Veldig viktig for meg å få svar.....(NHD)

[22årgammel]

Jeg sliter med kviser på ryggen. Går på anibiotika, som har virka litt. Men har mange arr på ryggen. Ser helt jævlig ut. Å dette får meg til å tenke enda mer negativt og sort om meg selv og livet. Kan ofte utløse at jeg selvskader eller noe.

Dersom medisiner ikke hjelpe, og det går utover livssituasjonen, har man noe rett på å få fjerna de arra?

En annen ting jeg lurer på. Når man har (hatt) spiseforstyrrelse. Hvor lang tid skal man være frisk for fysiske symptomer før man er friskmeldt? Jeg spise sunt og er i bevegelse. Har liksom gått ned 8 kg ifølge vekta, men det kan ikke stemme.....for kroppen min er jo feitere enn på lenge. Men det kan variere myyyyyye fra sekund til sekund. Går jeg forbi et speil, bilde med glass, vindu....så må jeg speile meg. Speiler kroppen min. Den feite stygge og mislykka kroppen min. Ikke bare er jeg feit, men sliter med kvise og arr. Veldig sjenerende.

Kan man bli frisk fra de forstyrra tankene også, fra alt som heter spiseforstyrrelse? (hvis du skjønner hva jeg mener?).

Blir sliten av å ha det sånn.

IKKE gøy i det hele tatt :-(

[Gjest en som vil gi deg svar.]

vet ikke om det første du spørr om, men det siste du spørr om vet jeg: ja en kan bli frisk av sf, 100 %, både tanker og spisemønster. Det vet jeg, for hadde selv en diagnose med "bulimia nervosa" da jeg var 16 år, dette er en fjern fortid, og ikke noe om opptar meg i det hele tatt. Blir veldig skremt og provosert når folk skriver at man ALDRI kan bli helt frisk, for det er tull!

Det handler om å få en større trygghet inni seg, og den kommer forhåpentligvis med tiden )

Jeg var også sånn at jeg måtte se meg i hvert eneste speil og vindusglass, trodde utseendet mitt kunne forvandle seg fra stygt til pent på et øyeblikk, alt etter hvilket speil jeg så meg i for den saks skyld. Eller alt etter hvordan hårstrået lå. Men når du får den tryggheten inni deg, så svinger du ikke slik av små ytre ting lenger, som arr eller "skavanker" som plutselig overtar hele selvfølelsen...

Nå vet jeg hvem jeg er, og hvordan jeg ser ut, og bryter ikke sammen av mitt eget speilbilde...

I know i look good!

[22årgammel]

vet ikke om det første du spørr om, men det siste du spørr om vet jeg: ja en kan bli frisk av sf, 100 %, både tanker og spisemønster. Det vet jeg, for hadde selv en diagnose med "bulimia nervosa" da jeg var 16 år, dette er en fjern fortid, og ikke noe om opptar meg i det hele tatt. Blir veldig skremt og provosert når folk skriver at man ALDRI kan bli helt frisk, for det er tull!

Det handler om å få en større trygghet inni seg, og den kommer forhåpentligvis med tiden )

Jeg var også sånn at jeg måtte se meg i hvert eneste speil og vindusglass, trodde utseendet mitt kunne forvandle seg fra stygt til pent på et øyeblikk, alt etter hvilket speil jeg så meg i for den saks skyld. Eller alt etter hvordan hårstrået lå. Men når du får den tryggheten inni deg, så svinger du ikke slik av små ytre ting lenger, som arr eller "skavanker" som plutselig overtar hele selvfølelsen...

Nå vet jeg hvem jeg er, og hvordan jeg ser ut, og bryter ikke sammen av mitt eget speilbilde...

I know i look good!

Så koselig å høre at du er blitt frisk og har det bra. Ingenting er bedre enn det. Jeg kan forstå de som sier at man aldri blir frisk. Men det føles jo sånn da. Men liksom....ikke for å være negativ liksom....men selv om du ble frisk og er fornøyd og sånn, så betyr ikke det at sånn er det for alle.

Jeg håper jo selvsagt at jeg blir frisk, men akkurat nå føles det som om jeg kommer til å ha det sånn bestandig. Blir veldig oppgitt av det.

Men et spm: hvordan jobba du deg utav sykdommen, å da mener jeg ikke bare den fysiske delen men også den psykiske?

Tar gjerne imot råd!!!

Jeg tenker innimellom på det om jeg skal kaste opp. For det "hjalp" jo før liksom.....ble jo tynn. Men jeg så ikke det der og da, uansett om jeg ble tynnere og tynnere. Men det å ikke se dette selv, at man blir tynn, det er jo vanlig når man er syk. Men jeg var nok ikke noe mer glad i kroppen min likevel....selv på det tynneste.

Men liksom....grunnen til at jeg blir så opptatt av kroppen....mer og mer, er fordi jeg har fått mange kommentarer på og spm om jeg venter barn. Skikkelig kjipt og sårende å høre selvsagt, å siden jeg ennå er syk....så gjør ikke det veien utav spf. så mye bedre og lettere liksom. Heller det motsatte.

Er så sliten av alle tankene om kropp og sånn.

Lei meg selv......fuck myself :-(

[Gjest en som vil gi deg svar.]

Så koselig å høre at du er blitt frisk og har det bra. Ingenting er bedre enn det. Jeg kan forstå de som sier at man aldri blir frisk. Men det føles jo sånn da. Men liksom....ikke for å være negativ liksom....men selv om du ble frisk og er fornøyd og sånn, så betyr ikke det at sånn er det for alle.

Jeg håper jo selvsagt at jeg blir frisk, men akkurat nå føles det som om jeg kommer til å ha det sånn bestandig. Blir veldig oppgitt av det.

Men et spm: hvordan jobba du deg utav sykdommen, å da mener jeg ikke bare den fysiske delen men også den psykiske?

Tar gjerne imot råd!!!

Jeg tenker innimellom på det om jeg skal kaste opp. For det "hjalp" jo før liksom.....ble jo tynn. Men jeg så ikke det der og da, uansett om jeg ble tynnere og tynnere. Men det å ikke se dette selv, at man blir tynn, det er jo vanlig når man er syk. Men jeg var nok ikke noe mer glad i kroppen min likevel....selv på det tynneste.

Men liksom....grunnen til at jeg blir så opptatt av kroppen....mer og mer, er fordi jeg har fått mange kommentarer på og spm om jeg venter barn. Skikkelig kjipt og sårende å høre selvsagt, å siden jeg ennå er syk....så gjør ikke det veien utav spf. så mye bedre og lettere liksom. Heller det motsatte.

Er så sliten av alle tankene om kropp og sånn.

Lei meg selv......fuck myself :-(

jeg jobba meg ikke ut av det i det hele tatt. Jeg bare vokste meg av det, modnet litt i hodet, ble mere trygg på meg selv, fikk et helt annet miljø sosialt pga flytting, vet ikke om det har noe med saken å gjøre. Fikk et annet selvbilde og trygghet inni meg, så trenger ikke stole på en beinete kropp for å ha det bra, trenger ikke den oppmerksomheten. Og ble drittlei av å overspise og kaste opp, kroppen ble lei, så sluttet mye av meg selv.

Dessuten trodde jeg ALDRI at en aldri ble frisk, jeg trodde en trengte en lang periode med terapi, men at en aldri blir frisk, det var ikke noe som falt meg inn.

Jeg oppnådde det jeg ville med bulimien, og gikk videre..

Ja jeg vet dette er jævlig provoserende for andre med sf som ikke er friske å høre.

Men sånn var det for meg.

Nå syns jeg også det er fint med litt pupper og slik. Liker oppmerksomheten jeg får pga det, og trenger da ikke den med at jeg er tynn og syk...

Fikk også en annen sykdom, som "tok over" for bulimien, og når jeg da ble fri fra den med medisiner (bipolar lidelse), innså jeg at jeg ikke vil være en syk forstyrret liten jente. Jeg vil være frisk og sunn!!

Det hjelper veldig i det å bli frisk, det å VILLE være frisk og sunn.

Hadde jeg fortsatt vært der at jeg VILLE være TYNN!!!! hadde jeg nok fortsatt hatt bulimi.

Jeg ville tvert fått det igjen om jeg skulle slanke meg å bli mager.

Men det ønsker jeg ikke mer.

Mye takket være den enorme oppmerksomheten jeg får av gutter ved utseendet jeg har nå...

Også det at kroppen ble driiiiiiiiiiiitlei av å overspise og kaste opp... orka ikke kaste opp mer. Satte meg på nett og chattet etter å ha overspist istedet for å kaste opp, for jeg orka ikke mer... Vendte meg til det...

Nesten som om jeg ikke ble "frivillig" frisk. Jeg bare ble det av meg selv. Bulimi er nok noe som kan gå over med tiden!! :-))))

Dessuten er jeg hypokonder og livredd for å dø. Så når jeg merket fysiske symptomer fra all spyinga var det med på å skremme meg vekk fra det.

Dessverre er det mange som mangler den sperre, at når helsen er fysisk i fare, bare fortsetter de.

Den sperren har jeg ALDRI mistet!

Men men. Dette er fortid. Og vil ikke tenke på det mer.

For meg var den bipolare lidelsen myyye verre enn bulimien. Og den tok over... ødela livet mitt.. uutholdelig smerte. Ante ikke at slik smerte fantes...

Så nå vil jeg bare være frisk og sunn!! Har det bra slik og er fornøyd med det. Så da "trenger jeg ikke" bulimien mer.

Men jeg trengte den i en periode. Dessverre.

Skjemmes nå. veldig mye. Men for meg var det å ha bulimi veldig mye å gjøre med å få oppmerksomhet.... ikke noe jeg er stolt av, og ville aldri innrømmet det/innsett det tidligere...

Men her er jeg anonym så får bare skrive det ....