Barnehageforeldre - ved avlevering

[Velouria]

Sånn har de gjort det i bhgene mine har gått, en av de ansatte avleder barnet. Det gjør det å gå fra barnet mye lettere iallefall for barnet sin del, for meg så er det det som er viktig. I vår bhg har de forøvrig en greie jeg syns er veldig fin, de sier til alle foreldrene i det bhg starter om høsten, eller om man er ny. At foreldrene gjerne må spise frokost eller ta en kopp kaffe sammen med barnet når de leverer. Kjempekoselig for de som har tid til det innimellom, og for noen av barna gjør dette avskjeden om morgenen mye lettere.

Da jeg jobbet i bhg gjorde vi det på samme måte, altså vi avledet barna og når barnet sluttet å gråte ringte vi ofte foreldrene og sa at alt var i orden. Dette var spesielt til foreldrene med de helt små barna.

[Gjest Signatur jah...;)]

Merker nå at jeg er veldig trøtt i dag..trodde overskrifta var "barnehageforeldre - ved avlivning".....var litt brutalt..hehe

*gjesp*

[Gjest grethe]

Tror jeg ville ha tatt en samtale med mor etter den episoden og sagt at det er best at hun går "fort". Det var det jeg fikk beskjed om etter innkjøring av våre i barnehagen. Da slipper barnet å føle mors usikkerhet. Be henne heller ringe om 10 min eller 30 min for å høre at ALT er ok

[Gjest grethe]

det er fææææææææææælt å gå ifra barn som gråter. Jeg har akkurat gått fra en som skreik og klora seg fast i meg. Jeg veit ikke hvordan jeg skal opptre når det blir så ekstremt som i dag. Jeg stoler heller ikke på de som var på jobb i dag desverre. Jeg har aldri gitt uttrykk for det til mitt barn, men jeg tror ikke han liker de så godt. Det har han sagt flere ganger og det er derfor jeg ikke stoler på de.

Hilsen en veldig

SKjønner deg godt, men det beste for ditt barn er å prøve å vise at det ER OK. Så får du heller gråte tårene i bilen, det har jeg selv gjort noen ganger.

[Angelica :o)]

Takk for svaret! Ja, jeg er nok av den noe sikrere sorten, og jeg har en plan med det jeg gjør. Nettopp derfor blir jeg irritert hvis ansatte prøver å "jage" meg når barna mine gråter ved levering.

Jeg er også klar over at Glimtipper snakker om mer usikre foreldre, og er enig med deg i at det kan bidra til at barna gråter. Og jeg er HELT overbevist om at barnehagen også må jobbe med foreldrene.

Et lite sidespor - vi har en ansatt i barnehagen, pedleder på vår sønns avdeling - som sies å være SÅ flink med barn. Styrer skryter og sier at hun er en av de beste førskolelærerne de har i barnehagen. Men hun er ELENDIG på å takle oss foreldre. Spør vi om noe svarer hun unnvikende og mumlende. Hun møter ikke blikket, og blir skikkelig nervøs og usammenhengende på foreldresamtale. Det nytter ikke om de ansatte er aldri så kompetente når det gjelder barn, hvis de ikke samtidig greier å forholde seg til at barna har foreldre. Og foreldrene er forskjellige, og har forskjelige synspunkter og ulike væremåter. Noen (som jeg ) sier ting i klartekst og forventer klartekst tilbake. Andre er mer forsiktige og diplomatiske. Og atter andre sier ikke ett ord.

Som foreldre gjør vi en stor innsats for at barna skal se at vi stoler på de ansatte i barnehagen, de skal føle seg trygge når vi går fra dem. Dette gjør vi for at barna skal stole på de voksne og ha tillit til de voksne. Men når da enkelte voksne i barnehagen tydelig signaliserer at de ikke stoler på oss foreldre - og det mens barna er tilstede - for eksempel ved at de nærmest river ungen ut av armene til foreldrene og sier "det er nok best jeg bare overtar her", hvordan påvirker det barna?

Hvordan ville de ansatte følt det hvis situasjonen var motsatt? Tenk at barna har kranglet eller skrubbet et kne, og et barn sitter på fanget til en voksen og gråter når mamma kommer. Hvis mamma da river til seg ungen og sier "dette er det nok best at jeg ordner" - hva føler de ansatte da?

Det er akkurat det samme. Og det gjør akkurat det samme med barna. Det bidrar til at barna SER at det mangler tillit mellom de ansatte i barnehagen og foreldrene.

Barnehagen MÅ også jobbe med usikre foreldre, og det gjør de ikke ved å fortelle foreldrene at det er de som er for trege ved leveringen.

"Det nytter ikke om de ansatte er aldri så kompetente når det gjelder barn, hvis de ikke samtidig greier å forholde seg til at barna har foreldre"

Synes dette blir helt feil, jeg.

Jeg vet om flere ansatte i barnehage som er rågode til å prate for seg, foreldrene elsker de. Barna derimot, de nærmest misliker de. Disse har liten kompetanse når de gjelder barn, men de kan å prate for seg og foreldrene får et inntrykk av at dette er ei/en som flink med barna.

Det går jo veldig på personlighet. Har også jobbet med ei som var fryktelig sjenert når det kom til foreldrene og unngikk de helst. Men barna elsket henne! Det var henne de oftest pratet om hjemme (Av de voksne på avdelingen)

[Glimtipper]

Jo men... kanskje hun var såret fordi du overkjørte henne. Kanskje hun ville bruke tid ved leveringen, og opplevde at din avledning var et forsøk på å forkorte leveringen. Jeg blir sint hvis noen prøver å overkjøre meg, og det pleier være tydelig for dem det gjelder. Men andre kan bli lei seg og såret. Og det ER din jobb å ta hensyn til foreldrene også!

Hun prøvde selv å avlede barnet, så jeg betviler hun ønsket å bruke tid. Jeg tror du tar feil ang. hennes motivasjon for å bli stående der.

Foreldrene hadde nok følt seg mye mindre sett om vi ikke engasjerte oss i overleveringen.

[Glimtipper]

Tror jeg ville ha tatt en samtale med mor etter den episoden og sagt at det er best at hun går "fort". Det var det jeg fikk beskjed om etter innkjøring av våre i barnehagen. Da slipper barnet å føle mors usikkerhet. Be henne heller ringe om 10 min eller 30 min for å høre at ALT er ok

Det er ikke min jobb å ta den samtalen med foreldrene, føler jeg. Jeg er så feig at jeg overlater slikt til ped.leder Men vi snakket om det i dag og de skal ta det opp på første foreldremøte til høsten.

[Glimtipper]

Merker nå at jeg er veldig trøtt i dag..trodde overskrifta var "barnehageforeldre - ved avlivning".....var litt brutalt..hehe

*gjesp*

Hehe

[PieLill]

Tror du har helt rett i at denne moren gjorde situasjonen verre med sin nøling.

Men samme hvor åpenbart dette er for deg, som har sett slike situasjoner utallige ganger på jobb, er det faktisk ikke like enkelt å ta inn over seg som forelder, kanskje særlig for mødre. Ting blir veldig motsatt av det morsinnstinket forteller.

Jeg får, mer eller mindre saklig, en følelse av irritasjon og fy så teite foreldre av det du skriver i denne tråden.

Om personalet blir irritert over foreldre som har vanskelig for å gi slipp, vil foreldrene nokså garantert merke det. Dette vil i sin tur føre til at de ikke helt stoler på personalet i den aktuelle situasjonen. Personalet vil også stresse både barnet og forelderen.

Har du derimot en forståelsesfull holdning overfor både barnets og forelderens vanskelige følelser, vil det inngi tillit. Et vennlig smil, et lite blunk "Jeg ringer deg på mobilen om 7 minutter. Det bruker å gi seg ganske fort."

Hvordan ting blir og foreldrene forholder seg i slike situasjoner påvirkes svært mye av hvor vidt de opplever personalet som en forståelsesfull medspiller eller en lett nedlatende og kritisk motspiller.

Noen foreldre trenger å få oppdage og erfare at det gir seg ganske fort når de har gått.

mvh

[Glimtipper]

Tror du har helt rett i at denne moren gjorde situasjonen verre med sin nøling.

Men samme hvor åpenbart dette er for deg, som har sett slike situasjoner utallige ganger på jobb, er det faktisk ikke like enkelt å ta inn over seg som forelder, kanskje særlig for mødre. Ting blir veldig motsatt av det morsinnstinket forteller.

Jeg får, mer eller mindre saklig, en følelse av irritasjon og fy så teite foreldre av det du skriver i denne tråden.

Om personalet blir irritert over foreldre som har vanskelig for å gi slipp, vil foreldrene nokså garantert merke det. Dette vil i sin tur føre til at de ikke helt stoler på personalet i den aktuelle situasjonen. Personalet vil også stresse både barnet og forelderen.

Har du derimot en forståelsesfull holdning overfor både barnets og forelderens vanskelige følelser, vil det inngi tillit. Et vennlig smil, et lite blunk "Jeg ringer deg på mobilen om 7 minutter. Det bruker å gi seg ganske fort."

Hvordan ting blir og foreldrene forholder seg i slike situasjoner påvirkes svært mye av hvor vidt de opplever personalet som en forståelsesfull medspiller eller en lett nedlatende og kritisk motspiller.

Noen foreldre trenger å få oppdage og erfare at det gir seg ganske fort når de har gått.

mvh

Da har du forstått meg feil. Jeg blir ikke irritert på foreldre som gjør slikt. For min del må de jo bare holde på hele dagen, jeg er på jobb uansett. Men jeg føler medlidenhet med barnet.

Jeg er selv utrolig lei meg hver gang jeg må gå fra sønnen min. Som jeg sier andre steder i tråden, så har vi nesten aldri barnevakt med mindre vi er i nærheten av familie og da bare for noen timer, aller helst mens han allikevel sover. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det å måtte gå fra han i åtte timer midt på dagen når ikke pappaen skulle være sammen med han.

Det er derfor jeg spør hvordan jeg, som barnehageassistent, skal takle denne situasjonen best. Noen mener tydeligvis at jeg bare skal la foreldrene holde på, men det synes jeg blir feil i forhold til barnet. Vi har også et visst ansvar for å få avleveringen og resten av dagen til å fungere fint. Da må noe gjøres for at situasjonen skal utvikle seg i riktig retning. De aller fleste gangene lar vi foreldrene bestemme hvordan de vil gjøre det, selv når det ikke fungerer bra for noen parter. Når vi har gitt rådet om å være konsekvent på at når man har gått, så har man gått, da er det ikke så mye mer vi kan gjøre. Men det virker som de aller fleste foreldrene verdsetter litt hjelp når det blir slik (ut i fra svarene her og tilbakemeldinger fra foreldrene), så jeg vil fortsette med det.

Jeg synes foreldrene må finne bedre utløp for sin usikkerhet enn gjennom barna. Det virker ofte som de ønsker en bekreftelse på at de vil bli savnet, barnet "burde" gråte når de går. Men om det er tilfellet, så er det jo opp til ped.leder å komme med råd ang. det.

[Gjest anerkjenn barnets følelser]

Sånn har de gjort det i bhgene mine har gått, en av de ansatte avleder barnet. Det gjør det å gå fra barnet mye lettere iallefall for barnet sin del, for meg så er det det som er viktig. I vår bhg har de forøvrig en greie jeg syns er veldig fin, de sier til alle foreldrene i det bhg starter om høsten, eller om man er ny. At foreldrene gjerne må spise frokost eller ta en kopp kaffe sammen med barnet når de leverer. Kjempekoselig for de som har tid til det innimellom, og for noen av barna gjør dette avskjeden om morgenen mye lettere.

Da jeg jobbet i bhg gjorde vi det på samme måte, altså vi avledet barna og når barnet sluttet å gråte ringte vi ofte foreldrene og sa at alt var i orden. Dette var spesielt til foreldrene med de helt små barna.

Vi pleier også til en viss grad å avlede barna, men i utgangspunktet tar man jo ikke barnets følelser på alvor, ved å avlede dem. Da overser man barnets følelser.

Egentlig bør man ta barnet på fanget, si at man skjønner det er trist at mamma går(eller pappa) og trøste si at det er greitå bli lei seg. Om barnet får nærhet og kos og anerkjennelse for sine følelser, så føler det at det blir tatt på alvor

[PieLill]

[quote name=Angelica )' timestamp='1149696324' post='3152174]

"Det nytter ikke om de ansatte er aldri så kompetente når det gjelder barn, hvis de ikke samtidig greier å forholde seg til at barna har foreldre"

Synes dette blir helt feil, jeg.

Jeg vet om flere ansatte i barnehage som er rågode til å prate for seg, foreldrene elsker de. Barna derimot, de nærmest misliker de. Disse har liten kompetanse når de gjelder barn, men de kan å prate for seg og foreldrene får et inntrykk av at dette er ei/en som flink med barna.

Det går jo veldig på personlighet. Har også jobbet med ei som var fryktelig sjenert når det kom til foreldrene og unngikk de helst. Men barna elsket henne! Det var henne de oftest pratet om hjemme (Av de voksne på avdelingen)

Jeg foretrekker en som er rågod med ungene, men som flykter fra meg, framfor en veltalende som ungene ikke trives med.

Men når det gjelder ped.leder sier jeg ja takk begge deler. Av hensyn til barna må ped.leder også kunne kommunisere med foreldrene.

Har man en ped.leder i en barnehage som er dyktig med ungene, men åpenbart ikke takler kommunikasjonen med foreldrene, bør styreren ta tak i det. En slik medarbeider bør være vel verdt den nødvendige kursingen og oppfølgingen for å takle også denne siden av jobben.

mvh

[Angelica :o)]

Vi pleier også til en viss grad å avlede barna, men i utgangspunktet tar man jo ikke barnets følelser på alvor, ved å avlede dem. Da overser man barnets følelser.

Egentlig bør man ta barnet på fanget, si at man skjønner det er trist at mamma går(eller pappa) og trøste si at det er greitå bli lei seg. Om barnet får nærhet og kos og anerkjennelse for sine følelser, så føler det at det blir tatt på alvor

Tror vi har lest samme pensum

[PieLill]

Da har du forstått meg feil. Jeg blir ikke irritert på foreldre som gjør slikt. For min del må de jo bare holde på hele dagen, jeg er på jobb uansett. Men jeg føler medlidenhet med barnet.

Jeg er selv utrolig lei meg hver gang jeg må gå fra sønnen min. Som jeg sier andre steder i tråden, så har vi nesten aldri barnevakt med mindre vi er i nærheten av familie og da bare for noen timer, aller helst mens han allikevel sover. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det å måtte gå fra han i åtte timer midt på dagen når ikke pappaen skulle være sammen med han.

Det er derfor jeg spør hvordan jeg, som barnehageassistent, skal takle denne situasjonen best. Noen mener tydeligvis at jeg bare skal la foreldrene holde på, men det synes jeg blir feil i forhold til barnet. Vi har også et visst ansvar for å få avleveringen og resten av dagen til å fungere fint. Da må noe gjøres for at situasjonen skal utvikle seg i riktig retning. De aller fleste gangene lar vi foreldrene bestemme hvordan de vil gjøre det, selv når det ikke fungerer bra for noen parter. Når vi har gitt rådet om å være konsekvent på at når man har gått, så har man gått, da er det ikke så mye mer vi kan gjøre. Men det virker som de aller fleste foreldrene verdsetter litt hjelp når det blir slik (ut i fra svarene her og tilbakemeldinger fra foreldrene), så jeg vil fortsette med det.

Jeg synes foreldrene må finne bedre utløp for sin usikkerhet enn gjennom barna. Det virker ofte som de ønsker en bekreftelse på at de vil bli savnet, barnet "burde" gråte når de går. Men om det er tilfellet, så er det jo opp til ped.leder å komme med råd ang. det.

De fleste foreldre som gjør slike tabber er ikke komplett forvirrede i forhold til egne kontra barnets behov. De har bare vanskelig for å forstå at det å gå etter en kort avskjed faktisk er det beste. De har ikke kommet på at hver gang de sier de skal gå og ikke gjør det, blir barnet mer forvirret og frustrert. Det virker så naturstridig å gå fra et gråtende barn i stedet for å forsøke og putte inn enda litt mer omsorg før man drar. Det kan ta tid å forstå at det faktisk er det beste.

Noen forslag ut over det jeg kom med i det første innlegget om å selv være trygg, vennlig, medfølende, oppmuntrende og imøtekommende.

Ring foreldrene raskt når det har roet seg. Vær konkret mhp hendelsesforløp og hva barnet holder på med. Etter hvert sklir det forhåpentlig vis inn at det roer seg etter at man har gått.

Fortell litt ekstra grundig om hva som har skjedd i løpet av dagen, om leveringen var spesielt vanskelig.

Når foreldrene helt tydelig forsøker å slite seg vekk, men ikke helt klarer det: Si med et lunt smil at det pleier å roe seg når du går.

Husk at det er stor forskjell på å ha tillit til at du er bra for barnet i løpet av dagen, og å klare og kjenne at det er rett å gi barnet fra meg når det er oppløst i tårer.

Forresten satte en av våre i en 3-4 mndrs. periode på syrenene _både_ ved levering og henting. Tviler ikke på at det gav seg fort så snart vi var utenfor rekkevidde om morgenen. Skulle bare ønske det hadde gitt seg litt fortere om ettermiddagen også. Man måtte være blekksprut for å få på fempunktsselen...

;-)

mvh

[Gjest EvyM]

3 åringen min har hatt en tendens til å gråte litt i det siste. Jeg tror hun er inne i en fase - skikkelig mammadalt ihvertfall.

Tror det med gråting i barnehagen har litt med det at flere har sluttet og det har begynt nye voksne.

Det jeg ønsker ved levering hvis jenta mi har en sånn dag er at noen tar imot henne og gjør sånn som du sier - se på traktoren, gå på kjøkkenet - gå og vinke til mor i vinduet etc. Hvis noen som hun har tillit til gjør dette så er det som regel greit med en gang og det blir ikke noe gråt. Og om det så skulle bli det så går jeg med en gang og vinker som vanlig.

Men det er noen voksne i barnehagen som ikke "hjelper" når hun har en sånn dag. Det er akkurat som om de vil at vi bare skal gå fra henne uten at noen i barnehagen tar seg av henne. Bare gå ifra henne midt på gulvet liksom. Akkurat som om de heller vil ta seg av det når jeg har gått (håper ihvertfall de har tenkt det?). Det liker jeg ikke nettopp fordi jeg vet at hvis hun bare får en hånd, et fang hos noen som hun er trygg på så går det bra i 99% av tilfellene.

[Gjest abrahamsen]

[quote name=Angelica )' timestamp='1149696324' post='3152174]

"Det nytter ikke om de ansatte er aldri så kompetente når det gjelder barn, hvis de ikke samtidig greier å forholde seg til at barna har foreldre"

Synes dette blir helt feil, jeg.

Jeg vet om flere ansatte i barnehage som er rågode til å prate for seg, foreldrene elsker de. Barna derimot, de nærmest misliker de. Disse har liten kompetanse når de gjelder barn, men de kan å prate for seg og foreldrene får et inntrykk av at dette er ei/en som flink med barna.

Det går jo veldig på personlighet. Har også jobbet med ei som var fryktelig sjenert når det kom til foreldrene og unngikk de helst. Men barna elsket henne! Det var henne de oftest pratet om hjemme (Av de voksne på avdelingen)

Enig med deg! Jeg bryr meg lite om hvordan de er i forhold til oss foreldre. Det viktigste er at barna elsker de.

[PieLill]

Jeg kjenner godt de barna jeg passer og jeg kjenner foreldrene også, om enn ikke like godt. Hun gjorde det mye vanskeligere for et barn som har det fint i barnehagen. Det virket nesten som om hun var litt skuffet over at datteren ikke gråt lengere, der hun sto med et såret uttrykk i ansiktet.

Det er sjelden jeg bruker avbrytelses-teknikken ("best jeg bare tar han") og da ofte etter blikk-kontakt med foreldrene for å sjekke hva de synes om situasjonen. Men ofte så ser jeg at jeg burde ha gjort det for barnets skyld og derfor spør jeg her.

Når det er sagt, så synes jeg du høres noe sær ut. Spionerer på barnehagen? Så ekkelt for de som jobber der, da!

Men jeg skjønner ut i fra det du sier at du faktisk ikke stoler på de. Vi lyver ikke til foreldrene ang. hvordan dagen har gått for barnet deres. Har de grått lenge og mye, så sier vi det. Kanskje er barnet syk, kanskje plager noe det, det er viktig at foreldrene får vite slikt. Barnehagen din tenker kanskje at det aller beste er å roe ned foreldrene og det blir feil.

"Det virket nesten som om hun var litt skuffet over at datteren ikke gråt lengere, der hun sto med et såret uttrykk i ansiktet."

Akkurat her synes jeg du velger og tenke det verste om folk. Og slike utsagn gjør at jeg lurer litt på om du kan sende ut negative vibber til foreldrene uten å være klar over det.

Kan hende hun hadde et såret uttrykk fordi hun, som de aller fleste foreldre, synes det er vondt å gå fra et barn som er lei seg. Og man ønsker at man ikke behøvde å gjøre det.

mvh

[Gjest GA]

Jeg tror jeg leste i en eller annen info-brosjyre da guttungen begynte i bhg om hvordan de anbefalte at man gjorde levering og henting. der sto det bl.a. at lange avskjeder ikke er hensiktsmessige, og at ungene som regel roer seg med en gang forelderen er gått. Har man sagt hadet skal man ikke komme tilbake igjen og dille mer, men komme seg avgårde for ikke å forvirre barnet og gjøre h*n enda mer fortvilt.

-så jeg har levd etter dette så godt jeg har kunnet, og har med tårer i øynene lempet hylende, klamrende barn over til barnehageassistentene.

De samme barna har som regel kommet løpende mot meg om ettermiddagen og vært strålende fornøyd, eller sett morskt på meg og sagt "kommer du alt nå, jeg vil ikke hjem!"

Jeg har tro på å snakke om det ved oppstart av nye barn i bhg, skrive det ned i info til nye foreldre, og gjerne ta det opp på foreldremøte ellers i året. For det er hjerteskjærende når ungen er fullstendig oppløst i tårer og man MÅ på jobb...

[Hatsumomo]

Vi pleier også til en viss grad å avlede barna, men i utgangspunktet tar man jo ikke barnets følelser på alvor, ved å avlede dem. Da overser man barnets følelser.

Egentlig bør man ta barnet på fanget, si at man skjønner det er trist at mamma går(eller pappa) og trøste si at det er greitå bli lei seg. Om barnet får nærhet og kos og anerkjennelse for sine følelser, så føler det at det blir tatt på alvor

Skriver under på denne ja

[Glimtipper]

Vi pleier også til en viss grad å avlede barna, men i utgangspunktet tar man jo ikke barnets følelser på alvor, ved å avlede dem. Da overser man barnets følelser.

Egentlig bør man ta barnet på fanget, si at man skjønner det er trist at mamma går(eller pappa) og trøste si at det er greitå bli lei seg. Om barnet får nærhet og kos og anerkjennelse for sine følelser, så føler det at det blir tatt på alvor

Helt enig Men ofte handler det om å "komme i gang" med dagen. Som jeg sier andre steder i tråden, så trøster jeg barn som gråter i mer enn noen sekunder ved å si: "Jeg vet at det er trist at mamma må gå, men jeg skal ta veldig godt vare på deg". Det pleier å hjelpe