Om levering i barnehagen - igjen

[Gjest darkside]

Inspirert av tråden til Glimtipper - dere andre foreldre, hvordan opplever dere det å levere barna i barnehagen? Ser at Glimtipper og et par andre som jobber i barnehage tror at foreldrene blir så lei seg. Blir dere det?

Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg blir ikke lei meg av å levere ungene fra meg om morgenen. Og jeg har mer enn en gang blitt skikkelig provosert av ansatte i barnehagen som - når vi hadde perioder med gråting om morgenen - lot som om dette var MITT problem. "Det er verre for mamma enn for barnet" var gjennomgangstemaet.

Nei, det var ikke det. Jeg visste at ungene hadde det OK i barnehagen, men jeg visste også at avskjeden i seg selv er vanskelig. Fortsatt ser jeg noen dager at et av barna er veldig lei seg ved levering. Og da er det BARNET det er tøft for, ikke for meg. Jeg vil ikke gå fra barnet når h*n er lei seg, for barnets del, ikke for min del.

Så dere andre som opplever at barna gråter av og til ved levering - går dere bare? Eller bruker dere tid på å roe ned barnet først? Jeg gjør det. Roer ned, altså. Og jeg sitter ikke på benken i garderoben fordi JEG syns det er så vanskelig, men fordi ungen min syns det.

[Glimtipper]

Når barnehageansatte sier at det er verre for foreldrene, så kan det være at de henspiller på hvor vondt det er for en mor å se barnet sitt gråte. Mens hun kan gå og tenke på det hele dagen, så har barnet glemt tristheten i løpet av ti minutter.

[mariaflyfly]

Når barnehageansatte sier at det er verre for foreldrene, så kan det være at de henspiller på hvor vondt det er for en mor å se barnet sitt gråte. Mens hun kan gå og tenke på det hele dagen, så har barnet glemt tristheten i løpet av ti minutter.

Jeg er sikker på at du har rett i det du sier her.

[Gjest darkside]

Når barnehageansatte sier at det er verre for foreldrene, så kan det være at de henspiller på hvor vondt det er for en mor å se barnet sitt gråte. Mens hun kan gå og tenke på det hele dagen, så har barnet glemt tristheten i løpet av ti minutter.

Vakke det jeg spurte om. :-) Du har forsåvidt sagt under her at du syns det er grusomt å forlate barnet ditt til andre enn pappan.

Men hvordan opplever de som er foreldre, og ikke jobber i barnehagen, det å gå fra ungene? Det er det jeg spør om. Er det virkelig noen som forventer at barna skal gråte og blir skuffet hvis de ikke gjør det?

[mariaflyfly]

Jeg gjør som regel et forsøk på å roe ned og avlede oppmerksomheten til at hun heller skal stå på kjøkenbenken og vinke til meg i vinduet. Noen ganger funker det, andre ganger ikke.

Jeg har sjøl jobba i barnehagen, og veit at situasjonen ofte blir ennå vanskeligere av at mor/far blir for lenge i situasjonen. Barnet gir seg med gråtinga som regel VELDIG kort tid etter at de er ute av syne.

Jeg pleier å gå ganske raskt, gir kos, vinker og sier hadet mens Snorkfrøken sitter på armen til en av de ansatte. Så går jeg , vinker til dem ute hvis de er i vinduet - og hun har som regel slutta å gråte allerede da.

Dersom hun fortsatt gråter når jeg går, ringer jeg heler barnehagen opp ti minutter seinere for å høre at alt er bra. Og det er det alltid.

[Glimtipper]

Vakke det jeg spurte om. :-) Du har forsåvidt sagt under her at du syns det er grusomt å forlate barnet ditt til andre enn pappan.

Men hvordan opplever de som er foreldre, og ikke jobber i barnehagen, det å gå fra ungene? Det er det jeg spør om. Er det virkelig noen som forventer at barna skal gråte og blir skuffet hvis de ikke gjør det?

Ah, slik sett.

Noen mødre har sagt til meg at de ikke føler seg savnet hvis barna ikke gråter en skvett. Det høres jo ut som om de forventer det?

Dette er selvfølgelig fåtallet.

[muriel]

Jeg går bare. Brutalt, men sant.

Det vil si, jeg sier selvsagt adjø og at jeg kommer igjen f.eks etter at de har spist frukt, men SÅ går jeg bare.

Laaang erfaring (og prøving og feiling) sier meg at dette er det beste. Barnet gråter ikke noe lenger selv om jeg går tidlig. Men dess lenger jeg tværer det ut, dess lenger gråter hun FØR jeg går.

Men (som jeg sa i den andre tråden) - det hender jeg ringer barnehagen etter en stund for å døyve min egen dårlige samvittighet. Og svaret er som regel at femminutter etter jeg gikk, var hun i full lek med de andre barna.

[Lillemus]

Vakke det jeg spurte om. :-) Du har forsåvidt sagt under her at du syns det er grusomt å forlate barnet ditt til andre enn pappan.

Men hvordan opplever de som er foreldre, og ikke jobber i barnehagen, det å gå fra ungene? Det er det jeg spør om. Er det virkelig noen som forventer at barna skal gråte og blir skuffet hvis de ikke gjør det?

Det er da vel ingen som forventer at ungen skal gråte?! Nå har mine to vært svært greie på det området der. Poden gråt om morgenen de første par ukene da han begynte i bhg, da var han 13 mnd gammel. Så gråt han en tid da han flyttet fra småbarns- til storbarnsavdeling.

Snuppa har ikke grått en eneste morgen tror jeg...

Merker stor forskjell på dem også. Poden blir fremdeles litt "utrygg" om vi drøyer for lenge i garderoben før vi går, da er det noe som ikke er som vanlig og det gjør ham litt usikker tror jeg. Han går i andreklasse nå og går som regel alene det siste stykket når jeg følger ham i alle fall.

Snuppa derimot kler av seg sko og yttertøy, tar på sandalene, har såvidt tid til å gi meg en kos og vinke litt i døra og så styrter hun inn til vennene sine. )

[muriel]

Vakke det jeg spurte om. :-) Du har forsåvidt sagt under her at du syns det er grusomt å forlate barnet ditt til andre enn pappan.

Men hvordan opplever de som er foreldre, og ikke jobber i barnehagen, det å gå fra ungene? Det er det jeg spør om. Er det virkelig noen som forventer at barna skal gråte og blir skuffet hvis de ikke gjør det?

OK, da svarer jeg her også )

Dagen min blir ti ganger bedre når jeg får farvelkyss og klem og en strålende fornøyd unge vinker i vinduet når jeg går.

Det passer meg helt utmerket, og jeg har IKKE behov for mer eller mindre opprivende avskjedsscener for å vite at hun er glad i meg. Det vet jeg uansett )

[Gjest darkside]

Det er da vel ingen som forventer at ungen skal gråte?! Nå har mine to vært svært greie på det området der. Poden gråt om morgenen de første par ukene da han begynte i bhg, da var han 13 mnd gammel. Så gråt han en tid da han flyttet fra småbarns- til storbarnsavdeling.

Snuppa har ikke grått en eneste morgen tror jeg...

Merker stor forskjell på dem også. Poden blir fremdeles litt "utrygg" om vi drøyer for lenge i garderoben før vi går, da er det noe som ikke er som vanlig og det gjør ham litt usikker tror jeg. Han går i andreklasse nå og går som regel alene det siste stykket når jeg følger ham i alle fall.

Snuppa derimot kler av seg sko og yttertøy, tar på sandalene, har såvidt tid til å gi meg en kos og vinke litt i døra og så styrter hun inn til vennene sine. )

Våre startet i barnehagen da de var 3 og 2 år gamle. Den eldste stortrivdes fra dag 1, men etter noen uker ble avskjeden plutselig vanskelig. Det varte et par uker. Den yngste syns det var vanskelig helt fra dag 1, men etter et par uker gikk det veldig greit.

Etter det opplever vi bare sporadisk at de gråter ved levering. Slik jeg kjenner mine barn gråter de sjeldne helt uten grunn. Dvs hvis de gråter ved leveringen så er det noe de syns er leit eller dumt. F.eks. at vi stresset litt om morgenen og ungene syns at jeg maste / kjeftet for mye. Eller at de glemte å ta med seg den leken de hadde tenkt å ta med. Eller at vi kommer inn i garderoben og den ansatte er opptatt med 2-3 andre barn som gråter, da smitter det lett over. Osv.

Så for mine barn funker det best å bruke den tiden som er nødvendig for at de skal få roet seg ned og slutte å gråte. Skvære opp, liksom. Eller love at vi skal huske på leken i morgen. Eller vente til de andre barna har sluttet og gråte og den voksne kan gi mitt barn oppmerksomhet. Jeg syns det er hjerterått å gå fra et barn som gråter. Ikke for min del, men for barnets del.

[Gjest grethe]

Jeg gjøre som muriel - går. Jeg har to stk i samme barnehage men på forskjellige avdelinger. Jeg bruker veldig kort tid på leveringen. Det er inn, få av sko på med sandaler, tøfler, levere matboks i kjøleskapet. SÅ får jeg "hadet kos" og så GÅR JEG ! Tror det er gjort på ca 5 min.

[Basf]

Har opplevd noen dager hvor han sender meg signaler om at det ER NOE, dvs.at det ikke "bare" er litt sutring og han er i full lek før jeg runder hjørnet. De (få) dagene har jeg vært der litt (5min) for å sørge for at noen av de ansatte 'ser' han, at han finner noe/noen som han finner roen med.

Ellers går jeg bare, og har verken vondt eller dårlig samvittighet.

[KaVa]

Nope - ikke nå lenger i alle fall (er jo tross alt blitt "hardbarka" trebarns mamma). Syntes det kunne være trist da størstemann begynte i barnehagen, han var jo så liten! Men nå? Intet problem. Men så er heldigvis ikke levering noen problem heller - sjelden/aldri noe triste miner på barna.

Vi har et fast avskjedsritual som aldri avvikes: Leverer ungene, følger dem inn til bordet (de spiser frokost i barnehagen også), sier "ha en fin dag snuppa/snuppen" smiler, vinker og går.

mvh

[tonie]

Sånn har det vært for meg også i de periodene sønnen har vært lei seg ved levering. Jeg kjenner sønnen min best, og jeg vet at han ikke takler det særlig bra hvis mamma bare går når han gråter og er skikkelig lei seg. Jeg vil ikke at han skal være nødt til å oppleve at moren hans bare snur seg og går, rett og slett. Det har ingenting med mine følelser å gjøre. Hvis jeg setter meg ned og trøster litt er det fordi jeg vil at han skal vite at han kan stole på meg, og at jeg tar følelsene hans på alvor. Noen ganger går det ikke over så fort og da må man jo bare gå, men da har ungen fått trøst og kos og oppmuntring. Jeg kommer aldri bare til å plassere en hylende unge i armene på personalet og gå sånn uten videre, no way.

[Gjest darkside]

Sånn har det vært for meg også i de periodene sønnen har vært lei seg ved levering. Jeg kjenner sønnen min best, og jeg vet at han ikke takler det særlig bra hvis mamma bare går når han gråter og er skikkelig lei seg. Jeg vil ikke at han skal være nødt til å oppleve at moren hans bare snur seg og går, rett og slett. Det har ingenting med mine følelser å gjøre. Hvis jeg setter meg ned og trøster litt er det fordi jeg vil at han skal vite at han kan stole på meg, og at jeg tar følelsene hans på alvor. Noen ganger går det ikke over så fort og da må man jo bare gå, men da har ungen fått trøst og kos og oppmuntring. Jeg kommer aldri bare til å plassere en hylende unge i armene på personalet og gå sånn uten videre, no way.

Nemlig, det er akkurat det jeg også mener. Jeg er barnas mamma, og mammaer skal være til å stole på. Mammaer skal ikke bare gå fra barna sine når barna gråter.

Jeg vil ikke at barna mine skal føle seg sviktet av meg. Jeg tror at barnets forhold til barnehagen kan bli skadelidende hvis barnet føler seg sviktet og forlatt av mamma. Og jeg tror at barnets forhold til mamma kan ta skade også.

[KaVa]

Nemlig, det er akkurat det jeg også mener. Jeg er barnas mamma, og mammaer skal være til å stole på. Mammaer skal ikke bare gå fra barna sine når barna gråter.

Jeg vil ikke at barna mine skal føle seg sviktet av meg. Jeg tror at barnets forhold til barnehagen kan bli skadelidende hvis barnet føler seg sviktet og forlatt av mamma. Og jeg tror at barnets forhold til mamma kan ta skade også.

Jeg kjenner også ungene mine godt - og har absolutt ingen problemer med å forlate dem dersom de "protestskriker" Jeg vet at det er over et halvt minutt etter at jeg er ute av døra. Jeg passer alltid på å fortelle dem at jeg er glad i dem, og at jeg håper de får en fin dag i barnehagen. Tonen er alltid lett, jeg kunne aldri finne på å "trøste" barnet fordi det er i barnehagen - hva sier det til barnet?

Alle mine tre unger har vært trygge unger, og vi har som sagt sjelden eller aldri hatt problemer med levering i barnehagen. At jeg skulle "svikte dem" eller få dem til å føle seg "forlatt" ved å overlate dem skrikende til personalet den dagen i året det skjer, føler jeg ikke stemmer på mine unger i alle fall.

Jeg ser (etter 6 års erfaring som barnehagemamma) at for noen unger blir det "rutine" å sutre og skrike når mamma/pappa skal gå - med påfølgende trøst og ekstra kos og mamma/pappas dårlige samvittighet etc. Tror ikke det er helt sundt heller...

[Gjest darkside]

Jeg kjenner også ungene mine godt - og har absolutt ingen problemer med å forlate dem dersom de "protestskriker" Jeg vet at det er over et halvt minutt etter at jeg er ute av døra. Jeg passer alltid på å fortelle dem at jeg er glad i dem, og at jeg håper de får en fin dag i barnehagen. Tonen er alltid lett, jeg kunne aldri finne på å "trøste" barnet fordi det er i barnehagen - hva sier det til barnet?

Alle mine tre unger har vært trygge unger, og vi har som sagt sjelden eller aldri hatt problemer med levering i barnehagen. At jeg skulle "svikte dem" eller få dem til å føle seg "forlatt" ved å overlate dem skrikende til personalet den dagen i året det skjer, føler jeg ikke stemmer på mine unger i alle fall.

Jeg ser (etter 6 års erfaring som barnehagemamma) at for noen unger blir det "rutine" å sutre og skrike når mamma/pappa skal gå - med påfølgende trøst og ekstra kos og mamma/pappas dårlige samvittighet etc. Tror ikke det er helt sundt heller...

Nå er det sånn at mine unger svært sjelden skriker bare for å skrike. Og når barna er lei seg for noe, så gjør jeg så godt jeg kan for å løse opp i floken for dem. Jeg er sikker på at de voksne i barnehagen også greier det, men så lenge jeg faktisk ER der, så er det naturlig at jeg trøster.

Jeg trøster jo ikke for at de går i barnehagen. Jeg trøster for å få vekk det triste og leie FØR man går i barnehagen. For barnehagen skal være positivt ladet.

[Gjest Tatjana]

Jeg har tre barn. Et av dem er av den typen som gråter ved levering, dvs NÅ går det greit, men det har tatt lang tid å komme dit. Og fortsatt er det slik at dersom det er noe som avviker fra de vanlige rutinene, så gråter h*n. Sårt og hjerteskjærende.

Det kan f.eks. være ved foreldrekaffe. Da vi voksne blir med inn og sitter der en stund. Da begynner gjerne mitt barn å gråte allerede i bilen, fordi h*n gruer seg til vi skal gå. Jo lenger jeg er i barnehagen, jo lenger gråter barnet. Og det blir bare verre og verre.

Derfor går jeg raskt fra barnehagen. Vi har en fast rutine: Av med yttertøy og sko, på med innesko, matboksen i kjøleskapet, en rask klem (bare en!) og så går jeg.

Etter foreldrekaffe og slike ting pleier jeg å være lei meg. Jeg blir lei meg av at barnet mitt har det så vondt. Da pleier jeg å ringe barnehagen. Svaret er som regel at h*n er i full lek med NN, og det gikk over så fort jeg hadde gått.

Jeg syns det blir litt feil å fastslå kategorisk at mødrene skal være der til barnet er rolig. I vårt tilfelle blir barnet bare mer og mer lei seg, stresset og urolig jo lenger vi blir. Barn er forskjellige, og krever forskjellige løsninger.

Jeg setter pris på at en voksen i barnehagen ser oss, og tydelig signaliserer at "dette ordner jeg, bare gå du". Da vet jeg at hun vi trøste og hjelpe barnet mitt, og det fungerer faktisk mye bedre enn om jeg skulle gjøre det.

[Gjest togli]

Min erfaring er motsatt av din... Jeg har hatt to barnehagebarn og fant fort ut at hvis barna merket at jeg nølte med å dra, så ble leveringssituasjonen mye verre.

Nå har jeg vært heldig å ha barn som har stortrivdes i barnehagen, så det har vært svært lite gråting ved levering (kun en sjelden gang).

Når eldstemann var rundt 5 år gammel og mellomsten to, skjedde det et par ganger at toåringen gråt når jeg skulle gå. Jeg gav henne en god og lang klem og snakket til henne i en oppmuntrende tone før jeg gikk ut døra, rett mot bilen (jeg visste selvsagt at hun ble tatt hånd om av en av de ansatte). Når jeg henta ungene samme dag, fortalte femåringen at det var lurt av meg å bare gå, for "jeg husker den gangen jeg gråt og du ikke bare gikk, så ble det mye verre for meg.." ;-)

Barn merker så utrolig godt hvilken sinnsstemning vi voksne er i. Hvis vi er oppmuntrende, bestemte og tar det som en selvfølge at barnet _skal_ være i barnehagen, så tror jeg barnet føler en slags trygghet for at dette er greit. At ting er en selvfølge, uten for mye "oppstyr", gir en følelse av faste grenser og dermed trygghet.

Men det _er_ vondt å gå fra barnet i en slik situasjon. Man _vil_ jo så gjerne trøste, men på sikt tror jeg barnet får større trygghet i seg selv ved at man ikke bruker for lang tid på trøsting i leveringssituasjonen.

[Gjest prust]

Min erfaring er motsatt av din... Jeg har hatt to barnehagebarn og fant fort ut at hvis barna merket at jeg nølte med å dra, så ble leveringssituasjonen mye verre.

Nå har jeg vært heldig å ha barn som har stortrivdes i barnehagen, så det har vært svært lite gråting ved levering (kun en sjelden gang).

Når eldstemann var rundt 5 år gammel og mellomsten to, skjedde det et par ganger at toåringen gråt når jeg skulle gå. Jeg gav henne en god og lang klem og snakket til henne i en oppmuntrende tone før jeg gikk ut døra, rett mot bilen (jeg visste selvsagt at hun ble tatt hånd om av en av de ansatte). Når jeg henta ungene samme dag, fortalte femåringen at det var lurt av meg å bare gå, for "jeg husker den gangen jeg gråt og du ikke bare gikk, så ble det mye verre for meg.." ;-)

Barn merker så utrolig godt hvilken sinnsstemning vi voksne er i. Hvis vi er oppmuntrende, bestemte og tar det som en selvfølge at barnet _skal_ være i barnehagen, så tror jeg barnet føler en slags trygghet for at dette er greit. At ting er en selvfølge, uten for mye "oppstyr", gir en følelse av faste grenser og dermed trygghet.

Men det _er_ vondt å gå fra barnet i en slik situasjon. Man _vil_ jo så gjerne trøste, men på sikt tror jeg barnet får større trygghet i seg selv ved at man ikke bruker for lang tid på trøsting i leveringssituasjonen.

Er enig med deg togli! Har samme erfaring som deg. Trygge barn, men hvis jeg en sjelden gang har drøyd det lenger enn vanlig, kan de bli utrygge.

Forutsetningen er jo at de trives på barnehagen og har voksne som tar seg av dem ved ankomst.

Jeg pleier å følge jenta mi inn og se at hun setter seg ned eller begynner å leke med none. I dag bare løp hun rett inn og ropte hadet uten å snu seg... :-)

Alle mine tre har hatt noen uker fra begynnelsen av ny barnehage/avdeling at de har grått ved levereing. Flere ganger stod jeg utenfor og lyttet og hørte at gråten stilnet med en gang jeg var gått ut :-)