Fordeler med enebarn?

[Gjest ingen søsken..]

Det ser ut til at vi må innfinne oss med at vår førstefødte blir enebarn.Jeg ønsker meg flere barn - han ikke. Jeg har selv søsken og ser egentlig mest det positive ved det. Men foruten mer oppmerksomhet på det ene barnet, hvilke fordeler er det?

Jeg prøver å se det positive ved det å være enebarn og klarer det ikke helt akkurat nå:-(

[Gjest glaice]

Mannen min er enebarn, og han sier at skal han ha barn, vil han ha mer enn ett barn om det lar seg gjøre.

Han ser heller ikke mange fordeler med å være enebarn. Har alltid savnet søsken, og faktisk savnet det enda mer i voksen alder.

Sier han syns det var stusselig og ensomt da han var barn. Er ikke det samme med søskenbarn eller venner som med søsken.

Beklager, kanskje ikke dette svaret du ønsket deg, men tror ikke det er mange fordeler med å være enebarn.

[Gjest kun ved arveoppgjør]

sorry, jeg ser ingen fordel med frivillig enebarn, annet enn den dagen barnet skal arve dere, slippe å dele med noen

når jeg ser på barna våre, de har så stor glede av hverandre, det er (ufrivillig) fem års forskjell på dem

regner med at det vil bli konflikter fremover, når den eldste er ungdom og den yngste fortsatt er barn

når vi blir gamle og hjelpesløse, så er de to og ikke en alene, når vi etterhvert faller fra, så er de forhåpentligvis to og ikke en alene

nei beklager, kan ikke hjelpe deg

[Dorthe]

Det finnes dessverre ingen. Ikke engang ved arveoppgjør. Det er greit at man arver alt alene men man har hele jobben alene også.

[mariamamma]

Tror ikke det finnes noe fasit på dette. Man må vel gjøre det beste utifra situasjonen man er i, enebarn eller flere barn.

Vi har ett barn. Dvs mannen min har 3 voksne barn fra før, men hun vokser opp som enebarn. Da hun er prøverørsbarn har vi ingen garanti for å få flere, samt at min helse tilsier at det kanskje ikke blir enkelt å gjennomføre et svangerskap.

Jeg er lykkelig for å idet hele tatt ha fått et barn. Vi har tid med henne, og hun er med oss over alt (nesten). Derimot har vi åpent hus for vennene hennes, så hun er sjelden alene i våken tilstand. Det komiske her er at her vi bor har barna mange søsken, men kommer til oss for å få voksenkontakt. Vi har tid til vårt eget og andres barn og mange av barna her hungrer etter voksnes oppmerksomhet.

Mange sier enebarn blir bortskjemt. På hvilken måte? Et barn kan da aldri bli bortskjemt på kjærlighet? Materialistiske gaver får hun ikke mye av heller. Hun går i barnehage og lærer de sosiale koder der. Her hjemme må hun dele både lekene sine og oss med venner.

jeg var dagmamma for to søsken og det var ganske mye mer slitsom enn å ha en, men det kommer så an på barnet og barna.

Jeg har selv mindre søsken og følte meg alltid ensom i oppveksten. De fikk mest oppmerksomhet jeg måtte ordne mye selv og ble fort selvstendig. Litt for fort. Kusinen min var enebarn og jeg misunte henne. Hun var med over alt og fikk så mye tid med foreldrene. Overhodet ikke bortskjemt. Hun har alltid trivdes med å være enebarn, men har selv fått 3 barn.

Jeg tror det er viktig å sette pris på det man har, jeg. Og så er det viktig at man er enige om det å få flere

Uansett så er ikke søsken en selvfølge eller et krav, selv om man ofte føler man blir kritisert for å kun ha ett barn.

Syns det er vanskelig å nevne fordeler, for alle barn er forskjellige og familier er forskjellige. men det er jo lettere å planlegge ting med ett barn. Det er billigere med ett barn. Lettere å få barnevakt. Men alt dette er jo ting familier med flere barn også klarer å takle.

uansett skal man ikke føle seg presset. Det er bedre å kunne ta vare på ett barn enn å ha flere du ikke klarer å følge opp. DET har jeg sett mange nok eksempler på.

Men dette ble laaangt. Uansett er dette noe du og mannen din må bli enige om.

[mariamamma]

Det finnes dessverre ingen. Ikke engang ved arveoppgjør. Det er greit at man arver alt alene men man har hele jobben alene også.

Er du enebarn?

[Gjest ikke alle kan.]

Flere som må det så du er ikke alene.

Er blitt flink til å se det positive med enebarn og synes nå at det er veldig ok med ett barn nå som h*n begynner å bli ungdom.

[Dorthe]

Er du enebarn?

Ja, det er jeg. Og jeg hadde gjerne delt arveoppgjøret for å ha søsken )

[Gjest amparro...]

Jenta mi er enebarn og kommer til å forbli det. Mannen min vil ikke ha flere barn, så jeg er i samme situasjon som deg.

Jeg tror ikke det går ann å si at det er best eller ikke best. Det å ha søsken er ikke ensbetydene med at en ikke blir ensom, alene med ansvar for gamle foreldre osv. Det har jeg sett maaaaange eksempler på!

I det store og det hele er det veldig ofte døtrene som tar ansvar for gamle foreldre. Dette er en kime til konflikt mellom søsken. Det er også mange, mange søsken som ikke har noen kontakt overhodet... Mange flere en vi egentlig tenker over. En er ikke garantert noen ting om en har søsken, hverken hjelp, ensomhet eller noen som helst.

Jeg tror mange som har vokst opp som enebarn glorifiserer det å ha søsken. De tror rett og slett det er bedre en det er. Mannen min har en søster som han har lite/ingen kontakt med, han liker henne rett og slett ikke. Mange søsken gjør heller ikke annnet en å krangle også i voksen alder.

Nå høres det jo ut som om det bare en dritt med søsken og det mener jeg selfølgelig ikke! Men det er ikke nødvendigvis bare glamour.

Jenta vår har det iallefall bra så det holder. Hun har mange venner og huset vårt er fullt av dem. De samles her hos oss, ikke hos de som har flere barn. Hun går i barnehage og lære det hun skal der, med det tenker jeg på dele ting osv.

Selfølgelig hadde det vært koselig med en søster eller bror, men nå blir det ikke slik her i huset.

Jeg tror ikke lykken her i livet avhenger av søsken eller ikke. Nøkkelen ligger nok helt andre steder - inni oss selv....

[mariamamma]

Jenta mi er enebarn og kommer til å forbli det. Mannen min vil ikke ha flere barn, så jeg er i samme situasjon som deg.

Jeg tror ikke det går ann å si at det er best eller ikke best. Det å ha søsken er ikke ensbetydene med at en ikke blir ensom, alene med ansvar for gamle foreldre osv. Det har jeg sett maaaaange eksempler på!

I det store og det hele er det veldig ofte døtrene som tar ansvar for gamle foreldre. Dette er en kime til konflikt mellom søsken. Det er også mange, mange søsken som ikke har noen kontakt overhodet... Mange flere en vi egentlig tenker over. En er ikke garantert noen ting om en har søsken, hverken hjelp, ensomhet eller noen som helst.

Jeg tror mange som har vokst opp som enebarn glorifiserer det å ha søsken. De tror rett og slett det er bedre en det er. Mannen min har en søster som han har lite/ingen kontakt med, han liker henne rett og slett ikke. Mange søsken gjør heller ikke annnet en å krangle også i voksen alder.

Nå høres det jo ut som om det bare en dritt med søsken og det mener jeg selfølgelig ikke! Men det er ikke nødvendigvis bare glamour.

Jenta vår har det iallefall bra så det holder. Hun har mange venner og huset vårt er fullt av dem. De samles her hos oss, ikke hos de som har flere barn. Hun går i barnehage og lære det hun skal der, med det tenker jeg på dele ting osv.

Selfølgelig hadde det vært koselig med en søster eller bror, men nå blir det ikke slik her i huset.

Jeg tror ikke lykken her i livet avhenger av søsken eller ikke. Nøkkelen ligger nok helt andre steder - inni oss selv....

veldig bra skrevet!

[Gjest Samfunnskritiker]

Jeg syns det er bare fordeler med enebarn. Det krever litt mer av oss som voksne i forhold til grensesetting og sosialisering. Enebarn er flotte barn!

[Gjest Samfunnskritiker]

Jeg syns det er bare fordeler med enebarn. Det krever litt mer av oss som voksne i forhold til grensesetting og sosialisering. Enebarn er flotte barn!

[Mrs. Wallace]

Ja, det er jeg. Og jeg hadde gjerne delt arveoppgjøret for å ha søsken )

Helt enig.

[Mrs. Wallace]

Jenta mi er enebarn og kommer til å forbli det. Mannen min vil ikke ha flere barn, så jeg er i samme situasjon som deg.

Jeg tror ikke det går ann å si at det er best eller ikke best. Det å ha søsken er ikke ensbetydene med at en ikke blir ensom, alene med ansvar for gamle foreldre osv. Det har jeg sett maaaaange eksempler på!

I det store og det hele er det veldig ofte døtrene som tar ansvar for gamle foreldre. Dette er en kime til konflikt mellom søsken. Det er også mange, mange søsken som ikke har noen kontakt overhodet... Mange flere en vi egentlig tenker over. En er ikke garantert noen ting om en har søsken, hverken hjelp, ensomhet eller noen som helst.

Jeg tror mange som har vokst opp som enebarn glorifiserer det å ha søsken. De tror rett og slett det er bedre en det er. Mannen min har en søster som han har lite/ingen kontakt med, han liker henne rett og slett ikke. Mange søsken gjør heller ikke annnet en å krangle også i voksen alder.

Nå høres det jo ut som om det bare en dritt med søsken og det mener jeg selfølgelig ikke! Men det er ikke nødvendigvis bare glamour.

Jenta vår har det iallefall bra så det holder. Hun har mange venner og huset vårt er fullt av dem. De samles her hos oss, ikke hos de som har flere barn. Hun går i barnehage og lære det hun skal der, med det tenker jeg på dele ting osv.

Selfølgelig hadde det vært koselig med en søster eller bror, men nå blir det ikke slik her i huset.

Jeg tror ikke lykken her i livet avhenger av søsken eller ikke. Nøkkelen ligger nok helt andre steder - inni oss selv....

"En er ikke garantert noen ting om en har søsken, hverken hjelp, ensomhet eller noen som helst."

Det er sant. Men om man er enebarn, er man i hvert fall garantert å være alene om alt. Med søsken er i hvert fall muligheten der.

Jeg er oppvokst som enebarn selv, og ser ingen fordeler som veier opp for ulempene med det. Og jeg kjenner ingen enebarn som selv velger å få enebarn.

[Gjest fridalida]

Enebarn blir veldig selvstendige, ofte flinke til å sosialisere seg fordi de "må", ender visstnok ofte opp som sjefer. Tror ikke det er noe som tyder på at enebarn ender opp som mer ulykkelige enn andre barn, i alle fall har jeg ikke hørt om det.

Jeg ville ikke valgt å ikke ha søsken, og synes mannen din godt kan tenke seg om et par ganger til. Men verken ditt eller barnets liv blir ødelagt om du får "bare" en.

Dessuten kjenner jeg faktisk flere enebarn som sier de aldri har savnet søsken. Foreldrene deres har vært flinke til å ta med venner på turer og ferier, og et par av dem synes det har vært en fordel å få all oppmerksomheten hjemme.

[Gjest amparro...]

"En er ikke garantert noen ting om en har søsken, hverken hjelp, ensomhet eller noen som helst."

Det er sant. Men om man er enebarn, er man i hvert fall garantert å være alene om alt. Med søsken er i hvert fall muligheten der.

Jeg er oppvokst som enebarn selv, og ser ingen fordeler som veier opp for ulempene med det. Og jeg kjenner ingen enebarn som selv velger å få enebarn.

Du har helt rett i at om en har søsken så er det jo et håp :-)

Jeg tror de som er enebarn ikke velger å få kun et barn selv, fordi de tror det er mer glede i søsken en det det faktisk er....... Mange reagerer nok på det jeg skriver nå - men det får så være...

Det er ingen myte at søsken ofte krangler og bråker og til og med ikke liker hverandre noe særlig. Det er heller ingen myte at mange søsken slett ikke har kontakt.

[Mrs. Wallace]

Du har helt rett i at om en har søsken så er det jo et håp :-)

Jeg tror de som er enebarn ikke velger å få kun et barn selv, fordi de tror det er mer glede i søsken en det det faktisk er....... Mange reagerer nok på det jeg skriver nå - men det får så være...

Det er ingen myte at søsken ofte krangler og bråker og til og med ikke liker hverandre noe særlig. Det er heller ingen myte at mange søsken slett ikke har kontakt.

Jeg kjenner selvsagt til søsken som ikke har særlig mye kontakt, eller at kontakten er preget av konflikter.

Men jeg kjenner allikevel langt, langt flere som har gode, trygge søskenforhold. Og selv om man ikke henger sammen med søsken som erteris, er det allikevel en trygghet å vite at man er flere.

Familien er større, også. Om jeg hadde giftet meg med et enebarn, ville det blitt stusselige greier...Heldigvis har jeg fått verdens hyggeligste svoger og svigerinne med på kjøpet, og barna får fettere og kusiner.

[Mrs. Wallace]

Enebarn blir veldig selvstendige, ofte flinke til å sosialisere seg fordi de "må", ender visstnok ofte opp som sjefer. Tror ikke det er noe som tyder på at enebarn ender opp som mer ulykkelige enn andre barn, i alle fall har jeg ikke hørt om det.

Jeg ville ikke valgt å ikke ha søsken, og synes mannen din godt kan tenke seg om et par ganger til. Men verken ditt eller barnets liv blir ødelagt om du får "bare" en.

Dessuten kjenner jeg faktisk flere enebarn som sier de aldri har savnet søsken. Foreldrene deres har vært flinke til å ta med venner på turer og ferier, og et par av dem synes det har vært en fordel å få all oppmerksomheten hjemme.

Det er jo som regel ikke i oppveksten man har det største behovet for søsken, da. Lekekamerater kan man finne overalt, trenger ikke lage flere barn av den grunn. ;o)

[Gjest fridalida]

Det er jo som regel ikke i oppveksten man har det største behovet for søsken, da. Lekekamerater kan man finne overalt, trenger ikke lage flere barn av den grunn. ;o)

Sant nok, men de enebarne som har uttalt at de ikke har savnet søsken, har faktisk vært voksne da de sa det - dersom 35-åringer kan kalles voksne, da

Men ingen av dem har opplevd gamle, syke foreldre, eller å ha mistet foreldrene sine, ennå. Og jeg kjenner bare et par stykker som har sagt det.

[Dorthe]

Jeg syns det er bare fordeler med enebarn. Det krever litt mer av oss som voksne i forhold til grensesetting og sosialisering. Enebarn er flotte barn!

Det er som voksen man savner søsken, som barn er det som Mrs.Wallace skriver helt ok. Jeg har aldri savnet lekekamerater, nå savner jeg noen å dele ansvaret med og omsorg fra familien dvs noen andre enn mine egne unger.