Fordeler med enebarn?

[Dorthe]

Du har helt rett i at om en har søsken så er det jo et håp :-)

Jeg tror de som er enebarn ikke velger å få kun et barn selv, fordi de tror det er mer glede i søsken en det det faktisk er....... Mange reagerer nok på det jeg skriver nå - men det får så være...

Det er ingen myte at søsken ofte krangler og bråker og til og med ikke liker hverandre noe særlig. Det er heller ingen myte at mange søsken slett ikke har kontakt.

Mine to eldste har kjempeomsorg og kjempeglede av hverandre. Minstemann er nok litt utenfor der men han har også større familie med tanter og søskenbarn.

De to eldste har ingen de, bortsett fra meg, minstemann og hverandre. Tenk om jeg hadde valgt å få bare ett barn.

[Gjest prust]

Det er som voksen man savner søsken, som barn er det som Mrs.Wallace skriver helt ok. Jeg har aldri savnet lekekamerater, nå savner jeg noen å dele ansvaret med og omsorg fra familien dvs noen andre enn mine egne unger.

Akkurat det samme sier mannen min. Han savnet ikke søsken da han var barn.

Nå bor vi langt borte fra hans foreldre. De er gamle, faren er syk, og han er alene med ansvaret... Nå savner han søsken!

Vi har fått tre barn.

Noen fordeler er det vel med å være enebarn: Barnet får full oppmerksomhet fra foreldrene (jeg ser at det kan være vanskelig å følge opp alle tre godt nok), utgifter til klær og f.eks. sportsutstyr og aktiviteter er jo mindre på ett barn - altså er det vel større sannsynlighet for at økonomien hindrer barnet i å være med på f.eks. litt dyrere aktiviteter og idretter.

[mariamamma]

Det er jo som regel ikke i oppveksten man har det største behovet for søsken, da. Lekekamerater kan man finne overalt, trenger ikke lage flere barn av den grunn. ;o)

Du har rett i det, men det er også mange søsken som ikke er gode venner som voksne også.

det har jeg sett i flere tilfelle og også på nært hold, dessverre.

Så det kan slå begge veier og det fins ingen fasit, tror jeg.

[Mrs. Wallace]

Du har rett i det, men det er også mange søsken som ikke er gode venner som voksne også.

det har jeg sett i flere tilfelle og også på nært hold, dessverre.

Så det kan slå begge veier og det fins ingen fasit, tror jeg.

Som jeg svarer amparro lenger ned her:

Jeg kjenner selvsagt til søsken som ikke har særlig mye kontakt, eller at kontakten er preget av konflikter.

Men jeg kjenner allikevel langt, langt flere som har gode, trygge søskenforhold. Og selv om man ikke henger sammen med søsken som erteris, er det allikevel en trygghet å vite at man er flere.

Selv om det ikke er garantert at søsken får tette forhold, er man som enebarn i hvert fall garantert alene. Uansett.

[mariamamma]

Akkurat det samme sier mannen min. Han savnet ikke søsken da han var barn.

Nå bor vi langt borte fra hans foreldre. De er gamle, faren er syk, og han er alene med ansvaret... Nå savner han søsken!

Vi har fått tre barn.

Noen fordeler er det vel med å være enebarn: Barnet får full oppmerksomhet fra foreldrene (jeg ser at det kan være vanskelig å følge opp alle tre godt nok), utgifter til klær og f.eks. sportsutstyr og aktiviteter er jo mindre på ett barn - altså er det vel større sannsynlighet for at økonomien hindrer barnet i å være med på f.eks. litt dyrere aktiviteter og idretter.

Har sett bla. i egen familie at søsken ikke fordeler omsorg når foreldre blir gamle eller syke og det oppstår stridigheter og uvennskap. Det samme med arveoppgjør. Perlesøsken blir bitre fiender når årene røyner på........

Søsken er forskjellige og det kommer ofte veldig tydelig frem i slike situasjoner. Men selvfølgelig kan det gå veldig bra og står man alene som mannen din, har man jo ikke noe alternativ dessverre.

[NeaNoor]

Tror ikke det finnes noe fasit på dette. Man må vel gjøre det beste utifra situasjonen man er i, enebarn eller flere barn.

Vi har ett barn. Dvs mannen min har 3 voksne barn fra før, men hun vokser opp som enebarn. Da hun er prøverørsbarn har vi ingen garanti for å få flere, samt at min helse tilsier at det kanskje ikke blir enkelt å gjennomføre et svangerskap.

Jeg er lykkelig for å idet hele tatt ha fått et barn. Vi har tid med henne, og hun er med oss over alt (nesten). Derimot har vi åpent hus for vennene hennes, så hun er sjelden alene i våken tilstand. Det komiske her er at her vi bor har barna mange søsken, men kommer til oss for å få voksenkontakt. Vi har tid til vårt eget og andres barn og mange av barna her hungrer etter voksnes oppmerksomhet.

Mange sier enebarn blir bortskjemt. På hvilken måte? Et barn kan da aldri bli bortskjemt på kjærlighet? Materialistiske gaver får hun ikke mye av heller. Hun går i barnehage og lærer de sosiale koder der. Her hjemme må hun dele både lekene sine og oss med venner.

jeg var dagmamma for to søsken og det var ganske mye mer slitsom enn å ha en, men det kommer så an på barnet og barna.

Jeg har selv mindre søsken og følte meg alltid ensom i oppveksten. De fikk mest oppmerksomhet jeg måtte ordne mye selv og ble fort selvstendig. Litt for fort. Kusinen min var enebarn og jeg misunte henne. Hun var med over alt og fikk så mye tid med foreldrene. Overhodet ikke bortskjemt. Hun har alltid trivdes med å være enebarn, men har selv fått 3 barn.

Jeg tror det er viktig å sette pris på det man har, jeg. Og så er det viktig at man er enige om det å få flere

Uansett så er ikke søsken en selvfølge eller et krav, selv om man ofte føler man blir kritisert for å kun ha ett barn.

Syns det er vanskelig å nevne fordeler, for alle barn er forskjellige og familier er forskjellige. men det er jo lettere å planlegge ting med ett barn. Det er billigere med ett barn. Lettere å få barnevakt. Men alt dette er jo ting familier med flere barn også klarer å takle.

uansett skal man ikke føle seg presset. Det er bedre å kunne ta vare på ett barn enn å ha flere du ikke klarer å følge opp. DET har jeg sett mange nok eksempler på.

Men dette ble laaangt. Uansett er dette noe du og mannen din må bli enige om.

"Mange sier enebarn blir bortskjemt. På hvilken måte? Et barn kan da aldri bli bortskjemt på kjærlighet? Materialistiske gaver får hun ikke mye av heller. Hun går i barnehage og lærer de sosiale koder der. Her hjemme må hun dele både lekene sine og oss med venner".

Nå sier jeg ikke at datteren deres er bortskjemt, men mange enebarn er nok det. Og ikke nødvendigvis bare på materielle ting.

Men de er "bortskjemt" på den måten at de alltid har gått først. Jeg var sammen med en en gang som var enebarn, og det kunne man faktisk merke på væremåten hans. Kanskje hadde han vært slik uansett, men...

Det var i allefall tydelig at han var vant til å bli sett. Og slik blir det jo automatisk, uten at foreldrene kan lastes for det. Enebarn slipper å dele foreldrenes oppmerksomhet med søsken og de er vant til at det tas hensyn til dem og deres ønsker.

[Rhea Silvia]

Jenta mi er enebarn og kommer til å forbli det. Mannen min vil ikke ha flere barn, så jeg er i samme situasjon som deg.

Jeg tror ikke det går ann å si at det er best eller ikke best. Det å ha søsken er ikke ensbetydene med at en ikke blir ensom, alene med ansvar for gamle foreldre osv. Det har jeg sett maaaaange eksempler på!

I det store og det hele er det veldig ofte døtrene som tar ansvar for gamle foreldre. Dette er en kime til konflikt mellom søsken. Det er også mange, mange søsken som ikke har noen kontakt overhodet... Mange flere en vi egentlig tenker over. En er ikke garantert noen ting om en har søsken, hverken hjelp, ensomhet eller noen som helst.

Jeg tror mange som har vokst opp som enebarn glorifiserer det å ha søsken. De tror rett og slett det er bedre en det er. Mannen min har en søster som han har lite/ingen kontakt med, han liker henne rett og slett ikke. Mange søsken gjør heller ikke annnet en å krangle også i voksen alder.

Nå høres det jo ut som om det bare en dritt med søsken og det mener jeg selfølgelig ikke! Men det er ikke nødvendigvis bare glamour.

Jenta vår har det iallefall bra så det holder. Hun har mange venner og huset vårt er fullt av dem. De samles her hos oss, ikke hos de som har flere barn. Hun går i barnehage og lære det hun skal der, med det tenker jeg på dele ting osv.

Selfølgelig hadde det vært koselig med en søster eller bror, men nå blir det ikke slik her i huset.

Jeg tror ikke lykken her i livet avhenger av søsken eller ikke. Nøkkelen ligger nok helt andre steder - inni oss selv....

Vi har tre og opplever at barn velger å komme hit. Særlig de som ikke har søsken...

Og jeg vokste opp med fem søsken og hadde foreldre som tok seg tid også to andres barn. Det var hos oss alle var.

Åpent hus der barn blir sett avhenger ikke av antall barn! jeg vet om enebarn som føler de ikek ble sett i det hele tatt gjennom oppveksten og som aldri fikk voksenkontakt.

[Rhea Silvia]

Som jeg svarer amparro lenger ned her:

Jeg kjenner selvsagt til søsken som ikke har særlig mye kontakt, eller at kontakten er preget av konflikter.

Men jeg kjenner allikevel langt, langt flere som har gode, trygge søskenforhold. Og selv om man ikke henger sammen med søsken som erteris, er det allikevel en trygghet å vite at man er flere.

Selv om det ikke er garantert at søsken får tette forhold, er man som enebarn i hvert fall garantert alene. Uansett.

Ikke sant?

Tror jeg kjenner svært få (kommer bare på to i farten) som har dårlig forhold til sine søsken. Og ingen som ville vert de foruten.

[Dorthe]

Akkurat det samme sier mannen min. Han savnet ikke søsken da han var barn.

Nå bor vi langt borte fra hans foreldre. De er gamle, faren er syk, og han er alene med ansvaret... Nå savner han søsken!

Vi har fått tre barn.

Noen fordeler er det vel med å være enebarn: Barnet får full oppmerksomhet fra foreldrene (jeg ser at det kan være vanskelig å følge opp alle tre godt nok), utgifter til klær og f.eks. sportsutstyr og aktiviteter er jo mindre på ett barn - altså er det vel større sannsynlighet for at økonomien hindrer barnet i å være med på f.eks. litt dyrere aktiviteter og idretter.

Nå har jeg liksom to søsken og ett enebarn og jeg er helt overbevist om at de to eldste trivdes bedre med søsken enn minstemann gjør alene. Alderforskjellen er så stor at han har bare glede av dem en sjelden gang men jeg regner med at det kommer seg etterhvert som han vokser til.

[mariamamma]

Som jeg svarer amparro lenger ned her:

Jeg kjenner selvsagt til søsken som ikke har særlig mye kontakt, eller at kontakten er preget av konflikter.

Men jeg kjenner allikevel langt, langt flere som har gode, trygge søskenforhold. Og selv om man ikke henger sammen med søsken som erteris, er det allikevel en trygghet å vite at man er flere.

Selv om det ikke er garantert at søsken får tette forhold, er man som enebarn i hvert fall garantert alene. Uansett.

Jo jeg ser poenget ditt.

Men ta min situasjon. Jeg kan sansynligvis ikke få flere barn. Her jeg bor har de fleste flere barn og syns det er på grensen til uforsvarlig at hun er enebarn. Men det er jeg som passer barna deres.

vel det er en annen diskusjon.

Pr i dag er mitt barn alene. Vel hun har jo 3 voksne halvsøsken, men vokser opp alene. men ikke ensom.

Vår situasjon er slik at vi av flere årsaker sansynligvis ikke får fler. da må vi legge forholdene til rette for at hun skal få det best mulig.

Jeg ser på meg selv som en god mamma. For henne og for vennene hennes. Her er huset alltid åpent.

Vel det jeg skal frem til er at det nesten er et tabu å ha enebarn og det blir slitsomt i lengden. Skal jeg konsentrere meg om vår alderdom eller om livet vårt her og nå utifra vår situasjon helsemessig og økonomisk.

Selv er jeg et såkalt "uplanlagt" barn som førte til ekteskap og to yngre søsken, for søsken skulle man jo ha. Skillsmissen førte til at vi søsken vokste opp på ulike steder. Som eldstemann var jeg mye ensom og savnet voksenkontakt, defor fant jeg min egen familie uten for husets fire vegger.

Det er ikke gøy å stadig høre at barnet ditt må ha søsken. Det viktigste for meg er at hun får en god oppvekst, ikke hvorvidt hun må stelle oss alene. Forhåpentligvis blir den delen av livet hennes langt kortere enn årene før.

Men det er klart jeg tenker på det.

Det er bare det at det er ikke alle forunt å få flere barn og ikke alle ønsker det heller.

Det blir mennesker av de fleste av oss, med eller uten søsken. jeg skjønner godt hva du mener, men man kan også ha god støtte i sin egen kjernefamilie hvis man en gang får det. Min mann hjelper mine foreldre langt mer enn min egen bror gjør, for å ta et eksempel.

[Dorthe]

Jo jeg ser poenget ditt.

Men ta min situasjon. Jeg kan sansynligvis ikke få flere barn. Her jeg bor har de fleste flere barn og syns det er på grensen til uforsvarlig at hun er enebarn. Men det er jeg som passer barna deres.

vel det er en annen diskusjon.

Pr i dag er mitt barn alene. Vel hun har jo 3 voksne halvsøsken, men vokser opp alene. men ikke ensom.

Vår situasjon er slik at vi av flere årsaker sansynligvis ikke får fler. da må vi legge forholdene til rette for at hun skal få det best mulig.

Jeg ser på meg selv som en god mamma. For henne og for vennene hennes. Her er huset alltid åpent.

Vel det jeg skal frem til er at det nesten er et tabu å ha enebarn og det blir slitsomt i lengden. Skal jeg konsentrere meg om vår alderdom eller om livet vårt her og nå utifra vår situasjon helsemessig og økonomisk.

Selv er jeg et såkalt "uplanlagt" barn som førte til ekteskap og to yngre søsken, for søsken skulle man jo ha. Skillsmissen førte til at vi søsken vokste opp på ulike steder. Som eldstemann var jeg mye ensom og savnet voksenkontakt, defor fant jeg min egen familie uten for husets fire vegger.

Det er ikke gøy å stadig høre at barnet ditt må ha søsken. Det viktigste for meg er at hun får en god oppvekst, ikke hvorvidt hun må stelle oss alene. Forhåpentligvis blir den delen av livet hennes langt kortere enn årene før.

Men det er klart jeg tenker på det.

Det er bare det at det er ikke alle forunt å få flere barn og ikke alle ønsker det heller.

Det blir mennesker av de fleste av oss, med eller uten søsken. jeg skjønner godt hva du mener, men man kan også ha god støtte i sin egen kjernefamilie hvis man en gang får det. Min mann hjelper mine foreldre langt mer enn min egen bror gjør, for å ta et eksempel.

Men dattera di har jo søsken, er det nødvendig med flere enn de hun har da?

[mariamamma]

"Mange sier enebarn blir bortskjemt. På hvilken måte? Et barn kan da aldri bli bortskjemt på kjærlighet? Materialistiske gaver får hun ikke mye av heller. Hun går i barnehage og lærer de sosiale koder der. Her hjemme må hun dele både lekene sine og oss med venner".

Nå sier jeg ikke at datteren deres er bortskjemt, men mange enebarn er nok det. Og ikke nødvendigvis bare på materielle ting.

Men de er "bortskjemt" på den måten at de alltid har gått først. Jeg var sammen med en en gang som var enebarn, og det kunne man faktisk merke på væremåten hans. Kanskje hadde han vært slik uansett, men...

Det var i allefall tydelig at han var vant til å bli sett. Og slik blir det jo automatisk, uten at foreldrene kan lastes for det. Enebarn slipper å dele foreldrenes oppmerksomhet med søsken og de er vant til at det tas hensyn til dem og deres ønsker.

Men er ikke det noe mange barn savner da? Å få foreldrenes oppmerksomhet? Jeg ser det så godt her jeg bor, der de fleste familier har flere barn. De kommer hit for å få voksenkontakt. Hvorfor?

Mitt barn er sjeldent alene for her er huset alltid åpent for hennes venner. Hun lærer å dele og vente på tur, her hjemme som i barnehagen. Hun lærer å dele oss foreldre, for deres egne foreldre har ikke overskudd til egne unger.

Naboen har tre unger. der blir den ene forfordelt til gangs og det er så mye sårhet og gråt og skriking.

Søsken er forskjellige. Barn er forskjellige. Foreldre er forskjellige. mitt barn har flere ganger vært på gråten fordi hun sjelden får leke med lekene sine, hun må jo dele hele tiden.

Jeg sier ikke dette for å forsvare at mitt barn er enebarn, for det er ikke selvvalgt, men jeg synes argumenter som bortskjemt begynner å bli litt kjedsommelig.

Vi var tre søsken. Hvorfor var det min lillesøster som til stadighet fikk masse kos og oppmerksomhet, mens jeg måtte klare meg selv? Hvis du visste hvor ensom jeg var i barndommen på tross av å ha to søsken.

Mitt barn er alene, ja, men ikke ensom!

Det vikstigste er hvordan barnet har det ikke hvor mange de er. Vi foreldre må bare gjøre det beste utifra den situasjonen vi er i, ikke sant?

[mariamamma]

Men dattera di har jo søsken, er det nødvendig med flere enn de hun har da?

Nå er dette søskenforholdet veldig komplisert pga et veldig vanskelig forhold mellom mannen min og eksen. Hun har kontakt med storebror. Den ene søstern har hun sett 2 ganger og den andre storesøstern har hun kun sett på bilder..........

De er over 20 år hele gjengen og hun er 5, så det tar nok litt tid før de er voksne alle sammen. Så i teorien er hun ikke enebarn heldigvis. Men om det blir noe samarbeid om oss som gamle tviler jeg nok på dessverre.

Hun er ikke enebarn, men vokser opp som et. men klart hun har jo en viss trygghet i å vite om dem og det er jo bedre enn ikke noe, da.

[Mrs. Wallace]

Jo jeg ser poenget ditt.

Men ta min situasjon. Jeg kan sansynligvis ikke få flere barn. Her jeg bor har de fleste flere barn og syns det er på grensen til uforsvarlig at hun er enebarn. Men det er jeg som passer barna deres.

vel det er en annen diskusjon.

Pr i dag er mitt barn alene. Vel hun har jo 3 voksne halvsøsken, men vokser opp alene. men ikke ensom.

Vår situasjon er slik at vi av flere årsaker sansynligvis ikke får fler. da må vi legge forholdene til rette for at hun skal få det best mulig.

Jeg ser på meg selv som en god mamma. For henne og for vennene hennes. Her er huset alltid åpent.

Vel det jeg skal frem til er at det nesten er et tabu å ha enebarn og det blir slitsomt i lengden. Skal jeg konsentrere meg om vår alderdom eller om livet vårt her og nå utifra vår situasjon helsemessig og økonomisk.

Selv er jeg et såkalt "uplanlagt" barn som førte til ekteskap og to yngre søsken, for søsken skulle man jo ha. Skillsmissen førte til at vi søsken vokste opp på ulike steder. Som eldstemann var jeg mye ensom og savnet voksenkontakt, defor fant jeg min egen familie uten for husets fire vegger.

Det er ikke gøy å stadig høre at barnet ditt må ha søsken. Det viktigste for meg er at hun får en god oppvekst, ikke hvorvidt hun må stelle oss alene. Forhåpentligvis blir den delen av livet hennes langt kortere enn årene før.

Men det er klart jeg tenker på det.

Det er bare det at det er ikke alle forunt å få flere barn og ikke alle ønsker det heller.

Det blir mennesker av de fleste av oss, med eller uten søsken. jeg skjønner godt hva du mener, men man kan også ha god støtte i sin egen kjernefamilie hvis man en gang får det. Min mann hjelper mine foreldre langt mer enn min egen bror gjør, for å ta et eksempel.

Jøss da, jeg har ikke sagt at det er barnemishandling å få enebarn, heller. ;o)

Jeg er vokst opp som enebarn og er både trygg og balansert, og har fått rikelig med omsorg og oppmerksomhet. Men jeg synes altså at ulempene er mange og store allikevel. I oppveksten var det bare fint, men i voksen alder skulle jeg gjerne hatt søsken.

Men uansett er det selvsagt viktig at folk ikke får flere barn enn de ønsker og klarer å ta seg av, og at man prøver å legge til rette for den situasjonen familien er i.

Jeg er helt overbevist om at datteren din får en utmerket oppvekst. Og hun har jo også tre eldre halvsøsken. Selv om aldersforskjellen er stor nå, er hun ikke barn resten av livet. Og i voksen alder kan langt eldre halvsøsken bli både trygge og nyttige støttespillere. Det har jeg flere gode eksempler på i egen familie.

[Gjest eljo]

Jo jeg ser poenget ditt.

Men ta min situasjon. Jeg kan sansynligvis ikke få flere barn. Her jeg bor har de fleste flere barn og syns det er på grensen til uforsvarlig at hun er enebarn. Men det er jeg som passer barna deres.

vel det er en annen diskusjon.

Pr i dag er mitt barn alene. Vel hun har jo 3 voksne halvsøsken, men vokser opp alene. men ikke ensom.

Vår situasjon er slik at vi av flere årsaker sansynligvis ikke får fler. da må vi legge forholdene til rette for at hun skal få det best mulig.

Jeg ser på meg selv som en god mamma. For henne og for vennene hennes. Her er huset alltid åpent.

Vel det jeg skal frem til er at det nesten er et tabu å ha enebarn og det blir slitsomt i lengden. Skal jeg konsentrere meg om vår alderdom eller om livet vårt her og nå utifra vår situasjon helsemessig og økonomisk.

Selv er jeg et såkalt "uplanlagt" barn som førte til ekteskap og to yngre søsken, for søsken skulle man jo ha. Skillsmissen førte til at vi søsken vokste opp på ulike steder. Som eldstemann var jeg mye ensom og savnet voksenkontakt, defor fant jeg min egen familie uten for husets fire vegger.

Det er ikke gøy å stadig høre at barnet ditt må ha søsken. Det viktigste for meg er at hun får en god oppvekst, ikke hvorvidt hun må stelle oss alene. Forhåpentligvis blir den delen av livet hennes langt kortere enn årene før.

Men det er klart jeg tenker på det.

Det er bare det at det er ikke alle forunt å få flere barn og ikke alle ønsker det heller.

Det blir mennesker av de fleste av oss, med eller uten søsken. jeg skjønner godt hva du mener, men man kan også ha god støtte i sin egen kjernefamilie hvis man en gang får det. Min mann hjelper mine foreldre langt mer enn min egen bror gjør, for å ta et eksempel.

Fint innlegg, som jeg skulle skrevet det selv! VI klarer heller ikke lage fler, og har ikke råd til adopsjon, så sånn blir det bare - han blir enebarn resten av livet. Så får det bli som det blir, og min mor har hatt det fint selv om hun var enebarn hun. Det var slitsomt de siste årene hennes mor levde, men det var jo ikke mange år i forhold til årene både før og etter.

Ingen av delene er antagelig ideelt, begge deler har både fordeler og ulemper, så får man ta det livet man får. Alternativet hadde jo vært å ikke leve i det hele tatt vel? ;-)

[mariamamma]

Jøss da, jeg har ikke sagt at det er barnemishandling å få enebarn, heller. ;o)

Jeg er vokst opp som enebarn og er både trygg og balansert, og har fått rikelig med omsorg og oppmerksomhet. Men jeg synes altså at ulempene er mange og store allikevel. I oppveksten var det bare fint, men i voksen alder skulle jeg gjerne hatt søsken.

Men uansett er det selvsagt viktig at folk ikke får flere barn enn de ønsker og klarer å ta seg av, og at man prøver å legge til rette for den situasjonen familien er i.

Jeg er helt overbevist om at datteren din får en utmerket oppvekst. Og hun har jo også tre eldre halvsøsken. Selv om aldersforskjellen er stor nå, er hun ikke barn resten av livet. Og i voksen alder kan langt eldre halvsøsken bli både trygge og nyttige støttespillere. Det har jeg flere gode eksempler på i egen familie.

"Og i voksen alder kan langt eldre halvsøsken bli både trygge og nyttige støttespillere. Det har jeg flere gode eksempler på i egen familie".

Ja, sukk, bare man kunne fått sendt mamman dere laaaangt avgårde, så hadde det gjort saken litt enklere;o)

Mente ikke å kritisere! har bare fått så mange kommentarer fra mødre om familieforøkelse så jeg blir jeg bittelittegrann på hugget. Sorry! ;o)

[mariamamma]

Fint innlegg, som jeg skulle skrevet det selv! VI klarer heller ikke lage fler, og har ikke råd til adopsjon, så sånn blir det bare - han blir enebarn resten av livet. Så får det bli som det blir, og min mor har hatt det fint selv om hun var enebarn hun. Det var slitsomt de siste årene hennes mor levde, men det var jo ikke mange år i forhold til årene både før og etter.

Ingen av delene er antagelig ideelt, begge deler har både fordeler og ulemper, så får man ta det livet man får. Alternativet hadde jo vært å ikke leve i det hele tatt vel? ;-)

;o)

Man skal være glad for det man har, pleier kona til pappa å si når jeg føler press om å sette igang igjen. Men det har vi nok hverken helse eller økonomi til dessverre.

Vi må se på det positive å gjøre det beste utav det, søsken eller ikke.

nå har jo jenta vår 3 halvsøsken, om så mest i teorien og ikke i praksis, så hun er jo ikke helt enebarn.

Men hun vokser opp som enebarn.

Uansett hva det blir til håper jeg hun som voksen kan se tilbake på en god og trygg barndom med huset fullt av barn og foreldre som var til stede. Vi må jo gjøre så godt vi kan - alle sammen!

[Mrs. Wallace]

"Og i voksen alder kan langt eldre halvsøsken bli både trygge og nyttige støttespillere. Det har jeg flere gode eksempler på i egen familie".

Ja, sukk, bare man kunne fått sendt mamman dere laaaangt avgårde, så hadde det gjort saken litt enklere;o)

Mente ikke å kritisere! har bare fått så mange kommentarer fra mødre om familieforøkelse så jeg blir jeg bittelittegrann på hugget. Sorry! ;o)

Jeg skjønner godt at du synes det er både irriterende og sårt å få sånne kommentarer.

Men jeg tror at du må minne deg selv på at slike kommentarer og diskusjoner handler om det ønskede og optimale - fundert på en god dæsj subjektivitet.

Vi har valgt å få ganske stor alderforskjell på våre barn: Guttungen er femogethalvt, og blir storebror til høsten en gang. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har hørt at vi ikke må vente så lenge, fordi det er myyye bedre med 2-3 års aldersforskjell osv. Men for oss er dette riktig. At vi velger å adoptere denne gangen, finnes det selvsagt også mange synspunkter på. Men nok en gang: For oss er dette riktig.

Vi må holde øynene på hovedpoenget:

Det viktigste for barn er å ha foreldre som gir dem trygghet, kjærlighet og oppbacking - uansett om det er ett eller fem av dem, eller hvor stor aldersforskjellen er på dem. ;o)

[Dorthe]

Nå er dette søskenforholdet veldig komplisert pga et veldig vanskelig forhold mellom mannen min og eksen. Hun har kontakt med storebror. Den ene søstern har hun sett 2 ganger og den andre storesøstern har hun kun sett på bilder..........

De er over 20 år hele gjengen og hun er 5, så det tar nok litt tid før de er voksne alle sammen. Så i teorien er hun ikke enebarn heldigvis. Men om det blir noe samarbeid om oss som gamle tviler jeg nok på dessverre.

Hun er ikke enebarn, men vokser opp som et. men klart hun har jo en viss trygghet i å vite om dem og det er jo bedre enn ikke noe, da.

Klart det er. Jeg regner med at forholdet mellom mine store og minstemann blir bedre ettersom han gror til.

De henter ham innimellom da og koser seg med ham men det er ikke så ofte at det er noe spesielt.

[mariamamma]

Jeg skjønner godt at du synes det er både irriterende og sårt å få sånne kommentarer.

Men jeg tror at du må minne deg selv på at slike kommentarer og diskusjoner handler om det ønskede og optimale - fundert på en god dæsj subjektivitet.

Vi har valgt å få ganske stor alderforskjell på våre barn: Guttungen er femogethalvt, og blir storebror til høsten en gang. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har hørt at vi ikke må vente så lenge, fordi det er myyye bedre med 2-3 års aldersforskjell osv. Men for oss er dette riktig. At vi velger å adoptere denne gangen, finnes det selvsagt også mange synspunkter på. Men nok en gang: For oss er dette riktig.

Vi må holde øynene på hovedpoenget:

Det viktigste for barn er å ha foreldre som gir dem trygghet, kjærlighet og oppbacking - uansett om det er ett eller fem av dem, eller hvor stor aldersforskjellen er på dem. ;o)

Det har du veldig rett i!!!!

Det er derfor jeg blir så irritert på mødrene her ute som gjør det stikk motsatte. De kritiserer meg - men det er jo jeg som passer ungene deres ;o)

Gratulerer da hvertfall! Tror dere har en fin aldersforskjell jeg. Den blir ikke så merkbar når det ikke er en "i midten". hadde vi hatt mulighet tror jeg jenta vår hadde vært veldig moden for en lillesøster eller lillebror. Nå har hun hatt en fin tid alene og er blitt veldig omsorgsfull og også selvstendig.

Vi har også snakket om å adoptere, men jeg mistet helt motet da jeg leste brosjyrene.

Vi får se vi får se. Lykke til da hvertfall!