Trenger å høre hva dere synes.. håper på svar

[Gjest signatur ja..:)]

Altså, jeg og eksen har et barn på to år som har en sjelden diagnose, som krever litt ekstra oppfølging og en del besøk og samtaler med folk vi ellers ikke ville møtt.

Vi har kontakt ang barnet, og pga vi har felles venner..selv om jeg såvidt ser de lenger.

Vi var sammen i ca 5-6 år.

Vi har taklet det ganske bra, det med diagnosen og alt, men det kommer dager der ting er litt tyngre.

nå skal vi snart reise bort ang dette, til rikshospitalet, og skal være der noen dager.

gleder oss til å få snakket med folk der, men samtidig gruer vi oss litt..naturlig nok.

jeg har fått meg en ny kjæreste, som er et par år yngre og som ikke har barn selv. Så jeg forventer ikke at han skal forstå alt det innebærer. Men nå er han lei seg og sur fordi jeg sa jeg ikke vil at han skal være med dit vi skal.

jeg vil self at han skal være med og være sammen med han..gruer meg jo til de dagene uten han. Men mye av tiden vil gå til barnet og det vi skal dit for.

Samtidig vet jeg at eksen min ikke vil synes det er så gøy at han blir med.

Kjæresten min forstår neppe hvorfor jeg tenker på han og det.. Men jeg vet selv at hvis eksen min skulle ta med en ny dame dit, når ting er som de er, så ville jeg ikke likt det. Ikke pga sjalusi eller noe sånt, er jo ikke glad i han på den måten lenger, men jeg synes dette er noe som jeg og eksen skal gjøre sammen..i og med at det er vårt barn, og vi er sammen om akkurat dette.

Det er også godt å ha noen der som vet _akkurat_ hvordan det er alt sammen.

Og jeg ville bare ikke forstått hva hans nye dame skulle gjort der..hvis det var tilfelle. I tillegg har ikke eksen min og kjæresten min noe kontakt. kjæresten min liker han absolutt ikke..og det er greit det..men jeg har tross alt et barn med han og er glad vi kan samarbeide så bra vi gjør.

Men kjæresten min vil ikke forstå dette.. og jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette til han slik at han forstår.

Sånn han tenker, virker det som han mener jeg ikke _vil_ ha han sammen med meg, og at jeg _heller_ vil være sammen med eksen..

Vanskelig å forklare men jeg sitter litt fast.

Synes det er tungt nok å skal dra dit..vi blir jo minnet på alt igjen og det er mye å tenke på, og prate om i forb. med en sånn tur.

og så blir det nå det med kjæresten min i tillegg..vet ikke helt om jeg kan regne med støtte fra han når jeg er der nede, eller om han kommer til å sende mld om at jeg skal kose meg sammen med eksen o.l..

Såh...er jeg urimelig? burde jeg ta han med?

Eller noen som er enig med meg?

Og er det noen som vet hvordan jeg kan forklare dette til han sånn at han forstår? har prøvd, men enten går han eller så går det rett og slett ikke inn..

Takk hvis noen har orket å lese alt sammen, og kan svare meg.

blir bare fortvila når det er sånn som dette, og dette er det siste jeg vil tenke på akkurat nå.

Vil ha støtte, ikke en som går mot meg med en gang han ikke får det som han vil.. men kanskje jeg tar feil ang alt. Vet jo ikke hvordan det er å være han, på lik linje som han ikke vet hvordan det er å være meg med barn.

Vennlig hilsen ei jente på 23 år.

[org]

Jeg skjønner godt at dette er noe som mor, far og barnet - bare dem - gjør sammen.

Jeg er selv stemor, og sånne "kameler" må man bare svelge som steforelder, mener jeg.

Så - enkelte ting er bare for foreldre og barn. Jeg synes ikke du er urimelig her, og synes ikke kjæresten din har grunn til å bli snurt.

[laban]

Har du skrevet her før, om noe liknende? Jeg syntes det var noe kjent ved temaet.

Jeg synes du skal stå på ditt. Han vil forstå det når han blir eldre / modnere. Om du skal orke å vente på det, vil vel avhenge av om hans gode sider er mange nok.

[Gjest Signatur jah..;)]

Har du skrevet her før, om noe liknende? Jeg syntes det var noe kjent ved temaet.

Jeg synes du skal stå på ditt. Han vil forstå det når han blir eldre / modnere. Om du skal orke å vente på det, vil vel avhenge av om hans gode sider er mange nok.

Ja har skrevet om noe lignende ja. Dette temaet kom bla. fram da, men hele greia ble bare tull den gangen, så da skriver jeg om akkurat dette.

Tusen takk for svar!

[tula]

Jeg og min eks skilte lag for snart 13 år siden. Vi har en sønn på snart 14 sammen, og han har ADHD.

Da sønnen vår skulle starte utredningen var det bare naturlig at det var meg og pappaen som fulgte opp. Min "nye" samboer som jeg har 2 barn sammen med stusset aldri over det.

Det kan virke som din nye kjæreste vil være med for din skyld, og ikke pga sønnen din. Han har rett og slett ikke skjønt poenget her. Kan ikke gi deg andre råd enn at du får prøve å forklare ham det så godt du kan.

[Gjest Signatur jah...;)]

Jeg skjønner godt at dette er noe som mor, far og barnet - bare dem - gjør sammen.

Jeg er selv stemor, og sånne "kameler" må man bare svelge som steforelder, mener jeg.

Så - enkelte ting er bare for foreldre og barn. Jeg synes ikke du er urimelig her, og synes ikke kjæresten din har grunn til å bli snurt.

Ok. Godt å få svar fra noen som er stemor og vet litt om dette.

Tusen takk for svar!

Godt å høre at noen er enig med meg, selv om det sikkert alltid vil være noen som mener det ene, mens andre mener det andre.

Jeg vil jo savne kjæresten min, men synes heller at vi kan ta en liten tur til oslo eller et sted, bare vi, senere. Det vil jo ikke være så mye tid til andre ting enn hva som angår barnet der uansett. Og eksen min ..han er jo faren og tar alt litt tyngre enn meg, og trenger jo self støtte og noen å snakke med han og.

[Gjest togli]

Jeg synes du tenker helt riktig i forbindelse med dette! Samtidig kan jeg forstå at kjæresten din føler at dette er litt vondt. Han har likevel selv valgt å ha et forhold til en som har barn fra før, så han må bare akseptere at sånn er det!

Kan du f.eks. vise ham dette innlegget? Jeg synes i grunnen du beskriver dine følelser ganske godt her. Kanskje vil det hjelpe han til å forstå?

Jeg regner også med at kjæresten din er ganske ung? Slike ting er lettere å forstå når man blir litt eldre og mer moden.

Lykke til - og stå på ditt. Du har rett!

[Lillemus]

Du har skrevet her inne om dette tidligere såvidt jeg husker og kjæresten din er vel noe yngre enn deg?

Har selv et kronisk sykt barn (hjertebarn) og vet at dersom det skulle skje noe slik at han ble akutt syk nå og måtte legges inn og greier så hadde det vært barnefaren (altså min eks) jeg ville forholdt meg til i første omgang. Kjæresten min og ungenes stemor hadde selvfølgelig vært til uvurderlig støtte, men jeg tror jeg ville følt at de kanskje var litt i veien om de også hadde blitt med på Riksen...

Jeg tror fremdeles at kjæresten din er i yngste laget og for umoden til å bli sammen med ei jente med et kronisk sykt barn.

[mumitrollet]

For å være helt ærlig, skjønner jeg ikke hvorfor han nye i det hele tatt er med i betraktningen her. Barnet trenger sine FORELDRE i denne situasjonen. Uansett hvor kjekk og grei han nye er og uansett hvor godt han og barnet går sammen er han i denne situasjonen en uvedkommende.

Hadde barnets far vært ute av bildet og/eller du og den nye hadde vært sammen i en årrekke, hadde situasjonen muligens vært en annen.

Men i denne situasjonen bør han ligge unna. Det høres jo nesten ut som om du og eksen skal på en romatisk reise, ikke på sykehus med barnet deres!

[Gjest signatur jah...;)]

Jeg og min eks skilte lag for snart 13 år siden. Vi har en sønn på snart 14 sammen, og han har ADHD.

Da sønnen vår skulle starte utredningen var det bare naturlig at det var meg og pappaen som fulgte opp. Min "nye" samboer som jeg har 2 barn sammen med stusset aldri over det.

Det kan virke som din nye kjæreste vil være med for din skyld, og ikke pga sønnen din. Han har rett og slett ikke skjønt poenget her. Kan ikke gi deg andre råd enn at du får prøve å forklare ham det så godt du kan.

Tusen takk for svar! Greit å høre fra andre som også har ekstra utfordringer mht barnet.

jeg ser på det som naturlig at dette er noe som er mellom meg, barnets far og barnet.

Men kjæresten min ser annerledes på det..og det er jo leit om han føler det på en annen måte..

Og jeg tenkte at om han så dette slik jeg ser det , og forstod det bedre, så ville han tatt det lettere.

Men prøver jeg å forklare så vil han ikke høre..

[Gemini]

Du har ETT hensyn å ta, og det er til barnet ditt.

Ikke kjæresten, og ikke eksen. Hva de måtte føle og mene er uvesentlig, i forhold til hva dette dreier seg om.

Barnet har en sjelden diagnose, og du og din eks er (som alle andre foreldre som ikke bor sammen) avhengige av å samarbeide om barnets beste i årevis framover.

Hvis kjæresten ikke kan håndtere dette, så får han bare slite.

Jeg husker du har skrevet her tidligere også om disse forholdene og mye surr fram og tilbake.

Jeg tror både du, og ikke minst barnet ditt, er tjent med at du begynner å fokusere mer på det som virkelig betyr noe her, og som sagt - om det er noen tvil - så er det barnet.

Misforstå meg rett, jeg unner deg et kjærlighetsliv også, men det ER sinnssykt krevende å ha barn, og ikke minst et barn som krever ekstra mye oppfølging. Så kanskje må kjærlighetslivet ditt settes litt på hold en stund framover, hvis det er for vanskelig å kombinere de to tingene i livet ditt.

[Gjest signatur jah...;)]

For å være helt ærlig, skjønner jeg ikke hvorfor han nye i det hele tatt er med i betraktningen her. Barnet trenger sine FORELDRE i denne situasjonen. Uansett hvor kjekk og grei han nye er og uansett hvor godt han og barnet går sammen er han i denne situasjonen en uvedkommende.

Hadde barnets far vært ute av bildet og/eller du og den nye hadde vært sammen i en årrekke, hadde situasjonen muligens vært en annen.

Men i denne situasjonen bør han ligge unna. Det høres jo nesten ut som om du og eksen skal på en romatisk reise, ikke på sykehus med barnet deres!

Kanskje han ser på det sånn...at han konsentrerer seg for mye om det at jeg og eksen skal bort sammen..

Og det er vanskelig å forklare i og med at dette blir så åpenlyst for meg..hvordan skal jeg kunne forklare det til han da, om han ikke ser det på samme måte som meg..

[Gjest signatur jah...;)]

Du har ETT hensyn å ta, og det er til barnet ditt.

Ikke kjæresten, og ikke eksen. Hva de måtte føle og mene er uvesentlig, i forhold til hva dette dreier seg om.

Barnet har en sjelden diagnose, og du og din eks er (som alle andre foreldre som ikke bor sammen) avhengige av å samarbeide om barnets beste i årevis framover.

Hvis kjæresten ikke kan håndtere dette, så får han bare slite.

Jeg husker du har skrevet her tidligere også om disse forholdene og mye surr fram og tilbake.

Jeg tror både du, og ikke minst barnet ditt, er tjent med at du begynner å fokusere mer på det som virkelig betyr noe her, og som sagt - om det er noen tvil - så er det barnet.

Misforstå meg rett, jeg unner deg et kjærlighetsliv også, men det ER sinnssykt krevende å ha barn, og ikke minst et barn som krever ekstra mye oppfølging. Så kanskje må kjærlighetslivet ditt settes litt på hold en stund framover, hvis det er for vanskelig å kombinere de to tingene i livet ditt.

Skjønner akkurat hva du mener..men jeg vil jo ikke vente med kjæreste nå når jeg først er sammen med han. Vi har det jo bra og, men det er bare sånne ting som er litt vanskelige..

Skulle vel bare ønske jeg kunne forklare han, men er kanskje ikke lett når han ikke har barn selv.

folk spør meg om det går bra og om hva jeg tenker på ang turen, om det vil bli vanskelig eller om jeg gleder meg eller..uansett. Men ikke et spørsmål fra han.

Det eneste er at han ikke er så glad for at han ikke får være med, og tenker på det at jeg og eksen skal et sted sammen..

blir egentlig bare mer irritert når jeg ser andre er såpass enige med meg, og at jeg faktisk kan ha rett her..men allikavel er det jeg som må blidgjøre han og prøve å gjøre det best for han nå. selv om jeg kunne trengt litt støtte nå.

[Gemini]

Skjønner akkurat hva du mener..men jeg vil jo ikke vente med kjæreste nå når jeg først er sammen med han. Vi har det jo bra og, men det er bare sånne ting som er litt vanskelige..

Skulle vel bare ønske jeg kunne forklare han, men er kanskje ikke lett når han ikke har barn selv.

folk spør meg om det går bra og om hva jeg tenker på ang turen, om det vil bli vanskelig eller om jeg gleder meg eller..uansett. Men ikke et spørsmål fra han.

Det eneste er at han ikke er så glad for at han ikke får være med, og tenker på det at jeg og eksen skal et sted sammen..

blir egentlig bare mer irritert når jeg ser andre er såpass enige med meg, og at jeg faktisk kan ha rett her..men allikavel er det jeg som må blidgjøre han og prøve å gjøre det best for han nå. selv om jeg kunne trengt litt støtte nå.

Du trenger ikke blidgjøre kjæresten. Han virker usikker på seg selv, siden han ikke kan stole på deg. Du har valgt å være sammen med ham, ikke med barnets far, altså burde han skjønne at det er ham (kjæresten) du faktisk vil ha.

Kjæresten din vet at du må ha kontakt med barnets far i årevis framover, og at det ikke er noe han kan gjøre fra eller til i forhold til det, annet enn å akseptere at slik er det. Dette er et valg fra hans side, han har valgt å være kjæreste med deg, altså ei som har barn med en annen mann. Kan han ikke takle det, så får han ta konsekvensene av det. Jeg mener ikke at du skal gjøre det slutt med ham, men ikke behandle ham som et barn. Han får starte å ta ansvar for seg selv. Så lenge du opptrer ryddig ift. barnets far, vel å merke.

Barnet ditt trenger din omsorg. Kjæresten din prøver kanskje å gi inntrykk av at han også trenger omsorg, mange menn blir som små barn, liker å bli dullet med, og mange av oss jenter går rett på limpinnen, duller i vei.

La voksne ta ansvar for seg selv, og bruk heller din energi på å ta ansvar for de to eneste menneskene du virkelig må passe på, barnet ditt og deg selv.

Det er utrolig krevende å ha et barn med en alvorlig (?) diagnose som krever mye oppfølging. I alle fall mer krevende enn å følge opp et helt friskt barn, og folk flest vet jo at DET er slitsomt nok, særlig i småbarnsperioden. Så porsjoner kreftene dine der de trengs mest.

Jeg har ikke barn selv, men har erfaring med sjeldne og alvorlige diagnoser i nær familie.

[Gjest Signatur jah..;)]

Du har skrevet her inne om dette tidligere såvidt jeg husker og kjæresten din er vel noe yngre enn deg?

Har selv et kronisk sykt barn (hjertebarn) og vet at dersom det skulle skje noe slik at han ble akutt syk nå og måtte legges inn og greier så hadde det vært barnefaren (altså min eks) jeg ville forholdt meg til i første omgang. Kjæresten min og ungenes stemor hadde selvfølgelig vært til uvurderlig støtte, men jeg tror jeg ville følt at de kanskje var litt i veien om de også hadde blitt med på Riksen...

Jeg tror fremdeles at kjæresten din er i yngste laget og for umoden til å bli sammen med ei jente med et kronisk sykt barn.

Ja kanskje han er litt ung for dette, men han har valgt det selv. Han trodde nok ting ville være litt enklere enn dette da..

Jeg kranglet en dag med eksen i telefonen, og ble lei meg etterpå for det.

Istedet for litt støtte fra kjæresten, eller ingenting for den saks skyld, så ble han sur fordi jeg kunne bli lei meg ang noe med eksen.

Jeg ble da lei meg pga det er viktig for meg å ha godt samarbeid og kommunikasjon med eksen, pga han er faren til ungen.

Så det er vel akkurat det som går igjen begge stedene..kjæresten min forstår ikke at disse tingene gjelder barnet, men tenker at det gjelder meg og han.

Der problemet ligger, og jeg har forklart han dette flere ganger..til slutt sier han at han forstår og alt er bra..til det skjer noe lignende igjen, som nå..

Jei..

Men tusen takk for svar! Godt å høre at andre er enige og at jeg ikke er helt urimelig.

Jeg og kjæresten min kan jo ta en helg senere, bare vi to, i oslo eller noen steder. Det ville uansett ikke vært tid til hverandre på denne turen..

[Gjest Signatur jah...;)]

Jeg synes du tenker helt riktig i forbindelse med dette! Samtidig kan jeg forstå at kjæresten din føler at dette er litt vondt. Han har likevel selv valgt å ha et forhold til en som har barn fra før, så han må bare akseptere at sånn er det!

Kan du f.eks. vise ham dette innlegget? Jeg synes i grunnen du beskriver dine følelser ganske godt her. Kanskje vil det hjelpe han til å forstå?

Jeg regner også med at kjæresten din er ganske ung? Slike ting er lettere å forstå når man blir litt eldre og mer moden.

Lykke til - og stå på ditt. Du har rett!

Thank you!

Kanskje jeg skal prøve å vise han, men samtidig kan han bli sur pga jeg virker litt hard her kanskje..vet ikke.. Men av og til blir jeg så usikker og da er det godt å få andres synspunkter på ting.

[Ugga Bugga]

Du er ung, og kjæresten din er kanskje enda yngre. Han vet rett og slett ikke hva han har begitt seg ut på når han nå har innledet et forhold til en kvinne med et barn fra før, et barn som atpåtil krever ekstra oppfølging.

Du må selvsagt sette barnet og dets behov i sentrum, det er viktigere enn kjæresten din. Så får han heller bli såret. Jeg tror det er riktig av deg å ikke ha med kjæresten på dette oppholdet ved sykehuset. Det virker som du har prøvd å forklare ham hvorfor, og hvis han ikke skjønner det er det vel egentlig hans eget problem.

[Gjest Signert]

Det er _en_ ting jeg har lagt merke til gjennom mine samtaler med venner og venninner som har problemer i forhold til kjæresten sin eller andre mennesker: De har vanskelig for å se saken fra den andres side. Hvorfor setter kjæresten din seg imot at du drar? Er det fordi han er sjalu? Er det fordi han synes det er trist å være uten deg? Er det fordi han tror at turen blir morsom, og at han går glipp av noe ved ikke å få bli med? Er det fordi han føler at han kunne støttet deg bedre hvis han hadde blitt med? Er det fordi han ikke liker å ikke få viljen sin? Er det fordi han også ønsker å ta del i omsorgen for barnet? Eller kanskje det er en helt annen grunn. Ofte kan det være lettere å få den andre til å forstå hvis man vet _hvorfor_ vedkommende ikke er med på ens egen plan. Det er også lettere å sette seg inn i den andres situasjon. Hvordan hadde du følt det hvis du for tre år siden var sammen med en eldre kjæreste med barn? Ville du vært like forståelsesfull som du nå krever at kjæresten din skal være? Ville du latt en kjæreste dra av gårde med en eks? Uansett?

Jeg sier ikke at du ikke har rett. Personlig mener jeg faktisk at du har svært så rett. Kjæresten din har ingen ting å gjøre på denne turen, av de årsaker du selv har nevnt. Poenget mitt er bare at det ofte kan være lurt å forsøke å se saken fra to sider og argumentere deretter. Og det er dessverre ikke slik at man alltid vil møte støtte i vanskelige situasjoner. Tvert imot kan det hende at det vil bli like viktig å _gi_ støtte. Grunnen til at en situasjon er vanskelig, er ofte at det foreligger kryssende interesser som det ikke vil være mulig å oppfylle samtidig. Da vil det være _flere_ enn deg som ønsker støtte. Det optimale er altså å gi og få, men ikke alle er i stand til å gi, selv om det kan virke urettferdig.

Hvis du vil at forholdet mellom deg og din nye kjæreste skal fungere, er du (og dere) nødt til å finne ut hvordan forholdet til barnet skal være. På den ene siden er det viktig for barnet å bli inkludert i familien (noe som tilsier at kjæresten din faktisk får ta del i den daglige omsorgen, kanskje også besøk på sykehuset). På den annen side er det viktig for deg og faren at forholdet mellom dere fungerer fint (noe som tilsier at din kjæreste bør holdes utenfor forhold hvor faren også er involvert).

Kanskje det er en løsning å la kjæresten din bli med på turen, men ikke bli med til undersøkelsene på rikshospitalet (hvis dette er mulig)?

Hvis dette ikke er mulig, kan det være lurt å sørge for at du og faren ikke skal bo på samme rom og presisere dette for kjæresten din (mulig dette allerede er gjort).

Du er helt klart i en vanskelig situasjon, og jeg vil støtte deg i å stå på ditt. Hvis dette gjør forholdet til kjæresten din svært vanskelig, burde du absolutt vurdere hvorvidt dere kan ha noen fremtid sammen. En ting er sikkert, og det er at du i all fremtid vil være uløselig knyttet til ditt eget barn. Klarer ikke kjæresten din å akseptere dette, er han ikke moden nok til å være sammen med deg.

[nitni]

Når jeg leste dette innlegget ditt var min første tanke at det kan jo være lurt at kjæresten er med og får den infoen m.m. som også er kjekk for han å få, siden han er en "nær voksen" for barnet. Kanskje vil han forstå bedre etter en slik tur.

Men så leser jeg videre nedover det du skriver, og får en følelse av at han er _veldig ung_ og umoden. At han rett og slett ikke kommer til forstå noe mer etter en slik tur heller.

Han virker sjalu, og føler seg sikkert "truet" av din eks og det som følger med barnet ditt.

(Vet ikke hvor lenge dere har vært sammen, og hvor knyttet han er til gutten din.)

Her må du tenke på barnet først og fremst, og ta sjansen på at kjæresten din etterhvert vil forstå.

Tenk på hva barnet har best av, og ikke hva eksen eller kjæresten tenker og føler for hverandre. Her er det barnet som gjelder, og da får alle skjærpe seg.

Hvis forholdet deres varer, og han blir mer knyttet til gutten, synes jeg det er naturlig at han blir med på slike ting.

Jeg er selv stemor. Og siden barnet hadde lite kontakt med mamman ble jo jeg "morsfiguren" i hverdagen.

Da synes jeg også at det var naturlig at jeg deltok på foreldresamtaler/på møter hos PPT, på hjertekontroller på sykehuset og slike ting. Mest for min del, men også for barnet sin del.

[nitni]

Thank you!

Kanskje jeg skal prøve å vise han, men samtidig kan han bli sur pga jeg virker litt hard her kanskje..vet ikke.. Men av og til blir jeg så usikker og da er det godt å få andres synspunkter på ting.

Vet ikke om det vil hjelpe å vise han disse innleggene.

Som du selv antyder, blir han nok bare sur. Han virker for umoden til å forstå, og tror ikke forståelsen blir bedre ved å lese hva andre mener om han.

Det burde være nok at du blir sikrere på deg selv og din avgjørelse når du leser svarene her, og på den måten si klart ifra til han at "sånn blir det!". Stol på deg selv )

Blir han sur og ikke særlig forståelsesfull -er han kanskje ikke den du trenger akkurat nå..