Om å gå til psykolog eller ikke...

[Gjest luzy]

Jeg sliter stort med spiseforstyrrelser og selvskading, og behøver litt hjelp (tror jeg)..

Men jeg har blitt frarådet av flere å kontakte en psykolog/psykiater. Den eneste grunnen til at de gidder å høre på pasientene er pga. pengene. Og hvis det stemmer så er ikke jeg særlig lysten til å åpne meg og vise meg sårbar for en person som egentlig gir F til det jeg sier, men heller sitter å vurderer på hva h*n f.eks skal ha til middag i morgen.

Jeg håper ikke det er slik "systemet" er, men jeg har hørt det fra så mange, så jeg begynner jo å lure litt selv nå..

Er de fleste psykologer så kyniske? Eller har de virkelig lyst til å hjelpe?

Skal jeg tørre å oppsøke en psykolog?

Klem jente,20

[Gjest hareinoefastnick]

har opplevd det som om de fleste psykologer og psykiatere bryr seg jeg. Godt med penger tjener de uansett! De fleste som velger et slikt yrke med lang utdanning gjør det fordi det er noe de interesserer seg for, syns er spennende, og liker mennesker, og de vil hjelpe deg.

[Gjest Hei33]

Hei luzy! :-)

Jeg stilte spørsmål til psykologen min om noe av det du tar opp her. Jeg spurte hvorfor hun gadd å ha en slik jobb, sitte å høre på utrolig mye dritt og rare ting. Om hun ble sliten og lei, osv.

Hun var sikkert "programforpliktet" til å si det hun sa: "Jeg gjør dette fordi jeg synes det er interessant, det er givende og inspirerende".

Men akkurat når det gjelder psykologen min, så er hun veldig engasjert når vi er sammen. Hun stiller spørsmål og får meg til å tenke. Hun hjelper meg til å få større perspektiv på ting, støtter meg, osv. Jeg er veldig fornøyd med hun jeg går til. Tror jeg har vært heldig og fått en god psykolog. Så jeg tror faktisk det hun svarte var sant.

Litt lenger ned her har det vært diskutert privatpraktiserende psykologers troverdighet, og det kom fram at det nok er mange som ikke er godt nok kvalifiserte, og at det ikke er noen som kontrollerer eller fører tilsyn med hva de driver med i praksisen sin.

Jeg går til en psykolog på DPS, som er statsdrevet, og der jobber de i team og rådfører seg med kollegaer og er psykiater om ting.

Jeg synes absolutt du bør begynne hos psykolog, det vil hjelpe deg. Men foretrekk DPS. Det er mitt råd.

Selvsagt finnes det gode psykologer som driver for seg selv også. Hvis du velger privatpraktiserende, så kanskje du bør velge en med "gode rykter".

Lykke til!

[Gjest nienna]

Jeg har vært borti behandlere som er oppriktig interessert i det de holder på med og jeg har vært borti behandlere som gir f***. Den første psykologspesialisten jeg gikk til virket helt uinteressert. Timene gikk for det meste i at h*n satt i telefonen og jeg puslet.

På psyk har jeg fått høre av noen som jobber der at de liker jobben, men ikke pasientene, men disse vil jeg tro er i mindretall.

Den psykiateren jeg har nå for eksempel vet jeg at bryr seg. Det viser vedkommende veldig tydelig både med ord og handling.

Du har nok ingenting å tape på å oppsøke hjelp, men du bør være litt kritisk til hvem du vil ha som behandler, spesielt om du skal ut i det private markedet =)

Hilsen

[serenity777]

De bryr seg nok. Det er mye mere penger å tjene i andre legespesialiteter. Derimot har jeg møtt ufaglærte folk på institusjoner som helt manglet intresse for området de jobbet i, men heldigvis er nå de i mindretall vil jeg tro.

[leda]

Det tar mange år å spesialisere seg innenfor psykiatri - så jeg tviler på at mange gjør dette uten å ha en motivasjon for å hjelpe pasienter. Det finnes sikkert enklere måter å tjene mye penger på.

Hvis du mener at du trenger hjelp, synes jeg at du skal prøve å oppsøke en psykolog/psykiater. Jeg har utelukkende hatt positive erfaringer med å oppsøke profesjonell hjelp - på sikt - selv om denne form for behandling er krevende.

[maire]

Det finnes sikkert litt av hvert av psykologer/psykiatere, men jeg har hatt gleden av å treffe på de som elsker jobben sin, som virkelig bryr seg, men som også er ytterst profesjonelle.

Jeg føler meg virkelig ivaretatt, hørt og sett. Stadig blir jeg satt på prøve med hensyn til hvem jeg er og hva jeg sier, men det blir alltid gjort på en slik måte at jeg tenker over og vurderer det som blir sagt. Det er veldig viktig. For målet vårt er ikke at de nødvendigvis skal ha rett, men at jeg skal få noe å fundere over, eventuelt tenke på og ønske å forandre.

Jeg går til psykolog jeg har fått innenfor kommunepsykiatrien. Kunne ikke vært mer fornøyd!

[bugge -jenta]

Ikke la slike utsagn skremme deg vekk fra en terapi du trenger. Ja, man får betalt for yrket sitt. Det gjør ikke at de ikke bryr seg. Skulle du være så uheldig å treffe på en som ikke er skikket i jobben, sin, går det an å skifte.

[rose23]

Jeg sjekket ligningen til psykologen min og han tjener ikke mer enn noe over 300 000 i året, og da er han i 50-åra.

Jeg tror han bryr seg om meg. Han har sagt at han skal være der for meg så lenge jeg vil det, og at han har tenkt mye på meg. (Utenom timene) Jeg har også fått tilbudet om å ringe han utenom timene dersom det skulle være noe, og det tror jeg ikke han hadde sagt om han ga f.. i meg.

Psykologene går faktisk årevis på skole for å utdanne seg til et yrke der de kan hjelpe andre. men selvsagt psykologer kan som alle bli litt trøtt av jobben sin.

[Gjest Ellipse]

Hei!

Ser du har fått mange bra svar allerede, men fikk lyst til å svare deg jeg også.

Jeg håper å en gang i framtiden få en jobb der jeg kan hjelpe mennesker. Men selv de som brenner for yrket sitt og for å hjelpe andre mennesker, trenger jo noe å leve av, altså penger.

Som i alle yreksgrupper vil det finnes både kompetente og inkompetente folk også blant psykologer og psykiatere.

Kjemien mellom deg so pasient og behandler er dessuten veldig viktig, har jeg erfart.

Hvis du har brukket foten, lar du vel ikke være å oppsøke lege, fordi h*n kan være ukyndig og/eller bare opptatt av penger? Du tar den risikoen, fordi alternativet; å gå rundt med en brukket fot, er verre.

Jeg synes du skal gi det et (par) forsøk iallfall. Hva har du å tape? Lykke til!