Om levering i barnehagen - igjen

[Gjest Samfunnskritiker]

Mitt "problem" er vel at i forhold til barnehagen så stoler jeg ikke helt på de ansatte. Noen av dem stoler jeg på, men ikke alle. Og enkelte har jeg SÅ liten tillit til at det er helt skremmende!

Dersom man ikke stoler på de ansatte i en barnehage, hvordan kan vi og barnet være trygge da? Ta det opp med dem, vær ærlig og forsøk å bytt barnehage eller annen for for voksent tilsyn. dagmamma, aur pair etc..

[Gjest Samfunnskritiker]

Jeg er til en viss grad enig med deg, og tar det derfor ikke som kritikk. :-)

Men - barn er så forskjellige. Og situasjoner er forskjellige.

Vår eldste var fra han var født (og jeg overdriver faktisk ikke) svært bevisst på omgivelsene sine. Allerede et par måneder gammel ga han høylydt beskjed om sin misnøye hvis han ble holdt av andre enn han "kjente". Var ikke snakk om at tanter og naboer kunne holde han, han illskrek så han mistet pusten. Og det har vedvart. Vi har valgt å ikke presse han. Vi forsøker å lempe, lure og lirke, men tvang er ikke aktuelt. Nå er han 5 år og vil fortsatt ikke gå alene i bursdager. Mamma må være med. Vi har konkludert at han bare ER sånn. Han liker ikke omskiftelighet. Han trenger stabilitet for å føle seg trygg.

For han er det sånn at selv "bagateller" som at en voksen i barnehagen blir sykemeldt og det dukker opp en vikar han ikke har sett på noen måneder kan være nok til at han ikke vil være i barnehagen.

Han har en søster på 3,5 som er den rake motsetningen. Hun er den utadvendte typen som raskt finner venner, og selv inviterer seg med hjem til vennene sine. Og vi har konkludert at HUN bare er SÅNN.

Det jeg prøver å si er at selv om man prøver å gjøre barna tilpasningsdyktige, så er noen mer fleksible og utadvendte av natur, mens andre er mer avhengige av forutsigbarhet og stabilitet. Jeg mener at jeg kjenner mine barn bedre enn de ansatte i barnehagen, og at jeg derfor er i stand til å vurdere barnets gråt.

Da gråtingen rett etter barnehagestart ble et system, måtte vi bryte mønsteret, og det gjorde vi ved å gjøre avskjeden helt lik fra dag til dag, og sørge for at en voksen fysisk overtok ungen, og fulgte barnet til vinduet for å vinke. Jeg smilte og vinket, og ungen illskrek og prøvde å vri seg ut av den ansattes armer. Men da gjorde vi det fordi vi visste at det var blitt et uheldig mønster, og det å bryte mønsteret hjalp.

Senere har vi oppdaget at etterhvert som barna har blitt større så skriker de ikke uten grunn. Og selv om barna ikke skriker, så går jeg ikke fra et barn som er trist og lei seg. Da bruker jeg noen minutter ekstra for å rydde opp i det først. JEG tror at det også gir barna en trygghet. Trygghet for at mamma og pappa kommer tilbake har de, fordi vi alltid har kommet tilbake. I tillegg får de trygghet for at mamma eller pappa ikke bare går hvis de har det vondt eller er lei.

Vi har også overfor barnehagen enkelte ganger lovt at hvis barnet fortsatt er lei seg / føler seg "syk" etter f.eks. 1 time eller til et bestemt klokkeslett, så skal de ringe oss, og så henter vi. Da vet også barnet at h*n kan bestemme selv. Og selv om vi sikkert har lovt det 20 ganger, så har vi aldri måttet hente. Barnet har da selv valgt å være i barnehagen.

Så jeg er enig i at man skal vise trygghet overfor barnet, og vise barnet at man stoler på barnehagen. Men hvordan man viser det vil være avhengig av ytre omstendigheter, og av barnets natur.

Jeg hadde også et barn som gråt mye, når han var liten. Men med bevisst målsetting om at barnet gutten vår også skulle akseptere andre en meg- mor, var vi veldig på et halv inutt til et minutt hos bestemors fang, så hos mor og far, så et halv minutt her og der, og som sagt, når han begynte i barnehagen var ikke dette et problem.

Men barn er forskjellig,men stort sett lærer de likt. Det er spennende.

[Gjest Samfunnskritiker]

Hvis man kjenner ungene sine, vet man forskjell på "protestskriking" og skriking fordi de har det vondt! Protestskriking er ingen tjent med i lengden, og om mine unger lærer at det ikke er greit å skrike for å protestere, så har jeg lykkes som mor!

Barn er så fintfølende, at de spiller på alle strenger, for å få det nett slik som de vil. Det er barn veldig flink til. Av og til, tror jeg det er vanskeligere for mor og far å skille hva som er hva

Kanskje?

[Gjest Samfunnskritiker]

Nå er det sånn at mine unger svært sjelden skriker bare for å skrike. Og når barna er lei seg for noe, så gjør jeg så godt jeg kan for å løse opp i floken for dem. Jeg er sikker på at de voksne i barnehagen også greier det, men så lenge jeg faktisk ER der, så er det naturlig at jeg trøster.

Jeg trøster jo ikke for at de går i barnehagen. Jeg trøster for å få vekk det triste og leie FØR man går i barnehagen. For barnehagen skal være positivt ladet.

Mitt barn løper inn i barnehagen, tar av seg klærne og vip så er hun borte ett eller annet sted. Det er sjelden han vil ha klem eller vil si hade. I såfall må jeg rope hade, etter han.(4 år).

Når han var mindre brukte vi vinkestol, så lenge/kort det var interresant.

Jeg tror at det er vi foreldre som legger list, for hvordan vi vil ha det, og hvordan vi vil ha barna våres. Men at vi velger forskjellig, det syns jeg er helt greit.

[org]

Jeg gikk, ja. Og ringte etter et kvarter. Da var ungen i full leik!

[Gjest Samfunnskritiker]

Vakke det jeg spurte om. :-) Du har forsåvidt sagt under her at du syns det er grusomt å forlate barnet ditt til andre enn pappan.

Men hvordan opplever de som er foreldre, og ikke jobber i barnehagen, det å gå fra ungene? Det er det jeg spør om. Er det virkelig noen som forventer at barna skal gråte og blir skuffet hvis de ikke gjør det?

Etter stress og mas for å få folket opp, til skole og barnehage, er det deilig å endelig sende gutten i barnehagen. Der vet jeg at han har det kjempetopp med helt topp ansatte!

[grot]

Dette synes jeg ikke høres fornuftig ut.

Jeg er enig i at barn må få lære at mamma og pappa alltid kommer tilbake, at andre voksne er trygge også og at de kan klare seg uten foreldrene en stund.

Men å gå fra der, til å påstå at de ikke vil gråte når man går, bare man gjør ting slik eller slik... Det tror jeg er tull. Det finnes ingen metoder man kan bruke for at barn skal bli slik vi vil. Noen er bare triste ved avskjed, akkurat som noen voksne er det. Svigermor er 50 år gammel, men gråter hver gang vi reiser allikevel. Hun vet jo godt at vi kommer tilbake...

Helt enig med deg!!!

Det finnes da ikke noe fasitsvar for hvordan få trygge barn ved levering i barnehage?? Det er mange gode råd man kan ta med seg , men ingen fasitsvar, mener nå jeg.

Noen barn simpelthen elsker å være i barnehagen, og ville nok vært lykkelige ved levering uansett hvordan foreldrene gjorde dette. Om det skal tolkes som så _veldig_ positivt at barn ikke viser følelser som sorg og usikkerhet i slike situasjoner er jeg nå ikke så sikker på..

Andre barn blir aldri "barnehagebarn" som kan føle seg vel og trygg i barnehagen. Mange har rett og slett mer lyst til å være hjemme. Dette kan skje om foreldrene har vært trygge og forutsigbare hele tiden.

Barn er forskjellige!!

[puttelull]

Barn er så fintfølende, at de spiller på alle strenger, for å få det nett slik som de vil. Det er barn veldig flink til. Av og til, tror jeg det er vanskeligere for mor og far å skille hva som er hva

Kanskje?

Mmm. Sikkert inne på noe der, men likevel! Får barna styre, så gjør de det!

Skjønner unger at det bare er å skrike litt om morgenen, og forlange godteri, og får det, - da fortsetter de jo med det?

Skjønner unger at skriker de litt, så går ikke mamma, - ja da skriker de jo!

Det jeg forsøker å si er at det er forskjell på å trasseskrike fordi mamma skal/må gå, og å skrike/gråte fordi man _ikke_ har det godt/trives i bhg!

Men i det store og hele tror jeg at de aller, aller fleste skrike på trass når de skal leveres, ja!

Hvis ungene ikke trives, eller har det vanskelig sosialt, får jo vi foreldre tilbakemeldinger på det! Ihvertfall i "vår" bhg. Der er de, og har alltid vært, veldig flinke til å fortelle hvordan ungene har hatt det i løpet av dagn. Hvem de har lekt med, hva de har gjort osv. Vi har kanskje et eksepsjonelt godt personale, men vi fikk veldig god "feedback" da eldstemann hadde tilløp til å skrike ved levering, ihvertfall!

[Sommerbris]

Jeg er nok enig med deg..

Selvfølgelig er har jeg den beste magefølelsen når barna mine sier "ha det, mamma" og forsvinner glad og fornøyde inn i avdelingen, men jeg blir vel ikke akkurat "lei meg" de dagene barnet har en vanskelig start. -Jeg ringer alltid barnehagen i disse tilfellene etter et par timer for å høre hvordan det går, og da har barnet roet seg straks jeg har gått ut døren..

Som du, sitter jeg og roer ned barnet, før jeg går, eller i allefall en stund. Kommer jo an på hva som er årsaken til at barnet mitt har det sånn på morningen..

Jeg har opplevd begge deler fra personalet. Enkelte forsvinner inn i avdelingen og overlater alt til meg, mens andre igjen tar med seg barnet etter en stund og avleder det.

[Gjest surreal]

Helt enig med deg!!!

Det finnes da ikke noe fasitsvar for hvordan få trygge barn ved levering i barnehage?? Det er mange gode råd man kan ta med seg , men ingen fasitsvar, mener nå jeg.

Noen barn simpelthen elsker å være i barnehagen, og ville nok vært lykkelige ved levering uansett hvordan foreldrene gjorde dette. Om det skal tolkes som så _veldig_ positivt at barn ikke viser følelser som sorg og usikkerhet i slike situasjoner er jeg nå ikke så sikker på..

Andre barn blir aldri "barnehagebarn" som kan føle seg vel og trygg i barnehagen. Mange har rett og slett mer lyst til å være hjemme. Dette kan skje om foreldrene har vært trygge og forutsigbare hele tiden.

Barn er forskjellige!!

.. vil bare kommentere litt: Det at et barn gråter er IKKE ensbetydende med at h*n ikke trives i barnehagen!! H*n kan være et "barnehagebarn" like mye som de som fyker inn døra, og knapt nok har tid til å musse foreldrene før de drar. Det er ofte avskjeden fra mor/far som er værst for barnet, ikke tanken på at de skal tilbringe en dag TIL i barnehagen..

-Dersom det var tilfelle, ville nok både foreldre og personale sett med større uro på barns gråting i garderoben. Da ville det betydd at noe var galt og at barnet ikke trivdes. Noen ganger kan selvsagt gråtingen være et tegn på det, men ikke alltid!

Som regel handler det om at barnet helst vil være hos mor/far, ikke at h*n ikke trives i bhg.

[grot]

.. vil bare kommentere litt: Det at et barn gråter er IKKE ensbetydende med at h*n ikke trives i barnehagen!! H*n kan være et "barnehagebarn" like mye som de som fyker inn døra, og knapt nok har tid til å musse foreldrene før de drar. Det er ofte avskjeden fra mor/far som er værst for barnet, ikke tanken på at de skal tilbringe en dag TIL i barnehagen..

-Dersom det var tilfelle, ville nok både foreldre og personale sett med større uro på barns gråting i garderoben. Da ville det betydd at noe var galt og at barnet ikke trivdes. Noen ganger kan selvsagt gråtingen være et tegn på det, men ikke alltid!

Som regel handler det om at barnet helst vil være hos mor/far, ikke at h*n ikke trives i bhg.

Jeg mente det heller ikke sånn at barns gråt ved levering i barnehage nødvendigvis betyr at barna ikke trives. Men vi har jo alle grader av å trives også...fra de som elsker barnehagen og synest de blir hentet altfor tidlig hver dag, til de som aksepterer at de skal være der men helst kunne tenke seg å være et annet sted.

Jeg tror ikke at gråt ved levering i barnehage alltid er et barns forsøk på å teste ut foreldrene sine. At man føler sorg over å bli forlatt der av foreldrene sine er jo absolutt et reelt problem for barna det gjelder. Blir litt lett å avfeie barns reaksjoner på den måten.

Men at noen barn til stadighet gjør dette, det er hevet over tvil:-)

[Gjest surreal]

Må bare legge til noe. For oss har det største "problemet" i forbindelse med levering i barnehagen vært at de ansatte ikke greier å følge opp. F.eks. hvis vi kommer, og er innstilt på den raske avskjeden og at barnet overtas av en voksen - og den voksne er opptatt med et annet barn som gråter, må ha ren bleie eller er i samtale med andre foreldre, da blir vi sittende og vente på tur, og da merker vi godt at barnet blir usikkert. Men vi vet også at vi ikke bare kan skyve barnet inn av døren og gå. Det er ikke "rutinen".

Vi merker også godt at en del vikarer ikke helt vet hvordan de skal håndtere ting, og f.eks. går til og fra mens vi tar av yttertøyet i garderoben. Det gjør også barnet urolig. Barnet lurer da på om de voksne vet at han må følges til vinduet, om de har sett han, osv.

Så i svært stor grad er både levering og henting i barnehagen et samspill mellom barnehagen og foreldrene. Man må gi klare signaler når man som foreldre mener at den ansatte skal overta, og da må den ansatte både se og forstå signalet, og gjøre det som er nødvendig for akkurat det barnet. Og akkurat her har jeg inntrykk av at det er vanskeligst. For på morgenen er det oftest en voksen på avdelingen, og det kommer gjerne mange barn i løpet av kort tid. Ikke enkelt da å ta i mot den enkelte!

Nei, og derfor er det så utrolig viktig at foreldrene er tydelige på hvordan de vil ha det. Vi kan ikke imøtekomme alle behov, selvsagt, men vi strekker oss langt i en leveringssituasjon. Vi vet at det kan ha ringvirkninger for (store) deler av dagen for barnet om det ikke går helt etter planen.

Om det er en vikar der (eller en "pinglete" ansatt), så vær direkte og si; "Kari, nå skal jeg straks gå, og da pleier Magnus å vinke i vinduet ved kosekroken, kan du hjelpe oss med det?" - Eller en liten sidekommentar om at h*n pleier å gjøre sånn og slik når h*n har vinket... Det skal ikke så mye mer til for å gjøre de ansatte mer trygge i situasjonen heller. Det er en "gråsone" der mange ofte har problemer med å vite akkurat NÅR man skal gripe inn. Da er det så utrolig greit når foreldrene sier hva som pleier å funke - så blir det smidigest mulig for alle parter.

[Gjest surreal]

Jeg mente det heller ikke sånn at barns gråt ved levering i barnehage nødvendigvis betyr at barna ikke trives. Men vi har jo alle grader av å trives også...fra de som elsker barnehagen og synest de blir hentet altfor tidlig hver dag, til de som aksepterer at de skal være der men helst kunne tenke seg å være et annet sted.

Jeg tror ikke at gråt ved levering i barnehage alltid er et barns forsøk på å teste ut foreldrene sine. At man føler sorg over å bli forlatt der av foreldrene sine er jo absolutt et reelt problem for barna det gjelder. Blir litt lett å avfeie barns reaksjoner på den måten.

Men at noen barn til stadighet gjør dette, det er hevet over tvil:-)

OK, da er vi enig! )

[Gjest c-lin]

Unger er så forskjellige. Også dagsformen. Det blir vurdert der og da om barnet trenger trøst, eller om det er ute etter å lage litt show for hu mor når h*n er trøtt om morgenen. Jeg kjenner forhistorien til gråten, så jeg er best rustet til å vurdere situasjonen.

[Glimtipper]

Så fint at du er uenig med meg. Det er greit. Jeg tror å gråte når vi går fra hverandre er en lært atferd, ikke en medfødt greier. Hva velger du å lære barna dine?

Syns du det er trist å skilles, å gå fra noen? ønsker du at barna dine skal synes det samme, eller går det an å velge en annen løsning?

Valget er ditt, meer nå jeg...

Man kan ikke dressere barn. Å være lei seg når man skilles går hånd i hånd med å være gladere i noen mennesker enn i andre.

[Gjest darkside]

Dersom man ikke stoler på de ansatte i en barnehage, hvordan kan vi og barnet være trygge da? Ta det opp med dem, vær ærlig og forsøk å bytt barnehage eller annen for for voksent tilsyn. dagmamma, aur pair etc..

Takk for tilbakemeldingen!

Joda, vi har tatt det opp. Og vi er i øyeblikket inne i - tja hva skal jeg kalle det - en oppryddingsrunde i forhold til barnehagen.

Vi har barna på to ulike avdelinger, og på den ene avdelingen har vi i all hovedsak tillit til de ansatte, og har åpen og god dialog med dem. Det har vært ting underveis som ikke har fungert slik det burde, men det har aldri vært noe problem å ta det opp, og de har tatt opp med oss når det har vært noe.

Men på den andre avdelingen sliter vi veldig, og har nå møter med bhg annenhver uke. Vi er ikke fornøyde med tingenes tilstand, og gir oss ikke før ting blir bedre. Dette har jeg skrevet om før her på DOL - det handler om at sønnen vår ikke har hatt det så bra i barnehagen, og har blitt gående alene i månedsvis uten at de ansatte har tatt tak i det, og uten at de har sagt i fra til oss. I øyeblikket er tilliten til den avdelingen minimal, og det bidrar selvsagt til at jeg føler behov for å ta meg av ungene mine selv, og ikke gå før jeg ser at ungene har det godt. (Eller ungen, det er jo ikke noe problem på den andre avdeligen, egentlig.)

[Gjest darkside]

Mitt barn løper inn i barnehagen, tar av seg klærne og vip så er hun borte ett eller annet sted. Det er sjelden han vil ha klem eller vil si hade. I såfall må jeg rope hade, etter han.(4 år).

Når han var mindre brukte vi vinkestol, så lenge/kort det var interresant.

Jeg tror at det er vi foreldre som legger list, for hvordan vi vil ha det, og hvordan vi vil ha barna våres. Men at vi velger forskjellig, det syns jeg er helt greit.

Målet er jo det samme. Nemlig at ungene SELV skal se at barnehagen er et hyggelig sted hvor de gjerne vil være. Hvis barnet selv løper inn og alt er greit, så er jo det flott. Men som "nest beste" syns jeg det er å bruke den tiden som trengs slik at barnet greier å frigjøre seg og "velge" barnehagen.

[Gjest GA]

.. vil bare kommentere litt: Det at et barn gråter er IKKE ensbetydende med at h*n ikke trives i barnehagen!! H*n kan være et "barnehagebarn" like mye som de som fyker inn døra, og knapt nok har tid til å musse foreldrene før de drar. Det er ofte avskjeden fra mor/far som er værst for barnet, ikke tanken på at de skal tilbringe en dag TIL i barnehagen..

-Dersom det var tilfelle, ville nok både foreldre og personale sett med større uro på barns gråting i garderoben. Da ville det betydd at noe var galt og at barnet ikke trivdes. Noen ganger kan selvsagt gråtingen være et tegn på det, men ikke alltid!

Som regel handler det om at barnet helst vil være hos mor/far, ikke at h*n ikke trives i bhg.

-eller at de _aller_ helst ville vært i barnehagen, _med_ foreldrene til stede også! Det hadde ihvertfall mine villet. Så kunne jeg sittet på en benk mens de herja rundt og overså meg hele dagen...

[Gjest Samfunnskritiker]

Man kan ikke dressere barn. Å være lei seg når man skilles går hånd i hånd med å være gladere i noen mennesker enn i andre.

Jeg vet ikke hav du snakke om, når du sier dressur av barn? Men med en enkel forståelse av læringspsykologi og utviklingspsykologi, vil en se at en i stor grad kan forme egne barn. Det er ikke helt uten grunn at de barna som står og hyler og griner ved sjokoladehyllen, er som de er. Det er heller ikke medfødt, men en lært strategi.

Nå er det slik at det er rom for at du og jeg kan være uenig, og det er greit.

Men jeg syns ikke det er naturlig å gråte hver gang jeg skal gå bort fra noen for en stund. Jeg yns heller det ikke er greit at mitt barn må gråte hver gang det skal skilles fra deg. Derfor har jeg valgt å gjøre noe med det.

[Gjest GA]

Så fint at du er uenig med meg. Det er greit. Jeg tror å gråte når vi går fra hverandre er en lært atferd, ikke en medfødt greier. Hva velger du å lære barna dine?

Syns du det er trist å skilles, å gå fra noen? ønsker du at barna dine skal synes det samme, eller går det an å velge en annen løsning?

Valget er ditt, meer nå jeg...

Det er jeg uening i. Tror ikke det er lært adferd når smårollinger og babyer gråter fordi mamma eller pappa drar fra dem.

Som regel prøver jo foreldrene å unngå at ungen gråter ved å beherske sin egen sorg (hvis de er lei seg i det hele tatt) over å overlate barnet til andre.