Jeg er villig til å gi fra meg livet!

[Gjest botten anna]

Med den overskriften sier det vel seg selv at jeg sliter..!Jeg har aldri før seriøst villet ta livet av meg, men nå har jeg fått nok. Jeg tåler ikke mer, grensen er nådd..

Det er ikke selve angsten, eller spiseforstyrrelsen som får meg til å ville dø. Men det er vissheten om at ingen ser meg,og at ingen tar mine problemer på alvor som gjør at jeg føler meg så til de grader alene og ensom.Jeg blir mobbet og sett ned på pga mine problemer av min egen familie. De har faktisk aldri spurt meg om hvordan jeg har det engang. De trekker seg bort fra mitt problem, noe de har gjort siden jeg var 10 år. Det får liksom være mitt problem når jeg tydeligvis ikke klarer å "ta meg sammen". De skulle bare visst! Hver dag er en kamp som tar mye krefter, men jeg tvinger meg selv til å fungere "normalt" ellers.

Nå føler jeg meg så tom og likegyldig. Jeg kutter meg til blods av og til for å ha en viss avstad til følelsene mine. Men allikevel, det blir bare flere og flere følelser og jeg greier ikke å takle dem lenger. Og hjelpen fra min familie er jo ikke til stede, psykiske lidelser er totalt uakseptabelt!Så her er jeg; alene,ensom,redd,isolert,tom.Ikke hyggelig nei..Og jeg hater meg selv for være i denne situasjonen,mer enn noe annet!

Det er ikke lenge siden jeg bare veide 37 kg, ser de ikke at jeg trenger hjelp?? Hvorfor er de så flau av meg, at de bare overser mine problem?

Jeg har jo ikke ønsket å slite med alt det som jeg gjør. Vet ikke hvorfor det ble slik. Men en ting er sikkert, følelser har jeg aldri fått lov til å vise. Jeg sluttet å gråte og vise vonde følelser da jeg var 5 år, og det fikk jeg alltid skryt av:) Sikkert derfor jeg fortsatte, selv om følelser til slutt ble til angst, som jeg da selvfølgelig ikke kunne prate om.

Vel,vel.Nok pjatt! Får se hva jeg gjør ang. selvmord. Innerst inne har jeg jo ikke lyst(er jo så mange gleder i livet også), men i de siste 8 årene har alt vært et helvete. Så jeg ser ingen lys i tunellen for å si det slik, det blir bare værre og jeg blir bare mer "ødelagt".

Skulle ønske mine foreldre hadde sendt meg på "galehus" da jeg begynte å slite alvorlig med angst og sf for mange år tilbake nå. Tror ting hadde vært veldig annerledes den dag i dag dersom det hadde skjedd!

Hilsen jente 18.

[Gjest sammebåt]

Det du skriver kunne jeg selv ha skrevet da jeg var 18. Jeg hadde det også kjempevondt.

I dag står jeg på egne ben, og har et mye bedre forhold til min familie. Jeg takler også motgang mye, mye bedre. Er veldig glad for at jeg ikke tok livet av meg, selv om det har vært uutholdelig vondt under veis.

Men for å komme hit jeg er nå, måtte jeg innse at jeg måtte ta vare på meg selv, uavhengig av min familie, og være åpen for muligheten om at kanskje min familie aldri ville forstå, og kanskje de aldri ville forandre seg, uansett hvor mye jeg prøvde. Bare dét var utrolig vondt og vanskelig å innse. Jeg hadde heldigvis en behandler jeg gikk til i denne løsrivningsperioden.

Det som skjedde en stund etter denne laange prosessen med å rive meg løs, var at familiedynamikken endret seg - kanskje mye fordi jeg endret meg. (Og jeg endret meg ikke for dem, jeg endret meg som et resultat av at jeg bestemte meg for å ta vare på meg selv.)

Bor du enda hjemme? Går du hos psykolog?