Til NHD

[Gjest Hei33]

Hei! hadde du giddi å gi en kommentar til meg under tråden "Ut å kjøre igjen.."?

Her prøver jeg å gjøre noe med livssituasjonen min, og blir møtt med mange fordømmelser og forrakt. Ikke det at jeg gidder å bry meg så mye med det, men det får nok større tyngde om en psykiater kunne si noe. Er jeg slem, egoistisk, ond, osv.?

Du svarte meg under trden "prognose" lenger ned her. Da sa du at det var sjanse for bedring hvis det ikke var store, konstante stressorer i livet mitt. Når jeg forsøker å "kvitte meg med" en av dem, så må vel det være greit? Eller?

Håper på svar! (Selv om jeg tror du ikke vil svare).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du er i en svært vanskelig situasjon. Ikke bare skal du velge fremtid for deg selv, men også for dine barn.

Jeg opplever at du får "kjeft" for at du forlater en syk mann. Min opplevelse er at du vil gå fra mannen din, ikke fordi han er syk, men fordi han bidrar til en konstant negativ stemning i hjemmet - til belastning for deg og til belastning og skade for barna.

Det er mange tabuer rundt det å forlate en syk. I vårt samfunn er det ofte slik at bare en er syk, kan en oppføre seg så trasig en vil uten ansvar for oppførselen.

Du har også et betydelig ansvar for dine barn. Om skillsmisse er forutsetningen for at de skal få en trivelig oppvekst. og at du skal komme ut av dine gjentatte depresjoner, synes jeg du er sterk, tøff og ansvarlig om du gjør det som må gjøres. Noen vil klandre deg for det. Husk imidlertid at de som klandrer deg ikke går i dine sko og vet/kjenner hvor de trykker.

Lykke til :-)

[maire]

Ble veldig glad da jeg leste svaret fra NHD til deg!

Slik jeg oppfattet det du skrev under "ute å kjøre igjen", er det ikke fordi mannen din er syk og du ikke orker mer med sykdommen hans, at du vil skilles.

Ta vare på deg selv og barna, også håper jeg du ikke vil møte altfor mange fordommer og få "kjeft" for beslutningen din.

Ønsker deg alt godt

Hilsen

[bugge -jenta]

Kjære deg!

Jeg håper at du ikke tar til deg alle innleggene som forakt, selv om de kanskje foreslår ting til deg, gir råd osv. Det er mulig du får ren fordømmelse også, jeg har ikke lest hele tråden. Det er nok slik at så mange av oss her er syke, og kjenner på/føler at vi kanskje er en byrde til tider for våre partnere, og derfor trigger det veldig et slikt emne. Og noen av oss lever med syke mennesker. Noen av oss har ulike syn på ekteskap og gyldigheten av det også. Noen av oss ville kjempet med nebb og klør for selve ekteskapet, mens mange ikke har et slikt forhold til det. Noen tenker, jeg vil kjempe i fem år i terapi for å få det bdre, andre tenker livet er for kort til det. Eller noe annet. Ikke at jeg ikke tror du har kjempet. Jeg snakker litt generelt her.

Jeg tror det mange har prøvd å få frem, eller i hvert fall jeg, er at man kan lide så lenge i et ekteskap, og føle man virkelig har prøvd i det lengste, uten å få virkelig god hjelp fra noen. Man har bare holdt ut. Selv har nok psykiateren min gjort ekteskapet mitt bedre i disse årene jeg har gått hos ham. Han har avlastet min mann for å være terapeut, og i det hele tatt måtte forholde seg så mye til sykdom og lidelse. Og jeg unngår å slite ham ut i så stor grad. Samtidig får jeg kapslet inn min lidelse i en viss grad til et rom, og en dobbelttime i uka. Det samme gjelder vennene mine.

Som en klok, erfaren mann jeg kjenner godt som har jobbet mye med terapi mellom par sa til meg. ;"Av og til er det for seint. På et eller annet tidspunkt vet jeg det i møte med paret, at dette toget er gått. Kanskje kunne noen grep vært gjort tidligere, men ble de ikke gjort, så ble de ikke det. Og viljen er der ikke lenger, enten hos den ene, eller hos begge." Dette gjelder samliv generelt, ikke spesielt om man forholder seg til sykdom. Grunnene til det kan også være så mange. Jeg tror kanskje at spørsmålet mange får lyst til å stille seg/eller deg, er om toget virkelig er kjørt, eller om det ennå er mulig å gjøre noe. Vi ønsker å tro på kjærligheten, noe konstant, i en verden hvor vi er syke og redde kanskje. At ting har snudd, mot alle odds, ser terapeuter også. Men det krever nok mye, og begge må være villige til å gjøre noe annet enn å bare "holde ut". Det finnes en grense for hvor lenge en kan holde ut. Og hvor lenge en skal holde ut. Uten tiltak hvor en prøver noe aktivt.

Vi har bare et liv, og hver av oss har rett til å bestemme over det, gjøre det vi tror er riktig. Om det er egoisme i ditt tilfelle eller ei, det vet vi ikke mye om, så lite som vi har fått høre. Å ta vare på seg selv så en ikke går under er ikke egoisme, men et ansvar bare du kan ta for deg selv. Ingen andre vil gjøre det. Men hjelp utenfra kan av og ti hjelpe en. Så kanskje finnes det mulighet for begge deler for en del av oss.

Jeg tenker at det er viktig at du får ned stress, men kunne det være en ide med et opphold på Modum Bad for eksempel? Et konkret forslag. Det er familievernkontor, psykoterapi for den ene, avlastingstiltak, barnevern, støtttekontakter for barna osv. Tror du din mann kunne forandret på noe hos seg hvis han fikk hjelp? Hele familien der en stund?

Din mann har MS, men kanskje er det en dyp depresjon som gjør livet ekstra vanskelig. For alt jeg vet. Dette vet kanskje du mer om selvfølgelig.Føler du at det er rette tiden til avgjørelser som er store? Da tenker jeg på at man av og til kan være så på felgen at et kan være greit å utsette litt en avgjørelse. Uansett ville det vært greit hvis du har en terapeut selv og bruke vekommende, slik at det ikke er slitenhet som tar valget, men en tro på at dette er det beste.

Ingen av oss er familieterapeuter. Og se bort fra innlegg om at du er egoistisk. Det er i hvertfall ikke det jeg har ønsket å formidle. Det blir veldig fokusert på at mannen din er syk, men det er du også, og spørsmålet er om det finnes mulighet for at dere kunne blitt støtte for hverandre. Og om du synes det er verdt kampen. Om du tror nok på det til å ta den også.

Dette ble passe rotete. Har tatt en operasjon igjen i tannkjøttet i dag, og litt smertestillende måtte til. Følte at jeg hadde noe mer på hjertet. Men gud, det har jeg jo alltid:o)

Nå er du sikkert passe sliten og litt oppskaket over hele diskusjonen. Det ville i hvertfall jeg vært, siden det griper dypt inn i så mye. Kanskje du skal legge det til side et par dager, og få det litt på avstand. Ikke så lett skal du si, siden slike som meg ikke stopper med innlegg.

Vennlig hilsen fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kjære deg!

Jeg håper at du ikke tar til deg alle innleggene som forakt, selv om de kanskje foreslår ting til deg, gir råd osv. Det er mulig du får ren fordømmelse også, jeg har ikke lest hele tråden. Det er nok slik at så mange av oss her er syke, og kjenner på/føler at vi kanskje er en byrde til tider for våre partnere, og derfor trigger det veldig et slikt emne. Og noen av oss lever med syke mennesker. Noen av oss har ulike syn på ekteskap og gyldigheten av det også. Noen av oss ville kjempet med nebb og klør for selve ekteskapet, mens mange ikke har et slikt forhold til det. Noen tenker, jeg vil kjempe i fem år i terapi for å få det bdre, andre tenker livet er for kort til det. Eller noe annet. Ikke at jeg ikke tror du har kjempet. Jeg snakker litt generelt her.

Jeg tror det mange har prøvd å få frem, eller i hvert fall jeg, er at man kan lide så lenge i et ekteskap, og føle man virkelig har prøvd i det lengste, uten å få virkelig god hjelp fra noen. Man har bare holdt ut. Selv har nok psykiateren min gjort ekteskapet mitt bedre i disse årene jeg har gått hos ham. Han har avlastet min mann for å være terapeut, og i det hele tatt måtte forholde seg så mye til sykdom og lidelse. Og jeg unngår å slite ham ut i så stor grad. Samtidig får jeg kapslet inn min lidelse i en viss grad til et rom, og en dobbelttime i uka. Det samme gjelder vennene mine.

Som en klok, erfaren mann jeg kjenner godt som har jobbet mye med terapi mellom par sa til meg. ;"Av og til er det for seint. På et eller annet tidspunkt vet jeg det i møte med paret, at dette toget er gått. Kanskje kunne noen grep vært gjort tidligere, men ble de ikke gjort, så ble de ikke det. Og viljen er der ikke lenger, enten hos den ene, eller hos begge." Dette gjelder samliv generelt, ikke spesielt om man forholder seg til sykdom. Grunnene til det kan også være så mange. Jeg tror kanskje at spørsmålet mange får lyst til å stille seg/eller deg, er om toget virkelig er kjørt, eller om det ennå er mulig å gjøre noe. Vi ønsker å tro på kjærligheten, noe konstant, i en verden hvor vi er syke og redde kanskje. At ting har snudd, mot alle odds, ser terapeuter også. Men det krever nok mye, og begge må være villige til å gjøre noe annet enn å bare "holde ut". Det finnes en grense for hvor lenge en kan holde ut. Og hvor lenge en skal holde ut. Uten tiltak hvor en prøver noe aktivt.

Vi har bare et liv, og hver av oss har rett til å bestemme over det, gjøre det vi tror er riktig. Om det er egoisme i ditt tilfelle eller ei, det vet vi ikke mye om, så lite som vi har fått høre. Å ta vare på seg selv så en ikke går under er ikke egoisme, men et ansvar bare du kan ta for deg selv. Ingen andre vil gjøre det. Men hjelp utenfra kan av og ti hjelpe en. Så kanskje finnes det mulighet for begge deler for en del av oss.

Jeg tenker at det er viktig at du får ned stress, men kunne det være en ide med et opphold på Modum Bad for eksempel? Et konkret forslag. Det er familievernkontor, psykoterapi for den ene, avlastingstiltak, barnevern, støtttekontakter for barna osv. Tror du din mann kunne forandret på noe hos seg hvis han fikk hjelp? Hele familien der en stund?

Din mann har MS, men kanskje er det en dyp depresjon som gjør livet ekstra vanskelig. For alt jeg vet. Dette vet kanskje du mer om selvfølgelig.Føler du at det er rette tiden til avgjørelser som er store? Da tenker jeg på at man av og til kan være så på felgen at et kan være greit å utsette litt en avgjørelse. Uansett ville det vært greit hvis du har en terapeut selv og bruke vekommende, slik at det ikke er slitenhet som tar valget, men en tro på at dette er det beste.

Ingen av oss er familieterapeuter. Og se bort fra innlegg om at du er egoistisk. Det er i hvertfall ikke det jeg har ønsket å formidle. Det blir veldig fokusert på at mannen din er syk, men det er du også, og spørsmålet er om det finnes mulighet for at dere kunne blitt støtte for hverandre. Og om du synes det er verdt kampen. Om du tror nok på det til å ta den også.

Dette ble passe rotete. Har tatt en operasjon igjen i tannkjøttet i dag, og litt smertestillende måtte til. Følte at jeg hadde noe mer på hjertet. Men gud, det har jeg jo alltid:o)

Nå er du sikkert passe sliten og litt oppskaket over hele diskusjonen. Det ville i hvertfall jeg vært, siden det griper dypt inn i så mye. Kanskje du skal legge det til side et par dager, og få det litt på avstand. Ikke så lett skal du si, siden slike som meg ikke stopper med innlegg.

Vennlig hilsen fra

en sak har alltid to sider, men her forholder jeg meg til Hei33 sin beskrivelse.

Dersom mannen hennes er så sur, utrivelig og kjeftende i hjemmet at det går ut over kone og barn,

er det da mannens ansvar å skjerpe seg og oppføre seg som folk, evt søke hjelp for å redde ekteskapet,

eller er det Hei33 sin oppgave å tåle, gå i terapi, søke støtteordninger, legge seg inn på Modum etc etc for å redde et ekteskap som mannen ødelegger?

[Gjest Hei33]

Du er i en svært vanskelig situasjon. Ikke bare skal du velge fremtid for deg selv, men også for dine barn.

Jeg opplever at du får "kjeft" for at du forlater en syk mann. Min opplevelse er at du vil gå fra mannen din, ikke fordi han er syk, men fordi han bidrar til en konstant negativ stemning i hjemmet - til belastning for deg og til belastning og skade for barna.

Det er mange tabuer rundt det å forlate en syk. I vårt samfunn er det ofte slik at bare en er syk, kan en oppføre seg så trasig en vil uten ansvar for oppførselen.

Du har også et betydelig ansvar for dine barn. Om skillsmisse er forutsetningen for at de skal få en trivelig oppvekst. og at du skal komme ut av dine gjentatte depresjoner, synes jeg du er sterk, tøff og ansvarlig om du gjør det som må gjøres. Noen vil klandre deg for det. Husk imidlertid at de som klandrer deg ikke går i dine sko og vet/kjenner hvor de trykker.

Lykke til :-)

Tusen takk for at du svarte meg! :-) Jeg trengte litt forståelse og støtte på dette her, og det har du gitt meg.

Takk for at du gadd å bry deg!

:-)

Beste hilsen

[Gjest Hei33]

Kjære deg!

Jeg håper at du ikke tar til deg alle innleggene som forakt, selv om de kanskje foreslår ting til deg, gir råd osv. Det er mulig du får ren fordømmelse også, jeg har ikke lest hele tråden. Det er nok slik at så mange av oss her er syke, og kjenner på/føler at vi kanskje er en byrde til tider for våre partnere, og derfor trigger det veldig et slikt emne. Og noen av oss lever med syke mennesker. Noen av oss har ulike syn på ekteskap og gyldigheten av det også. Noen av oss ville kjempet med nebb og klør for selve ekteskapet, mens mange ikke har et slikt forhold til det. Noen tenker, jeg vil kjempe i fem år i terapi for å få det bdre, andre tenker livet er for kort til det. Eller noe annet. Ikke at jeg ikke tror du har kjempet. Jeg snakker litt generelt her.

Jeg tror det mange har prøvd å få frem, eller i hvert fall jeg, er at man kan lide så lenge i et ekteskap, og føle man virkelig har prøvd i det lengste, uten å få virkelig god hjelp fra noen. Man har bare holdt ut. Selv har nok psykiateren min gjort ekteskapet mitt bedre i disse årene jeg har gått hos ham. Han har avlastet min mann for å være terapeut, og i det hele tatt måtte forholde seg så mye til sykdom og lidelse. Og jeg unngår å slite ham ut i så stor grad. Samtidig får jeg kapslet inn min lidelse i en viss grad til et rom, og en dobbelttime i uka. Det samme gjelder vennene mine.

Som en klok, erfaren mann jeg kjenner godt som har jobbet mye med terapi mellom par sa til meg. ;"Av og til er det for seint. På et eller annet tidspunkt vet jeg det i møte med paret, at dette toget er gått. Kanskje kunne noen grep vært gjort tidligere, men ble de ikke gjort, så ble de ikke det. Og viljen er der ikke lenger, enten hos den ene, eller hos begge." Dette gjelder samliv generelt, ikke spesielt om man forholder seg til sykdom. Grunnene til det kan også være så mange. Jeg tror kanskje at spørsmålet mange får lyst til å stille seg/eller deg, er om toget virkelig er kjørt, eller om det ennå er mulig å gjøre noe. Vi ønsker å tro på kjærligheten, noe konstant, i en verden hvor vi er syke og redde kanskje. At ting har snudd, mot alle odds, ser terapeuter også. Men det krever nok mye, og begge må være villige til å gjøre noe annet enn å bare "holde ut". Det finnes en grense for hvor lenge en kan holde ut. Og hvor lenge en skal holde ut. Uten tiltak hvor en prøver noe aktivt.

Vi har bare et liv, og hver av oss har rett til å bestemme over det, gjøre det vi tror er riktig. Om det er egoisme i ditt tilfelle eller ei, det vet vi ikke mye om, så lite som vi har fått høre. Å ta vare på seg selv så en ikke går under er ikke egoisme, men et ansvar bare du kan ta for deg selv. Ingen andre vil gjøre det. Men hjelp utenfra kan av og ti hjelpe en. Så kanskje finnes det mulighet for begge deler for en del av oss.

Jeg tenker at det er viktig at du får ned stress, men kunne det være en ide med et opphold på Modum Bad for eksempel? Et konkret forslag. Det er familievernkontor, psykoterapi for den ene, avlastingstiltak, barnevern, støtttekontakter for barna osv. Tror du din mann kunne forandret på noe hos seg hvis han fikk hjelp? Hele familien der en stund?

Din mann har MS, men kanskje er det en dyp depresjon som gjør livet ekstra vanskelig. For alt jeg vet. Dette vet kanskje du mer om selvfølgelig.Føler du at det er rette tiden til avgjørelser som er store? Da tenker jeg på at man av og til kan være så på felgen at et kan være greit å utsette litt en avgjørelse. Uansett ville det vært greit hvis du har en terapeut selv og bruke vekommende, slik at det ikke er slitenhet som tar valget, men en tro på at dette er det beste.

Ingen av oss er familieterapeuter. Og se bort fra innlegg om at du er egoistisk. Det er i hvertfall ikke det jeg har ønsket å formidle. Det blir veldig fokusert på at mannen din er syk, men det er du også, og spørsmålet er om det finnes mulighet for at dere kunne blitt støtte for hverandre. Og om du synes det er verdt kampen. Om du tror nok på det til å ta den også.

Dette ble passe rotete. Har tatt en operasjon igjen i tannkjøttet i dag, og litt smertestillende måtte til. Følte at jeg hadde noe mer på hjertet. Men gud, det har jeg jo alltid:o)

Nå er du sikkert passe sliten og litt oppskaket over hele diskusjonen. Det ville i hvertfall jeg vært, siden det griper dypt inn i så mye. Kanskje du skal legge det til side et par dager, og få det litt på avstand. Ikke så lett skal du si, siden slike som meg ikke stopper med innlegg.

Vennlig hilsen fra

Tusen takk for at du ofret så mye av din tid og energi på å svare meg! :-)

[Gjest Hei33]

Ble veldig glad da jeg leste svaret fra NHD til deg!

Slik jeg oppfattet det du skrev under "ute å kjøre igjen", er det ikke fordi mannen din er syk og du ikke orker mer med sykdommen hans, at du vil skilles.

Ta vare på deg selv og barna, også håper jeg du ikke vil møte altfor mange fordommer og få "kjeft" for beslutningen din.

Ønsker deg alt godt

Hilsen

Tusen takk! :-)

Nå anser jeg denne saken for avsluttet her på DOL, og orker ikke å kommentere flere innlegg som evt måtte komme ang dette.

[Aramir]

Tusen takk for at du svarte meg! :-) Jeg trengte litt forståelse og støtte på dette her, og det har du gitt meg.

Takk for at du gadd å bry deg!

:-)

Beste hilsen

Jeg har også vært gift med en syk mann. Han er riktignok psykisk syk og periodedranker, men jeg holdt ut i 12 år før jeg gikk. Som deg har jeg sittet utallige ganger i bilen og brølt til jeg ikke hadde stemmebånd igjen.

Det kan virke som det er enklere å forlate en som er psykisk syk og dranker enn en som har en somatisk sykdom, men hans elendighet skyldtes jo min kulde og mangel på kjærlighet, så jeg holdt ut utrolig lenge for å vri ut alt jeg hadde av kjærlighet og tålmodighet.

Til slutt innså jeg at dette aldri kom til å forandre seg. Og barna mine har det uten tvil bedre nå.

Det er ikke lett dette her. Det gjør fryktelig vondt, det vet jeg. Men svaret fra NHD var så utrolig godt! Jeg ble helt varm i hele meg. Og jeg følte at jeg rettet meg opp i ryggen. Han er virkelig i slaget i kveld!

Ønsket bare å dele dette med deg. Du er ikke alene. Det er mange av oss tror jeg.

[bugge -jenta]

en sak har alltid to sider, men her forholder jeg meg til Hei33 sin beskrivelse.

Dersom mannen hennes er så sur, utrivelig og kjeftende i hjemmet at det går ut over kone og barn,

er det da mannens ansvar å skjerpe seg og oppføre seg som folk, evt søke hjelp for å redde ekteskapet,

eller er det Hei33 sin oppgave å tåle, gå i terapi, søke støtteordninger, legge seg inn på Modum etc etc for å redde et ekteskap som mannen ødelegger?

Hei!

Nei, det ville etter min mening i tilfelle absolutt vært deres begges oppgave, hvis de satte seg ned og bestemte seg sammen for å gi det en siste sjanse. Og det burde nok kommet bedre frem i svaret mitt. Ingen skal bære et ekteskap alene.

Viljen kan ikke bare være der hos den ene, men like viktig; heller ikke initiativet. Men nå var det engang Hei 33 som skrev innlegget som du selv påpeker, og derfor hun som fikk noen forslag.

Spørsmålet bare hun kan svare på er om hun ser for seg muligheten av en forandring hos den mannen hun kjenner bedre enn oss. Med tiltak.

I et ekteskap har vi ansvar for oss selv, men en av grunnene til at vårt ekteskap har overlevd i 15 år, gift som 20-åringer, har vært den andres påpeking i blant om at nå må du gjøre noe med deg selv, fordi akkurat nå har jeg det vondt sammen med deg i ekteskapet. "Jeg har det ikke godt sammen med deg. Jeg er ulykkelig". Til en viss grad har vi ansvar for å veilede hverandre og ta et ansvar for hverandre i et ekteskap også. Men det går en grense hvis responsen uteblir over for lang tid.

Så min mening blir vel at definitivt begge har ansvar for ekteskapet, men også til hverandre, sin rolle i forhold til hverandre. Innen rimelighetens grense. Hvis man betoner i veldig stor grad at hver part har ansvar for seg selv, kan aspektet med å være en støttespiller for hverandre i ekteskapet forsvinne. Men alt igjen innen rimelighetens grenser.

Men dette er en av de mer vanskelige sakene hvor jeg personlig ikke ville gitt et konkret råd i forhold til å "bli eller gå", da jeg føler at selv om man forholder seg til hennes historie, er det et så alvorlig skritt å ta. Jeg ville kjent vedkommende og hennes situasjon både på lengre og kortere sikt bedre før jeg eventuelt gjorde det.

Vennlig hilsen en litt angstfylt meg som svarer deg igjen med mine meninger. Det er litt skummelt, men psykiateren min ville likt at jeg gjorde det.

[bugge -jenta]

Tusen takk for at du ofret så mye av din tid og energi på å svare meg! :-)

Kjære deg. Det er ikke noe offer. Jeg håper du har fått litt innspill her blant alle svarene. Noe kan du tenke over, noe luke ut. Som jeg skriver til NHD; Du skal ikke bære ekteskapet alene. Ethvert forsøk på ulike tiltak må komme som et initiativ fra dere begge, hvis det er mulig å komme frem til og ønskelig.

Det er til syvende og sist ditt valg. Ingen kan si deg hva du skal gjøre. Du må jobbe med saken og komme frem til det selv, gjerne med noen som kjenner deg og situasjonen din godt. Jeg håper du har en terapeut, som kan hjelpe deg å "rydde" hvis det kjennes kaotisk ut. Ønsker deg det beste.

God natt.