Pårørende og psykisk lidelse

[fluxing]

Finnes det en "manual" som kan hjelpe pårørende til å forstå psyksike lidelser som depresjon og bipolare lidelse.

Synes det er veldig vanskelig å få full forståelse for dette da de ofte sammenligner med hva de opplver selv når det er sliten eller glad.

Liker ikke å fortelle om selvmordstanker, hvordan legger man frem det uten å bli sett ned på som en som ønsker en "lettvint" veg ut av noe de ikke skjønner er mere alvorlig enn tristhet og godt humør?

Hvem skal lære opp pårørende. Når jeg er deprimert så klarer jeg ikke og gjøre det selv.

Nåre jeg er hypoman så feiler det meg ikke noe.

Når jeg er normal så gjør jeg det jeg kan for bøte på det som ikke fungerte når jeg var syk.Og når jeg har forsøkt så blir jeg avfeid om at nå har jeg hørt nok om dette her kan du ikke prate om noe annet.

Tårene spretter og jeg vet ikke min arme råd.

Hvem skal behandle familien til å forstå, den syke selv?

Er det det beste og forlate denne verden så de blir kvitt et "problem", nei det er vel ikke det for da vil di skjønne enda mindre og samfunnet vil få næring til enda mere fordommer om psykiatriske pasienter.

[unipolar?]

Rådet for psykisk helse har gitt ut flere hefter, vet et heter "Pårørende til psykisk syke". Det finnes også et hefte som heter "Mani og depresjon : informasjonshefte for pasienter, pårørende og andre" fra Stiftelsen Psykiatrisk opplysningsfond. Hør med rådet for psykisk helse. Biblioteket har også ofte slike hefter. Lykke til!

[soleil]

Det er noe som heter psykoedukativ metode. Det er en form for opplæring i mestring av sykdommen. Pårørende kan delta. Vet ikke hvor de evt praktiserer dette, men? Har vært bra resultater i forhold til schizofrene i alle fall..

[Gjest nienna]

Mine pårørende begynte hos en privatpraktiserende psykiater når jeg ble syk. Der har de fått en plass å tømme sin frustrasjon når det gjelder meg og de får råd og veiledning om hvordan vi best mulig kan løse forskjellige situasjoner.

Dette er noe som har fungert greit.

Ellers kan de kanskje prøve å kontakte LPP (landsforeningen for pårørende i psykiatri) eller mental helse? Jeg vet at mental helse i samarbeid med kommunen arrangerer kurs for pårørende her jeg bor.

Hilsen

[Aramir]

Fint du tar opp dette spørsmålet for det er jo så viktig!

Kanskje man kan begynne med å stille seg selv spørsmålet: hvis jeg var pårørende, hvordan ville jeg sannsynligvis følt det da? Hva slags info ville jeg først og fremst ha ønsket å få?

Jeg tror veldig mange pårørende har skyldsfølelse og føler seg hjelpeløse. Mange er vel også sinte over at dette har kommet dem så nært inn på livet. Mange blir nok også veldig slitne.

Kanskje et godt sted å begynne er skyldsfølelsen? Begynne å snakke om at dette ikke er noens skyld? Og så ta et lite skritt av gangen.

Det jeg vet er at det krever at man selv er stabil slik at det blir en god samtale.

Altfor mye informasjon på en gang kan skremme vettet av folk.

Synes dette er vanskelig selv.

[Orio]

Jeg får bare gjenta det jeg har sagt til flere andre her inne i det siste. Be familien din kontakte LPP, en forening for pårørende i psykiatrien. Der kommer de i hontakt med andre i samme situasjon, og kan sikkert også få tips om litteratur de kan lese.

Men til syvende sist kan du ikke tvinge dem til å forstå. De må selv ønske det. Og de må skjønne at de slett ikke forstår, at en mani ikke er det samme som å være i godt humør, at en depresjon er noe helt annet enn "deppa", som alle kan oppleve fra tid til annen.

[Orio]

Det enkleste er kanskje en felles time hos psykolog/behandler, hvor dine nærmeste kan få litt informasjon om sykdommen din.

[Gjest Selv pårørende]

Hei!

Veldig fint at du tenker på dine nærmeste. For det er ikke altid like lett å forstå og vite hvordan man skal forholde seg til en psykisk syk.

Selv er jeg samboer til en med bipolar lidelse. Jeg forstod det lenge før han selv ville innse at han var syk. Så jeg har selv søkt mye informasjon både om bipolar lidelse, men også om psykisk sykes rettigheter ol. Jeg har meldt meg inn i LPP og jeg har hatt flere telefoner til Mentalhelse når jeg kjenner at det butter på.

Det viktigste er at du er åpen om din sykdom. Så kan du gjerne prøve å få de til å forstå, men det er nok like vanskelig for de gå forklare som det er for oss friske å forstå - dessverre. Men er du åpen og ærlig har de iallfall mulighet til å søke informasjon på egen hånd. Det finnes mye bra på nettet.

Dersom det er andre pårørende her, gjerne samboere så ta gjerne kontakt. Opplever at LPP mest består av foreldre til voksne barn.