Barnehageforeldre - ved avlevering

[Glimtipper]

"Det virket nesten som om hun var litt skuffet over at datteren ikke gråt lengere, der hun sto med et såret uttrykk i ansiktet."

Akkurat her synes jeg du velger og tenke det verste om folk. Og slike utsagn gjør at jeg lurer litt på om du kan sende ut negative vibber til foreldrene uten å være klar over det.

Kan hende hun hadde et såret uttrykk fordi hun, som de aller fleste foreldre, synes det er vondt å gå fra et barn som er lei seg. Og man ønsker at man ikke behøvde å gjøre det.

mvh

Barnet gråt jo ikke lengere, faktisk lo han og var svært så fornøyd. Hun hadde ingen grunn til å være lei seg. I tillegg, om hun synes det er forferdelig å gå fra han, så trenger hun ikke det. Hun er hjemmeværende og har han hjemme når det passer henne.

Både du og en annen i denne tråden antar at jeg feilbedømte denne moren. Det er greit å være uenig i mine "antakelser", men det var tross alt jeg som var der, som kjenner barnet, barnehagen og moren.

Og jeg utstråler ingen form for negativitet i forhold til foreldrene i disse situasjonene. Ovenfor foreldrene er jeg proffesjonell og vennlig. Eventuelle diskusjoner mellom foreldre og barnehage foregår gjennom ped.leder, så jeg blander ikke inn sinne og irritasjon i forhold til disse situasjonene. Blir jeg sint for noe eller mener noe negativt om forelderen, så formidler jeg det i en passende situasjon til en passende tilhører. Ikke gjennom kroppsspråk og stemmebruk.

Du er vanligvis veldig gjennomtenkt og rasjonell i mine øyne, men her tror jeg du griper etter halmstrå. Det _må_ av en eller annen grunn være noe jeg utstråler som er negativt. Jeg forstår ikke helt hvorfor.

[Gjest mij]

Det hadde vært så flott om de ansatte i vår barnehage hadde gjort som deg. De står bare rett opp og ned og ser på når ungen klynger seg til meg og skriker fordi mamma må gå. Dette skjer stort sett bare når han er førstemann om morgenen, det er ikke moro.. :-)

Jeg sier alltid, ganske megetsigende, at det er sikkert en bil der inne du kan leke med, gå og finn boka så kan "Anne" lese litt for deg... De tar ikke hintet, så vanligvis må jeg be dem ta ham med seg. Begriper ikke at de ikke kan hjelpe meg litt. Har også skjedd at gutten min krabber hylende etter meg bortover golvet, og morgenassistenten bare står der og ser på så jeg må lukke døra rett i ansiktet på lillemann.. grusomt.

[Glimtipper]

De fleste foreldre som gjør slike tabber er ikke komplett forvirrede i forhold til egne kontra barnets behov. De har bare vanskelig for å forstå at det å gå etter en kort avskjed faktisk er det beste. De har ikke kommet på at hver gang de sier de skal gå og ikke gjør det, blir barnet mer forvirret og frustrert. Det virker så naturstridig å gå fra et gråtende barn i stedet for å forsøke og putte inn enda litt mer omsorg før man drar. Det kan ta tid å forstå at det faktisk er det beste.

Noen forslag ut over det jeg kom med i det første innlegget om å selv være trygg, vennlig, medfølende, oppmuntrende og imøtekommende.

Ring foreldrene raskt når det har roet seg. Vær konkret mhp hendelsesforløp og hva barnet holder på med. Etter hvert sklir det forhåpentlig vis inn at det roer seg etter at man har gått.

Fortell litt ekstra grundig om hva som har skjedd i løpet av dagen, om leveringen var spesielt vanskelig.

Når foreldrene helt tydelig forsøker å slite seg vekk, men ikke helt klarer det: Si med et lunt smil at det pleier å roe seg når du går.

Husk at det er stor forskjell på å ha tillit til at du er bra for barnet i løpet av dagen, og å klare og kjenne at det er rett å gi barnet fra meg når det er oppløst i tårer.

Forresten satte en av våre i en 3-4 mndrs. periode på syrenene _både_ ved levering og henting. Tviler ikke på at det gav seg fort så snart vi var utenfor rekkevidde om morgenen. Skulle bare ønske det hadde gitt seg litt fortere om ettermiddagen også. Man måtte være blekksprut for å få på fempunktsselen...

;-)

mvh

Det er gode tips

Foreldrene er stort sett flinke til å ringe selv om de lurer på noe, men det kan være en idè å uoppfordret ringe de, om jeg ser at avskjeden var vanskelig for foreldrene.

[Glimtipper]

3 åringen min har hatt en tendens til å gråte litt i det siste. Jeg tror hun er inne i en fase - skikkelig mammadalt ihvertfall.

Tror det med gråting i barnehagen har litt med det at flere har sluttet og det har begynt nye voksne.

Det jeg ønsker ved levering hvis jenta mi har en sånn dag er at noen tar imot henne og gjør sånn som du sier - se på traktoren, gå på kjøkkenet - gå og vinke til mor i vinduet etc. Hvis noen som hun har tillit til gjør dette så er det som regel greit med en gang og det blir ikke noe gråt. Og om det så skulle bli det så går jeg med en gang og vinker som vanlig.

Men det er noen voksne i barnehagen som ikke "hjelper" når hun har en sånn dag. Det er akkurat som om de vil at vi bare skal gå fra henne uten at noen i barnehagen tar seg av henne. Bare gå ifra henne midt på gulvet liksom. Akkurat som om de heller vil ta seg av det når jeg har gått (håper ihvertfall de har tenkt det?). Det liker jeg ikke nettopp fordi jeg vet at hvis hun bare får en hånd, et fang hos noen som hun er trygg på så går det bra i 99% av tilfellene.

Jeg er helt enig i at det blir feil at du skal gå fra henne midt på gulvet.

Jeg foreslår at du sier, om dette skjer: "Jeg synes det er fint om en av dere kan ta over her", uten bebreidelse i stemmen. Kanskje de er redd for å "blande seg" og trenger en invitasjon.

[Glimtipper]

Jeg tror jeg leste i en eller annen info-brosjyre da guttungen begynte i bhg om hvordan de anbefalte at man gjorde levering og henting. der sto det bl.a. at lange avskjeder ikke er hensiktsmessige, og at ungene som regel roer seg med en gang forelderen er gått. Har man sagt hadet skal man ikke komme tilbake igjen og dille mer, men komme seg avgårde for ikke å forvirre barnet og gjøre h*n enda mer fortvilt.

-så jeg har levd etter dette så godt jeg har kunnet, og har med tårer i øynene lempet hylende, klamrende barn over til barnehageassistentene.

De samme barna har som regel kommet løpende mot meg om ettermiddagen og vært strålende fornøyd, eller sett morskt på meg og sagt "kommer du alt nå, jeg vil ikke hjem!"

Jeg har tro på å snakke om det ved oppstart av nye barn i bhg, skrive det ned i info til nye foreldre, og gjerne ta det opp på foreldremøte ellers i året. For det er hjerteskjærende når ungen er fullstendig oppløst i tårer og man MÅ på jobb...

Jeg forstår så inderlig godt at det er hjerteskjærende! De få gangene jeg har gått fra mitt barn har han ikke brydd seg og har hatt det helt fint, og jeg synes det er ille. Gruer meg til avskjedene blir vanskelige. Da må jeg huske på mine egne tips

[Glimtipper]

Det hadde vært så flott om de ansatte i vår barnehage hadde gjort som deg. De står bare rett opp og ned og ser på når ungen klynger seg til meg og skriker fordi mamma må gå. Dette skjer stort sett bare når han er førstemann om morgenen, det er ikke moro.. :-)

Jeg sier alltid, ganske megetsigende, at det er sikkert en bil der inne du kan leke med, gå og finn boka så kan "Anne" lese litt for deg... De tar ikke hintet, så vanligvis må jeg be dem ta ham med seg. Begriper ikke at de ikke kan hjelpe meg litt. Har også skjedd at gutten min krabber hylende etter meg bortover golvet, og morgenassistenten bare står der og ser på så jeg må lukke døra rett i ansiktet på lillemann.. grusomt.

Oi! Det hadde ikke jeg vært fornøyd med.

Har du vurdert å si det til de? Det kan bunne i en "vil-ikke-blande-oss" holdning.

[Gjest GA]

Jeg forstår så inderlig godt at det er hjerteskjærende! De få gangene jeg har gått fra mitt barn har han ikke brydd seg og har hatt det helt fint, og jeg synes det er ille. Gruer meg til avskjedene blir vanskelige. Da må jeg huske på mine egne tips

Ja, for det funker jo! Ingen av mine gråter lenger ved levering.

Guttungen slutta med det plutselig fra en dag til en annen da han var 2,5 år. I bilen på vei til bhg sa han plutselig "Nå skal jeg ikke gråte mer når du går mamma!" - og det har han holdt med et par unntak. Før dette gråt han hver gang han ble levert.

Søstra hadde en periode da hun var rundt 2 år da hun også gråt, men det ga seg også.

Heldigvis har vi en fornuftig barnehageassistent som er "vår" som f.eks sier til barnet at "det er lov å være trist når mamma går, kom så skal vi vinke i vinduet, også kose oss med en bok etterpå"

-men sjøl gråt jeg hver dag ved henting og levering fra jeg var bitteliten (begynte i bhg 3 mndr gml) til jeg sluttet i bhg 5 år gammel.

[Gjest trist mamma i dag]

Det hadde vært så flott om de ansatte i vår barnehage hadde gjort som deg. De står bare rett opp og ned og ser på når ungen klynger seg til meg og skriker fordi mamma må gå. Dette skjer stort sett bare når han er førstemann om morgenen, det er ikke moro.. :-)

Jeg sier alltid, ganske megetsigende, at det er sikkert en bil der inne du kan leke med, gå og finn boka så kan "Anne" lese litt for deg... De tar ikke hintet, så vanligvis må jeg be dem ta ham med seg. Begriper ikke at de ikke kan hjelpe meg litt. Har også skjedd at gutten min krabber hylende etter meg bortover golvet, og morgenassistenten bare står der og ser på så jeg må lukke døra rett i ansiktet på lillemann.. grusomt.

Hjelpes!!! Du/dere MÅ ta det opp med de. De kan ikke opptre på denne måten!!

[muriel]

Det er sjelden at barnet mitt syns det er greit når jeg skal gå. Tipper det er en jevn fordeling med greit - ikke greit, men hun overlever - gråting.

Når det er greit, så sier jeg "ha en fin dag" - og hun står i vinduet og vinker. Er det ikke greit, men til å leve med, så gir jeg en klem og sier jeg at jeg kommer og henter henne f.eks etter frukt-tida, og da skal vi gjøre det og det.

Hvis hun gråter (eller tydeligvis skal til å begynne) gjør jeg det samme, for så å gjøre kort prosess: Hvis ingen av de ansatte kommer på eget initiativ, ber jeg dem om å "overta" henne. Og går.

Dette er det som funker best for mitt barn og barnehagen. Hvis jeg er i tvil om hun kommer til å overleve dagen (og det hender jo - man er da vel mamma , ringer jeg barnehagen etter en stund. Og da går det stort sett alltid over all forventning!

Barn er sikkert forskjellige, for vår del så gjør jeg det kun verre dersom jeg trekker ut (den tidvis vonde) avskjeden.

[muriel]

Det hadde vært så flott om de ansatte i vår barnehage hadde gjort som deg. De står bare rett opp og ned og ser på når ungen klynger seg til meg og skriker fordi mamma må gå. Dette skjer stort sett bare når han er førstemann om morgenen, det er ikke moro.. :-)

Jeg sier alltid, ganske megetsigende, at det er sikkert en bil der inne du kan leke med, gå og finn boka så kan "Anne" lese litt for deg... De tar ikke hintet, så vanligvis må jeg be dem ta ham med seg. Begriper ikke at de ikke kan hjelpe meg litt. Har også skjedd at gutten min krabber hylende etter meg bortover golvet, og morgenassistenten bare står der og ser på så jeg må lukke døra rett i ansiktet på lillemann.. grusomt.

Herremin, det er jo hjerterått!Både for deg og ungen.

:-(

[PieLill]

Barnet gråt jo ikke lengere, faktisk lo han og var svært så fornøyd. Hun hadde ingen grunn til å være lei seg. I tillegg, om hun synes det er forferdelig å gå fra han, så trenger hun ikke det. Hun er hjemmeværende og har han hjemme når det passer henne.

Både du og en annen i denne tråden antar at jeg feilbedømte denne moren. Det er greit å være uenig i mine "antakelser", men det var tross alt jeg som var der, som kjenner barnet, barnehagen og moren.

Og jeg utstråler ingen form for negativitet i forhold til foreldrene i disse situasjonene. Ovenfor foreldrene er jeg proffesjonell og vennlig. Eventuelle diskusjoner mellom foreldre og barnehage foregår gjennom ped.leder, så jeg blander ikke inn sinne og irritasjon i forhold til disse situasjonene. Blir jeg sint for noe eller mener noe negativt om forelderen, så formidler jeg det i en passende situasjon til en passende tilhører. Ikke gjennom kroppsspråk og stemmebruk.

Du er vanligvis veldig gjennomtenkt og rasjonell i mine øyne, men her tror jeg du griper etter halmstrå. Det _må_ av en eller annen grunn være noe jeg utstråler som er negativt. Jeg forstår ikke helt hvorfor.

Ut fra din beskrivelse er jeg, som jeg tidligere har sagt, enig i at denne moren handlet feil når hun kom inn igjen. Å ta seg av barnet for å lette situasjonen slik du beskriver, trodde jeg var en selvfølge. Men ut fra det andre skriver her er det visst ikke det over alt.

Jeg synes du går vel langt i å bedømme, nesten fordømme, morens _motiv_. At hun handlet feil er så sin sak. Men du virker i overkant skråsikker på _årsaken_ til det. Dine svært negative påstander _kan_ være helt eller delvis riktige. Men de kan også være ganske langt ute på jordet. Vil det ikke da være bedre å tenke det beste i stedet for det verste?

I det du skriver kommmer det etter mitt syn fram en del irritasjon over denne moren. Det kan godt hende at den irritasjonen du _eventuelt_ har er berettiget.

Men jeg tror du lurer deg selv om du mener at du _helt_ kan skjule dine ekte følelser i en jobbsituasjon. Det er det nesten ingen som kan, selv om man opptrer profesjonelt som bare det. Noen har kraftigere antenner for slikt enn andre. Kvinner ofte mer enn menn.

Er man irritert, sender man automatisk ut negative vibber. Ingen ting merkverdig med det. I en småtraumatsik leveringssituasjon vil personalets _eventuelle_ irritasjon være et negativt bidrag i større eller mindre grad. Også om personaltet opptrer profft til fingertuppene.

Du ba om tips til å håndtere slike situasjoner. Et av mine tips er å kjenne etter hvilke følelser dette vekker hos deg. Vær klar over at dine eventuelle negative følelser vil kunne påvirke situasjonen negativt. Klarer du å redusere / eliminere slike følelsene ved å f.eks. tenke det beste, vil det være et positivt bidrag.

Jeg sier altså ikke at du på død og liv må ha sendt ut negative signaler. Det kan jeg ikke vite at du har. Men jeg foreslår muligheten for at det _kan_ ha skjedd. Det er i hvert fall noe jeg har observert skje en hel del ganger i slike situasjoner.

mvh

[Glimtipper]

Ut fra din beskrivelse er jeg, som jeg tidligere har sagt, enig i at denne moren handlet feil når hun kom inn igjen. Å ta seg av barnet for å lette situasjonen slik du beskriver, trodde jeg var en selvfølge. Men ut fra det andre skriver her er det visst ikke det over alt.

Jeg synes du går vel langt i å bedømme, nesten fordømme, morens _motiv_. At hun handlet feil er så sin sak. Men du virker i overkant skråsikker på _årsaken_ til det. Dine svært negative påstander _kan_ være helt eller delvis riktige. Men de kan også være ganske langt ute på jordet. Vil det ikke da være bedre å tenke det beste i stedet for det verste?

I det du skriver kommmer det etter mitt syn fram en del irritasjon over denne moren. Det kan godt hende at den irritasjonen du _eventuelt_ har er berettiget.

Men jeg tror du lurer deg selv om du mener at du _helt_ kan skjule dine ekte følelser i en jobbsituasjon. Det er det nesten ingen som kan, selv om man opptrer profesjonelt som bare det. Noen har kraftigere antenner for slikt enn andre. Kvinner ofte mer enn menn.

Er man irritert, sender man automatisk ut negative vibber. Ingen ting merkverdig med det. I en småtraumatsik leveringssituasjon vil personalets _eventuelle_ irritasjon være et negativt bidrag i større eller mindre grad. Også om personaltet opptrer profft til fingertuppene.

Du ba om tips til å håndtere slike situasjoner. Et av mine tips er å kjenne etter hvilke følelser dette vekker hos deg. Vær klar over at dine eventuelle negative følelser vil kunne påvirke situasjonen negativt. Klarer du å redusere / eliminere slike følelsene ved å f.eks. tenke det beste, vil det være et positivt bidrag.

Jeg sier altså ikke at du på død og liv må ha sendt ut negative signaler. Det kan jeg ikke vite at du har. Men jeg foreslår muligheten for at det _kan_ ha skjedd. Det er i hvert fall noe jeg har observert skje en hel del ganger i slike situasjoner.

mvh

Jeg forstår at du snakker ut i fra noe som kan være tilfellet. Og igjen vil jeg presisere at jeg ikke er irritert på denne moren eller andre mødre/fedre som gjør det samme. Ei heller blir jeg irritert av sånne ting, i alle fall ikke i situasjonen.

Jeg avviser ikke det du sier totalt, men vet med ganske stor sikkerhet at jeg ikke utstråler negativitet eller sinne i forhold til foreldrene. Jeg kan si hvorfor. Det har jeg nemlig fått mye veiledning på fra sjefen min. Ikke for å _ikke_ gjøre det, men for å faktisk ha lov til å bli det. Jeg er generelt dårlig på å trekke mine egne grenser og formidle barnehagens regler i forhold til foreldrene, for jeg tenker at det "går seg vel til". Sjefen synes jeg smiler og synes alt er greit i for stor grad. Jeg spør derfor om å bryte inn er en grei ting å gjøre, for å "ta litt styring" over situasjonen.

Selv om jeg ser morens motiv (og det er jeg temmelig sikker på akkurat i denne saken), så er jeg ikke irritert. Jeg forstår hvorfor noen kan føle det vondt å gå i fra et smilende, lykkelig barn. Alt jeg sier er at hun må få bedre utløp for disse følelsene enn gjennom barnet.

[Gjest darkside]

[quote name=Angelica )' timestamp='1149696324' post='3152174]

"Det nytter ikke om de ansatte er aldri så kompetente når det gjelder barn, hvis de ikke samtidig greier å forholde seg til at barna har foreldre"

Synes dette blir helt feil, jeg.

Jeg vet om flere ansatte i barnehage som er rågode til å prate for seg, foreldrene elsker de. Barna derimot, de nærmest misliker de. Disse har liten kompetanse når de gjelder barn, men de kan å prate for seg og foreldrene får et inntrykk av at dette er ei/en som flink med barna.

Det går jo veldig på personlighet. Har også jobbet med ei som var fryktelig sjenert når det kom til foreldrene og unngikk de helst. Men barna elsket henne! Det var henne de oftest pratet om hjemme (Av de voksne på avdelingen)

Selvsagt må de ha både kompetanse og ikke minst lyst til å jobbe med BARNA. Men de må i TILLEGG greie å forholde seg til oss foreldre.

Samarbeid mellom foreldre og barnehagen er avgjørende for hvordan hverdagen blir for barnet. Å ha en pedleder som ikke tør se på foreldrene er uholdbart. Vi foreldre har krav på tilbakemeldinger fra barnehagen om hvordan ting går, og det får vi ikke når pedleder er "redd" oss.

[Gjest darkside]

Tror du har helt rett i at denne moren gjorde situasjonen verre med sin nøling.

Men samme hvor åpenbart dette er for deg, som har sett slike situasjoner utallige ganger på jobb, er det faktisk ikke like enkelt å ta inn over seg som forelder, kanskje særlig for mødre. Ting blir veldig motsatt av det morsinnstinket forteller.

Jeg får, mer eller mindre saklig, en følelse av irritasjon og fy så teite foreldre av det du skriver i denne tråden.

Om personalet blir irritert over foreldre som har vanskelig for å gi slipp, vil foreldrene nokså garantert merke det. Dette vil i sin tur føre til at de ikke helt stoler på personalet i den aktuelle situasjonen. Personalet vil også stresse både barnet og forelderen.

Har du derimot en forståelsesfull holdning overfor både barnets og forelderens vanskelige følelser, vil det inngi tillit. Et vennlig smil, et lite blunk "Jeg ringer deg på mobilen om 7 minutter. Det bruker å gi seg ganske fort."

Hvordan ting blir og foreldrene forholder seg i slike situasjoner påvirkes svært mye av hvor vidt de opplever personalet som en forståelsesfull medspiller eller en lett nedlatende og kritisk motspiller.

Noen foreldre trenger å få oppdage og erfare at det gir seg ganske fort når de har gått.

mvh

Enig!

Man må innse og akseptere at foreldre som er usikre ikke må avvises bryskt og raskt bare fordi de ansatte opplever det som irriterende. Foreldrene må få bruke den tiden de trenger, og heller få hjelp til å sørge for "gode avskjeder".

Syns forøvrig det er rimelig teit at Glimtipper ikke "tør" si i fra til moren selv, men velger å vente helt til høstens foreldremøte, hvor det så tas opp på generell basis. Denne moren trenger litt grei og VENNLIG veiledning.

Da vi slet som verst med avskjedsseremoniene om morgenen valgte jeg selv å ta det opp med barnehagen. Jeg ba om at de sørget for at en voksen ALLTID tok i mot i garderoben, og at de ALLTID overtok ungen på signal fra meg, og ALLTID fulgte barnet til vinduet for å vinke. Dette var en enkel 5-10 minutters telefonsamtale mellom meg og pedleder (som er vår primærkontakt). Hun tok det opp med de øvrige på avdelingen, og det tok tre dager eller noe sånt før vi fikk slutt på skrikingen ved avskjeden. Hvis vi skulle fått generell info på foreldremøtet om at vi måtte bare se å komme oss avgårde raskest mulig så hadde vi sikkert fortsatt slitt med skriking i barnehagen hver morgen.

Og tør man ikke snakke med foreldrene så bør man heller ikke jobbe i barnehage. Og det mener jeg, Glimtipper!

[Glimtipper]

Enig!

Man må innse og akseptere at foreldre som er usikre ikke må avvises bryskt og raskt bare fordi de ansatte opplever det som irriterende. Foreldrene må få bruke den tiden de trenger, og heller få hjelp til å sørge for "gode avskjeder".

Syns forøvrig det er rimelig teit at Glimtipper ikke "tør" si i fra til moren selv, men velger å vente helt til høstens foreldremøte, hvor det så tas opp på generell basis. Denne moren trenger litt grei og VENNLIG veiledning.

Da vi slet som verst med avskjedsseremoniene om morgenen valgte jeg selv å ta det opp med barnehagen. Jeg ba om at de sørget for at en voksen ALLTID tok i mot i garderoben, og at de ALLTID overtok ungen på signal fra meg, og ALLTID fulgte barnet til vinduet for å vinke. Dette var en enkel 5-10 minutters telefonsamtale mellom meg og pedleder (som er vår primærkontakt). Hun tok det opp med de øvrige på avdelingen, og det tok tre dager eller noe sånt før vi fikk slutt på skrikingen ved avskjeden. Hvis vi skulle fått generell info på foreldremøtet om at vi måtte bare se å komme oss avgårde raskest mulig så hadde vi sikkert fortsatt slitt med skriking i barnehagen hver morgen.

Og tør man ikke snakke med foreldrene så bør man heller ikke jobbe i barnehage. Og det mener jeg, Glimtipper!

"Og tør man ikke snakke med foreldrene så bør man heller ikke jobbe i barnehage. Og det mener jeg, Glimtipper!"

Nå fikk du meg i alle fall til å le

For noe tull! Det har ikke med å tørre eller ikke tørre å gjøre, det _er_ faktisk ped.leders jobb å ta slike samtaler med foreldrene. Alt vi sier til foreldrene, selv enkle beskjeder som "Hun trenger større bleier" går gjennom ped.leder.

[Gjest darkside]

"Og tør man ikke snakke med foreldrene så bør man heller ikke jobbe i barnehage. Og det mener jeg, Glimtipper!"

Nå fikk du meg i alle fall til å le

For noe tull! Det har ikke med å tørre eller ikke tørre å gjøre, det _er_ faktisk ped.leders jobb å ta slike samtaler med foreldrene. Alt vi sier til foreldrene, selv enkle beskjeder som "Hun trenger større bleier" går gjennom ped.leder.

Tuller du??? Kan dere ikke si i fra om at barnet trenger større bleier uten å gå gjennom pedleder??? Hva i all verden gjør dere i barnehagen da???

I vår barnehage er både assistenter og barne/ungdomsarbeidere primærkontakter for barna, på linje med pedleder. De deler barna mellom seg, og også assistentene har foreldresamtaler. Og det ville jo være helt vannvittig om ikke en assistent skulle kunne si i fra til oss om normalt forekommende ting som behov for større bleier eller nye gummistøvler!

Hvis jeg hadde hatt barna mine i en sånn barnehage hadde jeg til slutt bare ignorert assistentene og krevd at pedleder skulle både ta i mot og være den som vi hentet oss. Det er jo ved henting og levering at beskjeder gis, og det forventer jeg virkelig at assistenter også takler!

[snø]

"Og tør man ikke snakke med foreldrene så bør man heller ikke jobbe i barnehage. Og det mener jeg, Glimtipper!"

Nå fikk du meg i alle fall til å le

For noe tull! Det har ikke med å tørre eller ikke tørre å gjøre, det _er_ faktisk ped.leders jobb å ta slike samtaler med foreldrene. Alt vi sier til foreldrene, selv enkle beskjeder som "Hun trenger større bleier" går gjennom ped.leder.

Mener du virkelig det? At alt dere skal si til foreldrene må gå gjennom pedagogisk leder? I vår barnehage snakker vi med den som er på jobb når vi henter/leverer, og det er ikke alltid pedagogisk leder. Og da får vi vite hvordan dagen har vært og om det er behov for feks å ta med ekstra tøy etc. Sånn kan jo ikke vente til pedagogisk leder er på vakt!

Vår barnehage har også delt opp ansvaret for barna på alderstrinn, og vår primærkontakt er en av assistentene. Fungerer fint som snus! Foreldresamtalene har vi selvfølgelig med pedagogisk leder, men i hverdagen snakker vi med den som til en hver tid er til stede, og de har full oversikt og anledning til å si hva de vil til oss. Systemet i deres barnehage hørtes fryktelig byråkratisk og lite "kundevennlig" ut, spør du meg.

Rent bortsett fra det skal jeg ikke ta stilling til det som distkuteres i tråden, da jeg kan telle på en fing de gangene min datter har skreket ved avlevering. Bank i bordet! ;o)

[Gjest darkside]

Barnet gråt jo ikke lengere, faktisk lo han og var svært så fornøyd. Hun hadde ingen grunn til å være lei seg. I tillegg, om hun synes det er forferdelig å gå fra han, så trenger hun ikke det. Hun er hjemmeværende og har han hjemme når det passer henne.

Både du og en annen i denne tråden antar at jeg feilbedømte denne moren. Det er greit å være uenig i mine "antakelser", men det var tross alt jeg som var der, som kjenner barnet, barnehagen og moren.

Og jeg utstråler ingen form for negativitet i forhold til foreldrene i disse situasjonene. Ovenfor foreldrene er jeg proffesjonell og vennlig. Eventuelle diskusjoner mellom foreldre og barnehage foregår gjennom ped.leder, så jeg blander ikke inn sinne og irritasjon i forhold til disse situasjonene. Blir jeg sint for noe eller mener noe negativt om forelderen, så formidler jeg det i en passende situasjon til en passende tilhører. Ikke gjennom kroppsspråk og stemmebruk.

Du er vanligvis veldig gjennomtenkt og rasjonell i mine øyne, men her tror jeg du griper etter halmstrå. Det _må_ av en eller annen grunn være noe jeg utstråler som er negativt. Jeg forstår ikke helt hvorfor.

Du utstråler negativitet gjennom hele denne tråden, det kan jo være derfor at også jeg går ut i fra at du faktisk er negativ.

Du har jo åpenbart syntes situasjonen var irriterende nok til å lage en tråd om det. Hvor profesjonelt er det av deg å legge ut denne hendelsen her på DOL???

[Glimtipper]

Tuller du??? Kan dere ikke si i fra om at barnet trenger større bleier uten å gå gjennom pedleder??? Hva i all verden gjør dere i barnehagen da???

I vår barnehage er både assistenter og barne/ungdomsarbeidere primærkontakter for barna, på linje med pedleder. De deler barna mellom seg, og også assistentene har foreldresamtaler. Og det ville jo være helt vannvittig om ikke en assistent skulle kunne si i fra til oss om normalt forekommende ting som behov for større bleier eller nye gummistøvler!

Hvis jeg hadde hatt barna mine i en sånn barnehage hadde jeg til slutt bare ignorert assistentene og krevd at pedleder skulle både ta i mot og være den som vi hentet oss. Det er jo ved henting og levering at beskjeder gis, og det forventer jeg virkelig at assistenter også takler!

Nei, jeg tuller ikke.

Hva vi gjør på jobb? Vi tar vare på barna. Skifter bleier, gir de mat, vasker hender og tørker neser. Vi leker med de, synger til de og leser. Vi snakker med de om ting som er triste eller morsomme, veileder de i samspillet med andre og lærer de ting.

Jeg sa at beskjedene skal gå _gjennom_ ped.leder, ikke at vi ikke kan gi beskjeder. Noen ped.ledere foretrekker det slik, sånn at alle ansatte sier det samme. Når man skal veilede foreldre, er det også veldig viktig at man ikke har tre ansatte som sier tre forskjellige ting.

[Glimtipper]

Mener du virkelig det? At alt dere skal si til foreldrene må gå gjennom pedagogisk leder? I vår barnehage snakker vi med den som er på jobb når vi henter/leverer, og det er ikke alltid pedagogisk leder. Og da får vi vite hvordan dagen har vært og om det er behov for feks å ta med ekstra tøy etc. Sånn kan jo ikke vente til pedagogisk leder er på vakt!

Vår barnehage har også delt opp ansvaret for barna på alderstrinn, og vår primærkontakt er en av assistentene. Fungerer fint som snus! Foreldresamtalene har vi selvfølgelig med pedagogisk leder, men i hverdagen snakker vi med den som til en hver tid er til stede, og de har full oversikt og anledning til å si hva de vil til oss. Systemet i deres barnehage hørtes fryktelig byråkratisk og lite "kundevennlig" ut, spør du meg.

Rent bortsett fra det skal jeg ikke ta stilling til det som distkuteres i tråden, da jeg kan telle på en fing de gangene min datter har skreket ved avlevering. Bank i bordet! ;o)

Vi har full oversikt og kan snakkes med om alt som er aktuelt. Men jeg gir ikke veiledning til foreldrene uten å ha snakket med ped.leder. Noen ped.ledere vil ha det slik og det er greit. Det er bare for at man ikke skal gi tre sprikende beskjeder på en avdeling. Jeg kan også si: "Forresten, jeg sa til den og den forelderen at Gunnhild trenger nytt regntøy". Da vet alle på avdelingen at den beskjeden er gitt, så slipper vi å mase ved å si det alle sammen. Skjønner?