spesifikke for schizofreni.

Legger ved en norsk link:

http://www.tips-info.com/tekstsider.cfm?c_id=30284&c_kat=30265

Tusen Takk for svar

Jeg føler ikke jeg vet noen ting lenger. Jeg tør liksom ikke komme me mer forslag til legen nå, for jeg føler meg så dom.

Dette høres sikkert rart ut, men jeg vet ikke hvem andre jeg kan spørre. Om en har trodd at en var litt anderledes, kanskje en engel, eller sendt på jorden for en spesiell grunn, er det en vrangforestilling? Jeg vet jo det sikkert ikke kan være sant, men er det en rar nok tanke til at det kan kalles det? Jeg har trodd det av og til, men jeg har ikke visst hva som var mitt "oppdrag", bare at jeg en dag kom til å få vite det.

Og så er jeg veldig engstelig for å forlate huset. Jeg føler alle snakker om meg, og at alle i nabolaget står inne i husene sine og spionerer. Jeg vet jo på en måte at det sikkert ikke er sant, og når jeg ser etter, så er det jo ingen der som spionerer på meg, men det er så sterk følelse fordeom, så jeg klarer bare ikke.

Så lenge jeg vet at det ikke kan være sant, men bare føler det, kan det da være så farlig?

Som barn hadde jeg en stemme i hodet av og til. Mest når jeg var alene på rommet. Vet ikke om det var en dame eller en mann, det var på en måte hviskende, men veldig pågående og til og bli gal av. Jeg sa det aldri til noen, for jeg var hele tiden klar over at dette ikke var normalt, og jeg vet ikke helt over hvor lang tid dette pågikk. Jeg hadde helt glemt det ut, men fikk plutselig et snev av stemmen igjen for en liten tid siden, så husket jeg det igjen. Om jeg hadde vert schitzofren, er det da vanlig å ha en slik episode som barn, og så være frisk inntil nå, eller kan jeg ha vert det hele tiden? Eller kan det være et vanlig symtom på bipolar, eller er det en vanlig ting som alle barn kan få av og til?

Jeg hadde sterk seperasjonsangst som barn, og også en veldig overdreven frykt for døden, dette førte til store søvn problemer, noe jeg egentlig har hatt i mer eller mindre grad siden da. Foreldrene mine tok meg aldri med til lege, så kanskje det ikke er så unormalt? men jeg lurer litt på om det kan være en sammenheng med stemmen i hodet. Altså at denne kom i den perioden jeg hadde så sterk angst, så om det kan være skylden....(jeg vet ikke, for jeg husker ikke så godt, men jeg bare spekulerer på om det kan være forklaringen på stemmen, at jeg var under stress?)

Jeg har også en del episoder som jeg er helt sikker på og ha opplevd som barn, ikke noen tragedier eller noe, bare helt vanlige ting, men som mamma sier aldri har hendt. Dette er jo ting jeg ser helst klart for meg den dag i dag, og jeg har alltid trodd at hun bare må ha glemt det ut, men kanskje det er en annen grunn?

Nå har jeg ingen stemmer i hodet lenger, foruten min egen :-), men jeg tror jeg hører litt syner. Her en dag stokk jeg så jeg skrek, for jeg hørte min samboer si noe til meg mens jeg var i mine egne tanker og pusset tenner, men så viste det seg at han ikke var hjemme engang....

Og også, for noen uker siden, så kom foreldrene hans på besøk. Jeg gikk opp på rommet rett før de kom, for jeg orket ikke se folk. Når de kom, hørte jeg tydelig hele samtalen, og de snakket om meg, og hvorfor jeg var oppe på rommet, og at jeg nok hadde hatt godt av å være ute litt. Jeg ble skikkelig irretert, og da de gikk kom samboeren min opp og ville ha meg ned. Jeg konfronterte han me dette, at de ikke burde diskutere meg, og han sa at de aldri hadde nevnt navnet mitt engang. De hadde snakket om helt andre ting, og han syns i det hele tatt det var rart jeg hadde hørt noe. Jeg sa at klart jeg hørte det, for de var jo rett nedenfor vinuet mitt. Dette nekter han på, han sier de sto på helt andre siden av huset, en plass jeg ikke skulle ha hørt fra rommet mitt. Han har låvt meg at dette er helt sant, men jeg er fremdeles i tvil, for jeg hørte de jo så tydelig, jeg er sikker på at jeg hørte de og at de var nedenfor vinduet....

Men, om jeg skulle ha hørt syner, er det slik de virker da? At jeg hører feil samtaler av folk som virkelig er der?

Og så ser jeg muligens litt syner og. Eller en slags. Jeg kan se en slags sort prikk, en slags skygge på en måte, som ser veldig 3D aktig ut, på størrelse med en appelsin. Den var et stykke fremfor meg, og hoppet rundt litt og gikk fra og være svart til hvit. Den så veldig ekte ut, men jeg så tydelig at det var noe jeg ikke kunne ta på, som 3D. Dette var en kveld jeg skulle legge meg, og den holdt på slik sikkert i en halv time. (jeg skylder dette litt på at det kom av å ha hatt lys på, og så skrudd det av, men det er jo sommer, og rommet blir ike så veldig mørkt akkurat, så jeg vet ikke..)

I går satt jeg også å så på gardinene i stuen, så skiftet de mønster og farge, og der kom en sånn rar skygge langs listene på vinduet.

Jeg er jo hele tiden klar over at dette er noe kun jeg kan se, og at det er fantasien som spiller meg et puss, så kan dette kalles en hallusinasjon egentlig??

Mange spørsmål her, beklager. Men nå kommer siste.

Dette er en opplevelse jeg aldri før har tenkt på, og som har skjedd meg veldig ofte. Det er veldig rart nå når jeg har blitt det bevisst.

Jeg kan plutselig lukte Amerika ( bodde der som barn), eller andre sånne ting som på en måte kan være en slags hendelse, ikke en spesifik ting om du forstår. Men som oftest så er det amerika jeg lukter. det er en veldig sterk lukt, og helt ubeskrivelig. Ingenting ant lukter slik, kun amerika :-) Jeg snakket med min samboer om dette, og han sa at det stmte at jeg sa høgt at her lukter det amerika. Men jeg har jo bestandig trodd at dette var en lukt, som alle andre også kunne lukte, men når jeg nå spurte han, så sa han at han aldri har luktet noen ting.... Er dette enda en rar ting med meg, eller er dette i det minste normalt?

På forhånd, takk igjen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen Takk for svar

Jeg føler ikke jeg vet noen ting lenger. Jeg tør liksom ikke komme me mer forslag til legen nå, for jeg føler meg så dom.

Dette høres sikkert rart ut, men jeg vet ikke hvem andre jeg kan spørre. Om en har trodd at en var litt anderledes, kanskje en engel, eller sendt på jorden for en spesiell grunn, er det en vrangforestilling? Jeg vet jo det sikkert ikke kan være sant, men er det en rar nok tanke til at det kan kalles det? Jeg har trodd det av og til, men jeg har ikke visst hva som var mitt "oppdrag", bare at jeg en dag kom til å få vite det.

Og så er jeg veldig engstelig for å forlate huset. Jeg føler alle snakker om meg, og at alle i nabolaget står inne i husene sine og spionerer. Jeg vet jo på en måte at det sikkert ikke er sant, og når jeg ser etter, så er det jo ingen der som spionerer på meg, men det er så sterk følelse fordeom, så jeg klarer bare ikke.

Så lenge jeg vet at det ikke kan være sant, men bare føler det, kan det da være så farlig?

Som barn hadde jeg en stemme i hodet av og til. Mest når jeg var alene på rommet. Vet ikke om det var en dame eller en mann, det var på en måte hviskende, men veldig pågående og til og bli gal av. Jeg sa det aldri til noen, for jeg var hele tiden klar over at dette ikke var normalt, og jeg vet ikke helt over hvor lang tid dette pågikk. Jeg hadde helt glemt det ut, men fikk plutselig et snev av stemmen igjen for en liten tid siden, så husket jeg det igjen. Om jeg hadde vert schitzofren, er det da vanlig å ha en slik episode som barn, og så være frisk inntil nå, eller kan jeg ha vert det hele tiden? Eller kan det være et vanlig symtom på bipolar, eller er det en vanlig ting som alle barn kan få av og til?

Jeg hadde sterk seperasjonsangst som barn, og også en veldig overdreven frykt for døden, dette førte til store søvn problemer, noe jeg egentlig har hatt i mer eller mindre grad siden da. Foreldrene mine tok meg aldri med til lege, så kanskje det ikke er så unormalt? men jeg lurer litt på om det kan være en sammenheng med stemmen i hodet. Altså at denne kom i den perioden jeg hadde så sterk angst, så om det kan være skylden....(jeg vet ikke, for jeg husker ikke så godt, men jeg bare spekulerer på om det kan være forklaringen på stemmen, at jeg var under stress?)

Jeg har også en del episoder som jeg er helt sikker på og ha opplevd som barn, ikke noen tragedier eller noe, bare helt vanlige ting, men som mamma sier aldri har hendt. Dette er jo ting jeg ser helst klart for meg den dag i dag, og jeg har alltid trodd at hun bare må ha glemt det ut, men kanskje det er en annen grunn?

Nå har jeg ingen stemmer i hodet lenger, foruten min egen :-), men jeg tror jeg hører litt syner. Her en dag stokk jeg så jeg skrek, for jeg hørte min samboer si noe til meg mens jeg var i mine egne tanker og pusset tenner, men så viste det seg at han ikke var hjemme engang....

Og også, for noen uker siden, så kom foreldrene hans på besøk. Jeg gikk opp på rommet rett før de kom, for jeg orket ikke se folk. Når de kom, hørte jeg tydelig hele samtalen, og de snakket om meg, og hvorfor jeg var oppe på rommet, og at jeg nok hadde hatt godt av å være ute litt. Jeg ble skikkelig irretert, og da de gikk kom samboeren min opp og ville ha meg ned. Jeg konfronterte han me dette, at de ikke burde diskutere meg, og han sa at de aldri hadde nevnt navnet mitt engang. De hadde snakket om helt andre ting, og han syns i det hele tatt det var rart jeg hadde hørt noe. Jeg sa at klart jeg hørte det, for de var jo rett nedenfor vinuet mitt. Dette nekter han på, han sier de sto på helt andre siden av huset, en plass jeg ikke skulle ha hørt fra rommet mitt. Han har låvt meg at dette er helt sant, men jeg er fremdeles i tvil, for jeg hørte de jo så tydelig, jeg er sikker på at jeg hørte de og at de var nedenfor vinduet....

Men, om jeg skulle ha hørt syner, er det slik de virker da? At jeg hører feil samtaler av folk som virkelig er der?

Og så ser jeg muligens litt syner og. Eller en slags. Jeg kan se en slags sort prikk, en slags skygge på en måte, som ser veldig 3D aktig ut, på størrelse med en appelsin. Den var et stykke fremfor meg, og hoppet rundt litt og gikk fra og være svart til hvit. Den så veldig ekte ut, men jeg så tydelig at det var noe jeg ikke kunne ta på, som 3D. Dette var en kveld jeg skulle legge meg, og den holdt på slik sikkert i en halv time. (jeg skylder dette litt på at det kom av å ha hatt lys på, og så skrudd det av, men det er jo sommer, og rommet blir ike så veldig mørkt akkurat, så jeg vet ikke..)

I går satt jeg også å så på gardinene i stuen, så skiftet de mønster og farge, og der kom en sånn rar skygge langs listene på vinduet.

Jeg er jo hele tiden klar over at dette er noe kun jeg kan se, og at det er fantasien som spiller meg et puss, så kan dette kalles en hallusinasjon egentlig??

Mange spørsmål her, beklager. Men nå kommer siste.

Dette er en opplevelse jeg aldri før har tenkt på, og som har skjedd meg veldig ofte. Det er veldig rart nå når jeg har blitt det bevisst.

Jeg kan plutselig lukte Amerika ( bodde der som barn), eller andre sånne ting som på en måte kan være en slags hendelse, ikke en spesifik ting om du forstår. Men som oftest så er det amerika jeg lukter. det er en veldig sterk lukt, og helt ubeskrivelig. Ingenting ant lukter slik, kun amerika :-) Jeg snakket med min samboer om dette, og han sa at det stmte at jeg sa høgt at her lukter det amerika. Men jeg har jo bestandig trodd at dette var en lukt, som alle andre også kunne lukte, men når jeg nå spurte han, så sa han at han aldri har luktet noen ting.... Er dette enda en rar ting med meg, eller er dette i det minste normalt?

På forhånd, takk igjen

Jeg må være helt ærlig mot deg.

Jeg synes ikke dette høres bra ut.

Jeg råder deg til å fortelle alt til legen din, og samtidig be om en henvisning til psykiatrien om du ikke allerede har et tilbud.

Du bør utredes i forhold til diagnose. Denne utredningen vil også si noe om hvilken behandling som vil være best for deg.

[hvem er jeg egentlig?]

Jeg må være helt ærlig mot deg.

Jeg synes ikke dette høres bra ut.

Jeg råder deg til å fortelle alt til legen din, og samtidig be om en henvisning til psykiatrien om du ikke allerede har et tilbud.

Du bør utredes i forhold til diagnose. Denne utredningen vil også si noe om hvilken behandling som vil være best for deg.

Åhh, det var litt ekkelt og høre.

Føler du du har en anelse om hva det kan være? ( vær så snill og si det isåfall)

Jeg tør ikke si mer til legen, for jeg føler ikke han helt forstår meg. Han tar meg veldig seriøst tror jeg, men jeg sitter inne med så mye jeg nok burde fortalt om, men det kommer ikke ut! Har prøvd å skrive litt brev, men de blir liggende igjen hjemme. Sa jo først jeg trodde jeg var bipolar, og vet ikke hvor seriøst han tok det. Hvis jeg skal komme med enda en liste med ting som er typisk for en alvorlig psykisk lidelse, bir det jo nesten for domt. Føler folk tror jeg finner opp alt..

Jeg står i kø til en psykolog da, og legen trodde jeg var inne etter sommeren en gang. Jeg har stått i kø siden 1. mars. Legen sa at når jeg kom inn, burde jeg forvente meg at det ble mye snakking om dårlig selvbilde. (jeg tror egentlig ikke jeg har så dårlig selvbilde, og hvertfall ikke at det er det som kan ha ført til alle disse rare tingene, men kan han ha rett i at det er så enkelt?)

Og, om dette virkelig skulle være noe alvorlig da, burde ikke folk ha merket at jeg var veldig rar? Jeg vet jo at jeg trekker meg veldig vekk, så det er jo ingen som kan vite så mye om meg da, og alle de rare tingene, snakker jeg jo aldri høgt om, men allikevel, burde det ikke ha vert mer synlig at en var syk?

Og om jeg er syk da, hvordan kan det ha seg at jeg i det hele tatt er litt klar over det selv? Jeg har jo aldri sett hele omfanget inntil nå, når jeg har begynt å lese litt om ting og kjenner meg igjen, jeg har bare visst at det har vert "noe", som ikke bare er angst eller deprisjon..

takk igjen

[Gjest Yellow Submarine]

Åhh, det var litt ekkelt og høre.

Føler du du har en anelse om hva det kan være? ( vær så snill og si det isåfall)

Jeg tør ikke si mer til legen, for jeg føler ikke han helt forstår meg. Han tar meg veldig seriøst tror jeg, men jeg sitter inne med så mye jeg nok burde fortalt om, men det kommer ikke ut! Har prøvd å skrive litt brev, men de blir liggende igjen hjemme. Sa jo først jeg trodde jeg var bipolar, og vet ikke hvor seriøst han tok det. Hvis jeg skal komme med enda en liste med ting som er typisk for en alvorlig psykisk lidelse, bir det jo nesten for domt. Føler folk tror jeg finner opp alt..

Jeg står i kø til en psykolog da, og legen trodde jeg var inne etter sommeren en gang. Jeg har stått i kø siden 1. mars. Legen sa at når jeg kom inn, burde jeg forvente meg at det ble mye snakking om dårlig selvbilde. (jeg tror egentlig ikke jeg har så dårlig selvbilde, og hvertfall ikke at det er det som kan ha ført til alle disse rare tingene, men kan han ha rett i at det er så enkelt?)

Og, om dette virkelig skulle være noe alvorlig da, burde ikke folk ha merket at jeg var veldig rar? Jeg vet jo at jeg trekker meg veldig vekk, så det er jo ingen som kan vite så mye om meg da, og alle de rare tingene, snakker jeg jo aldri høgt om, men allikevel, burde det ikke ha vert mer synlig at en var syk?

Og om jeg er syk da, hvordan kan det ha seg at jeg i det hele tatt er litt klar over det selv? Jeg har jo aldri sett hele omfanget inntil nå, når jeg har begynt å lese litt om ting og kjenner meg igjen, jeg har bare visst at det har vert "noe", som ikke bare er angst eller deprisjon..

takk igjen

Hei, jeg er ingen psykiater, Men jeg har selv opplevd noe av det du beskriver og jeg er ikke psykotisk.

Det KAN være at du sliter med en veldig sterk angst som kan gi slike utslag. At du selv er klar over at det er vrangforestillinger er jo et positivt tegn. Jeg tenker at hvis du var psykotisk eller schizofren så ville du høyst naturlig ikke tenkt på det som noe unormalt og ikke formidlet tankene dine om dette.

Uansett så synes jeg du bør få en utredning, og behandling for plagene dine. vet det høres skummelt ut, men det er viktig at du forteller legen om det du opplever selv om du føler deg dum. Husk at legen er vant til å høre om slike ting, og også har hatt psykiatri under opplæringen.

Jeg ville tenkt at du har det veldig vanskelig nå, og det trenger du hjelp til. Det betyr ikke at du nødvendigvis er schizofren eller psykotisk, men at du bør få hjelp så tidlig som mulig, så du ikke utvikler det pga at du går med det for lenge.

Jo tidligere, jo bedre.

lykke til

[hvem er jeg egentlig?]

Hei, jeg er ingen psykiater, Men jeg har selv opplevd noe av det du beskriver og jeg er ikke psykotisk.

Det KAN være at du sliter med en veldig sterk angst som kan gi slike utslag. At du selv er klar over at det er vrangforestillinger er jo et positivt tegn. Jeg tenker at hvis du var psykotisk eller schizofren så ville du høyst naturlig ikke tenkt på det som noe unormalt og ikke formidlet tankene dine om dette.

Uansett så synes jeg du bør få en utredning, og behandling for plagene dine. vet det høres skummelt ut, men det er viktig at du forteller legen om det du opplever selv om du føler deg dum. Husk at legen er vant til å høre om slike ting, og også har hatt psykiatri under opplæringen.

Jeg ville tenkt at du har det veldig vanskelig nå, og det trenger du hjelp til. Det betyr ikke at du nødvendigvis er schizofren eller psykotisk, men at du bør få hjelp så tidlig som mulig, så du ikke utvikler det pga at du går med det for lenge.

Jo tidligere, jo bedre.

lykke til

Takk for tilbakemld. yellow submarine.

Det hjelper veldig å høre at andre har hatt det likt.

Hva var det som var "galt" med deg da? Og kan/kunne du kjenne deg igjen i mange av de punktene på linken jeg la ved?

Jeg så på linken til NHD. Her kjente jeg meg igjen i 14 av punktene, samboeren min sa han kunne kjenne igjen 11. Jeg føler egentlig ikke dette her er angst, men jeg vet jo ikke jeg. Jeg har jo hatt noen episoder med panikkangst da for en tid tilbake, så kanskje.. Ingenting hadde vel vert bedre enn det!

[Gjest Lysglimt]

Tusen Takk for svar

Jeg føler ikke jeg vet noen ting lenger. Jeg tør liksom ikke komme me mer forslag til legen nå, for jeg føler meg så dom.

Dette høres sikkert rart ut, men jeg vet ikke hvem andre jeg kan spørre. Om en har trodd at en var litt anderledes, kanskje en engel, eller sendt på jorden for en spesiell grunn, er det en vrangforestilling? Jeg vet jo det sikkert ikke kan være sant, men er det en rar nok tanke til at det kan kalles det? Jeg har trodd det av og til, men jeg har ikke visst hva som var mitt "oppdrag", bare at jeg en dag kom til å få vite det.

Og så er jeg veldig engstelig for å forlate huset. Jeg føler alle snakker om meg, og at alle i nabolaget står inne i husene sine og spionerer. Jeg vet jo på en måte at det sikkert ikke er sant, og når jeg ser etter, så er det jo ingen der som spionerer på meg, men det er så sterk følelse fordeom, så jeg klarer bare ikke.

Så lenge jeg vet at det ikke kan være sant, men bare føler det, kan det da være så farlig?

Som barn hadde jeg en stemme i hodet av og til. Mest når jeg var alene på rommet. Vet ikke om det var en dame eller en mann, det var på en måte hviskende, men veldig pågående og til og bli gal av. Jeg sa det aldri til noen, for jeg var hele tiden klar over at dette ikke var normalt, og jeg vet ikke helt over hvor lang tid dette pågikk. Jeg hadde helt glemt det ut, men fikk plutselig et snev av stemmen igjen for en liten tid siden, så husket jeg det igjen. Om jeg hadde vert schitzofren, er det da vanlig å ha en slik episode som barn, og så være frisk inntil nå, eller kan jeg ha vert det hele tiden? Eller kan det være et vanlig symtom på bipolar, eller er det en vanlig ting som alle barn kan få av og til?

Jeg hadde sterk seperasjonsangst som barn, og også en veldig overdreven frykt for døden, dette førte til store søvn problemer, noe jeg egentlig har hatt i mer eller mindre grad siden da. Foreldrene mine tok meg aldri med til lege, så kanskje det ikke er så unormalt? men jeg lurer litt på om det kan være en sammenheng med stemmen i hodet. Altså at denne kom i den perioden jeg hadde så sterk angst, så om det kan være skylden....(jeg vet ikke, for jeg husker ikke så godt, men jeg bare spekulerer på om det kan være forklaringen på stemmen, at jeg var under stress?)

Jeg har også en del episoder som jeg er helt sikker på og ha opplevd som barn, ikke noen tragedier eller noe, bare helt vanlige ting, men som mamma sier aldri har hendt. Dette er jo ting jeg ser helst klart for meg den dag i dag, og jeg har alltid trodd at hun bare må ha glemt det ut, men kanskje det er en annen grunn?

Nå har jeg ingen stemmer i hodet lenger, foruten min egen :-), men jeg tror jeg hører litt syner. Her en dag stokk jeg så jeg skrek, for jeg hørte min samboer si noe til meg mens jeg var i mine egne tanker og pusset tenner, men så viste det seg at han ikke var hjemme engang....

Og også, for noen uker siden, så kom foreldrene hans på besøk. Jeg gikk opp på rommet rett før de kom, for jeg orket ikke se folk. Når de kom, hørte jeg tydelig hele samtalen, og de snakket om meg, og hvorfor jeg var oppe på rommet, og at jeg nok hadde hatt godt av å være ute litt. Jeg ble skikkelig irretert, og da de gikk kom samboeren min opp og ville ha meg ned. Jeg konfronterte han me dette, at de ikke burde diskutere meg, og han sa at de aldri hadde nevnt navnet mitt engang. De hadde snakket om helt andre ting, og han syns i det hele tatt det var rart jeg hadde hørt noe. Jeg sa at klart jeg hørte det, for de var jo rett nedenfor vinuet mitt. Dette nekter han på, han sier de sto på helt andre siden av huset, en plass jeg ikke skulle ha hørt fra rommet mitt. Han har låvt meg at dette er helt sant, men jeg er fremdeles i tvil, for jeg hørte de jo så tydelig, jeg er sikker på at jeg hørte de og at de var nedenfor vinduet....

Men, om jeg skulle ha hørt syner, er det slik de virker da? At jeg hører feil samtaler av folk som virkelig er der?

Og så ser jeg muligens litt syner og. Eller en slags. Jeg kan se en slags sort prikk, en slags skygge på en måte, som ser veldig 3D aktig ut, på størrelse med en appelsin. Den var et stykke fremfor meg, og hoppet rundt litt og gikk fra og være svart til hvit. Den så veldig ekte ut, men jeg så tydelig at det var noe jeg ikke kunne ta på, som 3D. Dette var en kveld jeg skulle legge meg, og den holdt på slik sikkert i en halv time. (jeg skylder dette litt på at det kom av å ha hatt lys på, og så skrudd det av, men det er jo sommer, og rommet blir ike så veldig mørkt akkurat, så jeg vet ikke..)

I går satt jeg også å så på gardinene i stuen, så skiftet de mønster og farge, og der kom en sånn rar skygge langs listene på vinduet.

Jeg er jo hele tiden klar over at dette er noe kun jeg kan se, og at det er fantasien som spiller meg et puss, så kan dette kalles en hallusinasjon egentlig??

Mange spørsmål her, beklager. Men nå kommer siste.

Dette er en opplevelse jeg aldri før har tenkt på, og som har skjedd meg veldig ofte. Det er veldig rart nå når jeg har blitt det bevisst.

Jeg kan plutselig lukte Amerika ( bodde der som barn), eller andre sånne ting som på en måte kan være en slags hendelse, ikke en spesifik ting om du forstår. Men som oftest så er det amerika jeg lukter. det er en veldig sterk lukt, og helt ubeskrivelig. Ingenting ant lukter slik, kun amerika :-) Jeg snakket med min samboer om dette, og han sa at det stmte at jeg sa høgt at her lukter det amerika. Men jeg har jo bestandig trodd at dette var en lukt, som alle andre også kunne lukte, men når jeg nå spurte han, så sa han at han aldri har luktet noen ting.... Er dette enda en rar ting med meg, eller er dette i det minste normalt?

På forhånd, takk igjen

Tror vi er litt like...så jeg vet litt om hvordan du har det.

Jeg har hele livet tenkt at dette jeg "opplever" er gitte evner fra høyeste hold.

Noe ikke alle psykolger ikke har vært enig i,men har fått støtte på det også

At det er evner jeg kan utvikle.

Men det er vel noe med det at man ikke kommer videre,i livet,med livet...man er på utsiden av seg selv,iallfall mesteparten av tiden.

Vanskelig for kroppen og fungere når vi "stikker av" hele tiden.

Trodde alt var reellt jeg,alt jeg opplevde,har opplevd myyye hele livet,men nå viser det seg at det kanskje ikke er reelt,en jeg stoler enormt på sa det nemlig.

Men i natt gråt jeg mye,følte en sorg på en måte,var forvirret og trist.."Er det ikke sant"? tenkte jeg, "hva er det da"?...var tungt.

Vet ikke helt hvor veien går videre for meg,men må finne ut av det,hva jeg vil tro på.

Det er mange illusjoner,og illusjoner kan spille oss et puss....

Håper du reiser til TIPS og får hjelp,det kan jo ikke skade.

Forstår det slik at du ikke har vært innom alternativ medisin?

Det er mye humbug der,og noen oppmuntrer folk til å "utvikle" seg,men de siste dagene har jeg tenkt "utvikle hva"?

Nei,er nok mye jeg ikke forstår.

Måtte bare lese litt om deg,siden NHD tok feil av meg og deg

Lykke til videre iallefall,og alt godt til deg

[hvem er jeg egentlig?]

Tror vi er litt like...så jeg vet litt om hvordan du har det.

Jeg har hele livet tenkt at dette jeg "opplever" er gitte evner fra høyeste hold.

Noe ikke alle psykolger ikke har vært enig i,men har fått støtte på det også

At det er evner jeg kan utvikle.

Men det er vel noe med det at man ikke kommer videre,i livet,med livet...man er på utsiden av seg selv,iallfall mesteparten av tiden.

Vanskelig for kroppen og fungere når vi "stikker av" hele tiden.

Trodde alt var reellt jeg,alt jeg opplevde,har opplevd myyye hele livet,men nå viser det seg at det kanskje ikke er reelt,en jeg stoler enormt på sa det nemlig.

Men i natt gråt jeg mye,følte en sorg på en måte,var forvirret og trist.."Er det ikke sant"? tenkte jeg, "hva er det da"?...var tungt.

Vet ikke helt hvor veien går videre for meg,men må finne ut av det,hva jeg vil tro på.

Det er mange illusjoner,og illusjoner kan spille oss et puss....

Håper du reiser til TIPS og får hjelp,det kan jo ikke skade.

Forstår det slik at du ikke har vært innom alternativ medisin?

Det er mye humbug der,og noen oppmuntrer folk til å "utvikle" seg,men de siste dagene har jeg tenkt "utvikle hva"?

Nei,er nok mye jeg ikke forstår.

Måtte bare lese litt om deg,siden NHD tok feil av meg og deg

Lykke til videre iallefall,og alt godt til deg

hei lysglimt.

Nei, jeg har aldri vert innom noenting. jeg har bare lenge kjent at det har vert "noe" men har vel ikke akkurat følt meg syk da. har gått på skole og vert hjemmeværende tidligere, så det har liksom gått greit nok, men nå måtte jeg plutselig få sykemld fra jobben, så har ting ballet på seg bare. Ble henvist til psykolog-har ikke kommet inn enda- og så begynte jeg å lese litt rundt selv imens, for jeg forsto ikke helt. Nå føler jeg meg vel mer forvirret enn noengang. Trodde liksom bare det var en deprisjon, selv om jeg også visste at det ikke var det på en måte, vanskelig å forklare..Føler meg bare anderledes enn andre, men føler meg jo frisk sånn sett. Så er det litt skummelt da, om de ikke finner ut noe (for da blir jeg jo ikke bedre..) eller om de finner ut mye (for da er jeg plutselig ikke frisk, og har kanskje ikke vert det på lenge-selv om jeg føler meg frisk) Er jeg liksom syk, og har det som kalles manglende sykdomsinnsikt, eller er jeg frisk og overdramatiserende? Syns det er frustrerende jeg, og vet vel nesten ikke om jeg tør høre det virkelige svaret!

Håper ting ordner seg for deg. Jeg tenker litt at det er vel ingen skam å be legen om en ny henvisning? ( jeg hadde nok følt akkurat det samme i din situasjon-men når en ikke er det, klarer en å se ting litt på avstand) Legene vet jo problemene folk med psykiske problemer sliter med, så om du har vert litt vanskelig å forholde deg til, er det nok helt normalt! Og om du ikke trives med legen din, kan du kanskje søke om en ny fast lege da, eller be noen hjelpe deg med å gjøre det.

[Gjest Lysglimt]

hei lysglimt.

Nei, jeg har aldri vert innom noenting. jeg har bare lenge kjent at det har vert "noe" men har vel ikke akkurat følt meg syk da. har gått på skole og vert hjemmeværende tidligere, så det har liksom gått greit nok, men nå måtte jeg plutselig få sykemld fra jobben, så har ting ballet på seg bare. Ble henvist til psykolog-har ikke kommet inn enda- og så begynte jeg å lese litt rundt selv imens, for jeg forsto ikke helt. Nå føler jeg meg vel mer forvirret enn noengang. Trodde liksom bare det var en deprisjon, selv om jeg også visste at det ikke var det på en måte, vanskelig å forklare..Føler meg bare anderledes enn andre, men føler meg jo frisk sånn sett. Så er det litt skummelt da, om de ikke finner ut noe (for da blir jeg jo ikke bedre..) eller om de finner ut mye (for da er jeg plutselig ikke frisk, og har kanskje ikke vert det på lenge-selv om jeg føler meg frisk) Er jeg liksom syk, og har det som kalles manglende sykdomsinnsikt, eller er jeg frisk og overdramatiserende? Syns det er frustrerende jeg, og vet vel nesten ikke om jeg tør høre det virkelige svaret!

Håper ting ordner seg for deg. Jeg tenker litt at det er vel ingen skam å be legen om en ny henvisning? ( jeg hadde nok følt akkurat det samme i din situasjon-men når en ikke er det, klarer en å se ting litt på avstand) Legene vet jo problemene folk med psykiske problemer sliter med, så om du har vert litt vanskelig å forholde deg til, er det nok helt normalt! Og om du ikke trives med legen din, kan du kanskje søke om en ny fast lege da, eller be noen hjelpe deg med å gjøre det.

Enig med deg i mye av det du skriver,og det er nok ingen "lette løsninger" på dette her,og da blir man frustrert...sant nok.

Håper du iallefall kan få noen svar, og økt forståelse av deg selv gjennom TIPS.

Livet er en gåte,syns jeg..

Så mange spørsmål,så lite svar.

Skal til lege snart,med det er pga jeg tror jeg har migrene,har ikke snakket om dette med h*n,tror ikke h*n vil forstå uansett,bare sitte der som et spørsmålstegn,og det gjør ikke meg klokere.

Fikk "kjeft" en gang,fordi jeg ikke tok medisinene DPS ville jeg skulle ta,så litt vet h*n,men føler det er lie forståelse å få,de skjønner rett og slett ikke.

Men er jo ikke lett å forstå seg selv heller,så hvordan kan andre med lite kompetanse forstå.

Men på TIPS er de spesialister på dette,så masse lykke til