"Spesialmat"

[Gjest darkside]

Er det mulig...? *småsjokkert*

Vi har bare to barn, men det hender at vi lager opptil fire varianter av middag vi også. F.eks. både kokte poteter og potetmos, karbonader, ostepanetter og pølser. Fordi den ene vil ha det ene, og den andre vil ha det andre. Og noen vil ha litt av alt. Spiller jo ingen rolle om jeg steker ostepanetter til hele familien, eller bare noen ostepanetter, et par karbonader og tre pølser. :-)

[tonie]

Vi har bare to barn, men det hender at vi lager opptil fire varianter av middag vi også. F.eks. både kokte poteter og potetmos, karbonader, ostepanetter og pølser. Fordi den ene vil ha det ene, og den andre vil ha det andre. Og noen vil ha litt av alt. Spiller jo ingen rolle om jeg steker ostepanetter til hele familien, eller bare noen ostepanetter, et par karbonader og tre pølser. :-)

Det med kjøttmaten er vel greit nok, sånn arbeidsmessig i alle fall. Greit nok så lenge alt skal i den samme stekepanna. Men står du og lager både poter og potetmos, altså? Aldri i livet om jeg hadde gått med på det. Da hadde de fått klar beskjed om å bare mose poteten sin selv! :-) Enn hvis en av dem finner ut at han heller vil ha spagetti? Lager du det også, da?

Jeg synes det er best at unger lærer seg til å spise det de får servert jeg, og det tror jeg de fleste gjør før eller siden hvis man ikke står og mekker egen middag til dem. Jeg er nok litt streng på det punktet, men skrekken er at sønnen min skal vokse opp og bli en av disse kresne voksne som ikke liker ditten og ikke liker datten, og som er et h*****e å invitere på middag eller ha med på restaurant.

[Gjest Mom33]

Jeg har også mange ganger hørt folk hevde at når andres unger bare er hos DEM, ja da både spiser de alt mulig, sitter pent ved bordet, snakker rent og bruker ikke smokk. Litt satt på spissen, ja... :-)

Likevel er min erfaring denne: Med særlig ett nokså kresent barn opplever vi stadig vekk å være på besøk hos folk som serverer noe vår lille pode ikke orker spise. Vi pleier ikke si i fra på forhånd om "liker ikke ditt og datt", men de fleste vi er på besøk hos kjenner oss, og VET at han langt fra er altetende. Likevel tror de altså at bare de har kontrollen, så vil barnet overraske alle med å spise wok med salsasaus.

Men så gjør han ikke det. Og reaksjonene fra "vertsskapet" er omtrent ALLTID slik: de blir fornærmet og erklærer at "alle andre" pleier nå å like "bestemors gjørmegryte", og det var nå merkelig at ikke HAN ville ha... og så kommer mistenkeliggjøringen: "Ja, ja, han har vel spist for mye søtsaker mellom måltidene, da!".

Uansett så er det foreldrenes feil, det er det inntrykket vi sitter igjen med. Jeg har også opplevd å være hos folk som har ment at de skal TVINGE barna til å smake / evt spise en viss mengde mat. Og at hvis de nekter å spise mat, så skal de heller ikke få dessert eller alternativ mat.

For oss, som kjenner gutten, og vet at det er mange matretter han ikke liker, er dette temmelig frustrerende. Setter de noe på bordet vi VET at han absolutt ikke liker, og han til og med smaker og ikke vil ha, så mener vi at det må respekteres - og at han må få alternativ mat. Altså brødskive. Mange tror da at vi er villige til å bare tilby han favorittmat, men det er ikke sånn.

Jeg er enig i at barna ikke sulter i hjel om de hopper over middagen en gang, men hvis de hopper over middagen 5 ganger i uka, og i tillegg dropper frokost og kvelds, da begynner det å bli lite å vokse på.

Nå har jeg lest innlegg fra deg både i denne og "levering-i-barnehage"-tråden, og jeg oppfatter deg rett og slett som uhyggelig overbeskyttende og dillete. Sorry.

Det er en kjennsgjerning at unger oppfører seg annerledes borte og hjemme, i alle fall i de aller fleste tilfeller. Så lenge DU er tilstede gjør jo ikke poden det, så når du håner folk som har slike opplevelser så må du også huske på at du er tilstede og har påvirkning.

Hos meg hadde ikke ditt barn fått alternativ mat hvis dette var en ordinær middag. Selskaplighet hadde vært noe annet, dvs., han hadde ikke fått noe annet enn det som var lagd til av mat til store og små (men som tidligere sagt, da har vi alltid en svært barnevennlig meny i tillegg).

Det er stor forskjell på å ikke like og å ikke greie å svelge. Brekker man seg av visse smaker/lukter skal man selvfølgelig ikke tvinges til å spise. Er det i kategorien "liker ikke", så er det nok i like stor grad at smaken er ukjent, eller at det er annerledes. Unger som er vant til å få akkurat det de liker hver eneste dag, de venner seg jo ikke akkurat til så mange forskjellige smaker.

Jeg synes du gjør barnet ditt både urett og en bjørnetjeneste. Ved å la ham ha slik makt over deg er det han som er sjefen, noe som kanskje ikke er så greit i lengden...

Det du skriver om å nekte mat både morgen, middag og kveld: Hvis det er saken, altså at ungen går ei uke uten overhode å ha noe inni munnen sin, da er man over på et medisinsk kasus. Det virker dog noe merkelig, så lenge han liker noe. Jeg tror ungen har skjønt hvor han skal skru til, jeg, han har skikkelig makt som han bruker bevisst.

Beklager, men vi er veldig, veldig uenige i dette temaet, altså.

[Gjest AveM]

Vi har bare to barn, men det hender at vi lager opptil fire varianter av middag vi også. F.eks. både kokte poteter og potetmos, karbonader, ostepanetter og pølser. Fordi den ene vil ha det ene, og den andre vil ha det andre. Og noen vil ha litt av alt. Spiller jo ingen rolle om jeg steker ostepanetter til hele familien, eller bare noen ostepanetter, et par karbonader og tre pølser. :-)

He he.. Om noen vil ha potetmos når vi har poteter, så er det bare å mose potetene på sitt eget tallerken.

Med 4 unger diller jeg minimalt. Det er alltids noe på middagsbordet som faller i smak. Liker de ikke kjøttet får de spise poteter, grønt og saus. De overlever godt på det.

[Gjest darkside]

Nå har jeg lest innlegg fra deg både i denne og "levering-i-barnehage"-tråden, og jeg oppfatter deg rett og slett som uhyggelig overbeskyttende og dillete. Sorry.

Det er en kjennsgjerning at unger oppfører seg annerledes borte og hjemme, i alle fall i de aller fleste tilfeller. Så lenge DU er tilstede gjør jo ikke poden det, så når du håner folk som har slike opplevelser så må du også huske på at du er tilstede og har påvirkning.

Hos meg hadde ikke ditt barn fått alternativ mat hvis dette var en ordinær middag. Selskaplighet hadde vært noe annet, dvs., han hadde ikke fått noe annet enn det som var lagd til av mat til store og små (men som tidligere sagt, da har vi alltid en svært barnevennlig meny i tillegg).

Det er stor forskjell på å ikke like og å ikke greie å svelge. Brekker man seg av visse smaker/lukter skal man selvfølgelig ikke tvinges til å spise. Er det i kategorien "liker ikke", så er det nok i like stor grad at smaken er ukjent, eller at det er annerledes. Unger som er vant til å få akkurat det de liker hver eneste dag, de venner seg jo ikke akkurat til så mange forskjellige smaker.

Jeg synes du gjør barnet ditt både urett og en bjørnetjeneste. Ved å la ham ha slik makt over deg er det han som er sjefen, noe som kanskje ikke er så greit i lengden...

Det du skriver om å nekte mat både morgen, middag og kveld: Hvis det er saken, altså at ungen går ei uke uten overhode å ha noe inni munnen sin, da er man over på et medisinsk kasus. Det virker dog noe merkelig, så lenge han liker noe. Jeg tror ungen har skjønt hvor han skal skru til, jeg, han har skikkelig makt som han bruker bevisst.

Beklager, men vi er veldig, veldig uenige i dette temaet, altså.

Helt i orden å være uenig!

Jeg har mange ganger lurt selv, jeg, på hvordan det er rundt omkring hos andre. Som du ser ut fra barnehagetråden så opplever jeg ikke barnehagen verken som forutsigbar eller spesielt strukturert. Det halter og går, med sykemeldte ansatte, ulike rutiner, unger som skriker osv. Og midt oppi det skal altså jeg levere mine barn. Jeg oppfatter det som en uheldig situasjon, som jeg forsøker å gjøre det beste ut av, ved å vente inntil situasjonen er slik at en voksen faktisk kan ta i mot mitt barn. Jeg syns ikke det er overbeskyttende. Alternativet er at jeg ville brast inn på avdelingen og brølt til de ansatte at "nå får du altså komme her og ta i mot ungen min, for nå ER VI HER!".

Når det gjelder maten så har vi et problem med vår eldste som har vedvart i snart 4 år. (Og han er 5 år...) Men det er ikke "bare" det heller. Allerede før vi fikk barn hendte det at vi lagde varianter av middagen, fordi vi har ganske forskjellig smak. F.eks. er jeg veldig glad i stekt og kokt laks, mens mannen min ikke orker å spise det. Så da hendte det at vi lagde laks til meg, og noe annet til han.

Gutten vår var altetende inntil ca 1 års alder, og plutselig ville han nesten ikke spise noe. Vi har gått noen runder med leger og spesialister, og fått noen råd på veien. Det vi ser nå, og har sett det siste halve året godt og vel, er at han omsider begynner å godta nye smaker, nye konsistenser og nye mattyper.

Vi har som "regel" hjemme at han er nødt til å smake på maten. En bit i munnen. Tidligere denne uka overrasket han med å spise Stroganoff-gryte tilberedt med kjøttdeig - og han syntes til og med at det var godt. Tidligere i vår oppdaget han at stekt seifilet er godt.

Framskrittene er ikke så store, og andre rundt oss syns sikkert at vi diller mye. Men vi ser at det går fremover, og er glade for det. Fra at han på det verste hadde bare 2-3 ulike middagsretter han greide å spise, er vi nå oppe i minst 15.

Han er en sånn som trenger å bruke tid på ting. Enten det er mat, tilvenning i barnehage, bli kjent med nye mennesker eller situasjoner. Når han skal til lege eller tannlege må han forberedes godt. Vi forteller så detaljert som mulig hva som skal skje. Og når han er forberedt går det oftest veldig greit, og han oppfører seg helt eksemplarisk. Men alle "avvik" fra normalen skaper store problemer for han, og han blir sint, lei seg og utrøstelig. Vi har valgt å tilpasse oss det at han er sånn, ved at vi gir han tid og ikke presser han.

Selvsagt er dette valg vi har gjort, og det kunne sikkert vært løst på andre måter også. Men vi ser i det minste framskritt, og derfor endrer vi ikke på "opplegget" nå. :-)

[Gjest darkside]

Det med kjøttmaten er vel greit nok, sånn arbeidsmessig i alle fall. Greit nok så lenge alt skal i den samme stekepanna. Men står du og lager både poter og potetmos, altså? Aldri i livet om jeg hadde gått med på det. Da hadde de fått klar beskjed om å bare mose poteten sin selv! :-) Enn hvis en av dem finner ut at han heller vil ha spagetti? Lager du det også, da?

Jeg synes det er best at unger lærer seg til å spise det de får servert jeg, og det tror jeg de fleste gjør før eller siden hvis man ikke står og mekker egen middag til dem. Jeg er nok litt streng på det punktet, men skrekken er at sønnen min skal vokse opp og bli en av disse kresne voksne som ikke liker ditten og ikke liker datten, og som er et h*****e å invitere på middag eller ha med på restaurant.

Når jeg lager mat så bestemmer jeg noen alternativer, innenfor hva vi har og hva som passer sammen. Dvs at hvis jeg tilbyr valg mellom potet og potetmos, så er det DET man kan velge mellom. Men ja, det hender at jeg gir valg mellom f.eks. potetmos og spaghetti, og koker begge deler.

Nå er jeg selv forsåvidt ganske kresen også, og det er mannen min også. Vi spiser ikke "alt mulig" vi heller. Og det påvirker sikkert hvordan vi håndterer barna. Jeg husker selv med skrekk og gru fra min barndom enkelte matretter som jeg måtte spise... og vi måtte spise opp alt på tallerkenen også. Fiskegrateng, risgrøt, kokt torsk, stekt torskerogn - det er liksom de absolutt kvalmeste tingene jeg vet den dag i dag.

Jeg tror ikke på tvang når det gjelder mat. Jeg tror det er bedre å la barna slippe å spise, men oppmuntre og i verste fall kreve at de må smake, og så la dem selv "oppdage" hva de liker og ikke liker.

[tonie]

Når jeg lager mat så bestemmer jeg noen alternativer, innenfor hva vi har og hva som passer sammen. Dvs at hvis jeg tilbyr valg mellom potet og potetmos, så er det DET man kan velge mellom. Men ja, det hender at jeg gir valg mellom f.eks. potetmos og spaghetti, og koker begge deler.

Nå er jeg selv forsåvidt ganske kresen også, og det er mannen min også. Vi spiser ikke "alt mulig" vi heller. Og det påvirker sikkert hvordan vi håndterer barna. Jeg husker selv med skrekk og gru fra min barndom enkelte matretter som jeg måtte spise... og vi måtte spise opp alt på tallerkenen også. Fiskegrateng, risgrøt, kokt torsk, stekt torskerogn - det er liksom de absolutt kvalmeste tingene jeg vet den dag i dag.

Jeg tror ikke på tvang når det gjelder mat. Jeg tror det er bedre å la barna slippe å spise, men oppmuntre og i verste fall kreve at de må smake, og så la dem selv "oppdage" hva de liker og ikke liker.

Jeg tror det beste er å ikke gjøre noe stort nummer av spisinga fra de er bittesmå og begynner å spise mat. Ikke spørre om de liker det de får, bare servere og late som ingenting. Eventuelle protester pleier jeg bare å tulle og leke bort. Min erfaring er at spør jeg om han liker maten (eller sier at han må smake på den) senser han at jeg er litt i tvil om hvorvidt det er noe han vil like, og da liker han det ikke - bænkers! Selv om han spiste med god appetitt før jeg spurte...;-)

Jeg har bare den ene, og jeg tror nok det er verre når man har flere. Kresenhet smitter som bare rakkeren, men jeg tror nå likevel at mange unger kunne vært mindre kresne hvis foreldrene ikke ga etter og lot dem få det de liker best hele tiden.