Når far får ny familie_stemor -problematikk

[Gjest relativt mor og farløs]

Da jeg var 7 år fikk min far ny familie. Det var den dagen han ble kastet ut av min mor. Min mor og hennes mann er svært syke psykisk syke, og orker lite omgang med omverdenen. Tro meg, jeg har forsøkt.

Jeg bodde hos min mor og hennes mann til jeg var 15, men da ble jeg anbefalt å flytte til min far, ellers ble det barnevernet, for de maktet ikke å ta hånd om meg mer. Jeg var ingen rebell, var en ganske snill og pliktoppfyllende jente med svært gode karakterer.

Jeg kom til min far, og følte med en gang at jeg ikke passet inn. Han hadde fått en ny kone, og hun hadde alt et barn fra før. Dette barnet var enebarn, og svært bortskjemt. Han måtte ikke løfte en finger hjemme, noe som var svært uvanlig for meg. Jeg brakte med meg vanen å hjelpe til hjemme, og det likte han dårlig.

Min far forsto aldri de vonde tankene jeg hadde etter flyttingen. Savnet etter skole, venner og mamma var stort, men jeg fikk hele tiden høre at nå hadde jeg startet opp på ny.Jeg forsøkte å være positiv, men alt raste inni meg.

Jeg flyttet omsider for meg selv, og følte en enorm lettelse over den friheten jeg fikk. Jeg har fått en ny tro på meg selv, og har faktisk lagt de vonde barndomsårene bak meg. Jeg anser meg for å være ganske lykkelig voksen. Jeg har barn, mann, fin jobb, koselig hjem og helt grei økonomi.

Skåret i gleden er min familie.Min manns familie er vidunderlig, så de har overtatt rollen til min egen fraværende familie.

Mor har nok med seg selv, og sier hun ikke orker kontakt.

Far har sagt rett ut at han har fått ny familie nå. Stemor har aldri løftet en finger for å gjøre forholdet mellom meg og henne bedre. De har flyttet i en tomannsbolig sammen med hennes sønn, og ser ham jevnlig. Meg og min kjernefamilie ser de to ganger i året, enda vi bare bor tre kvarter unna hverandre.

Jeg vet jeg sikkert har ansvar for forholdet mellom meg og min far og stemor, men samtidig synes jeg de har sviktet meg gjennom årene som har gått. Hun prioriterer så opplagt sin egen sønn, og min far dilter etter, og gjør ikke noe for å holde kontakten med meg.

Jeg kjenner en bitterhet som gjør det mer og mer vanskelig å treffe dem, enn så sjelden som det er.

Det verste er at jeg nå begynner å tenke at de høster som de sår, og at jeg ikke ønsker å følge opp dem når de blir gamle. De prioriterer jo ikke oss nå. Hennes sønn får se dem daglig. Han får være med dem på turer. Han får dele jula med dem.

Det er sikkert vanskelig å være stemor,men det er ikke lett å være stebarn heller, særlig ikke når man føler man mister sin biologiske far/mor.

[Gjest kvitsymra]

Kjære, vene deg. Du har det ikke lett. Sender deg en varm klem og håper du snart får en mann som elsker deg mer enn alt annet. Det fortjener du!!!

Klem fra

[Gjest relativt mor og farløs]

Kjære, vene deg. Du har det ikke lett. Sender deg en varm klem og håper du snart får en mann som elsker deg mer enn alt annet. Det fortjener du!!!

Klem fra

Takk! Klemmer er gode å få. Jeg skrev dette innlegget litt for å få stemødre til å kanskje se ting fra barnets side. Barna er helt prisgitt sine nye foreldre, og har ikke valgt å være i denne situasjonen. Ikke at barn i bio-familier har det heller, men noen ganger virker stemødre så slitne og oppgitt over byrden et stebarn er. Jeg vet min stemor har tenkt slik om meg, for det har hun sagt.

Jeg er forresten lykkelig gift. Har det vidunderlig i hverdagen. Jeg er bare litt bitter i forhold til min stemor og far. Men til vanlig tenker jeg sjelden på dem, altså.

;-)

[Gjest AveM]

Dette hørtes trasig ut. Det er fint du har det bra i dag.

Nå som du er voksen velger du selv hvem du har kontakt med, og da er det jo best å oftest velge de som gir deg noe positivt.

Jeg skjønner godt om du savner interesse fra din familie, men har du forventninger om at det skal skje blir du bare skuffet. Da er det best å ikke forvente noenting, men heller bli positivt overrasket om de noen gang skulle gi deg respons på noe. Kanskje du kan besøke dem av og til, ringe eller sende kort, men ikke forvente noe igjen. Tenk som så at det er dem som viker fra normalen, og ikke deg.

Jeg har selv brukt den tenkemåten overfor en i min nære familie. Jeg senket forventningene til null, så nå blir jeg positivt overrasket når vedkommende tar kontakt.

Nyt din egen og din manns familie Det er flott at du fikk en sånn kjekk svigerfamilie!

[Gjest relativt mor og farløs]

Dette hørtes trasig ut. Det er fint du har det bra i dag.

Nå som du er voksen velger du selv hvem du har kontakt med, og da er det jo best å oftest velge de som gir deg noe positivt.

Jeg skjønner godt om du savner interesse fra din familie, men har du forventninger om at det skal skje blir du bare skuffet. Da er det best å ikke forvente noenting, men heller bli positivt overrasket om de noen gang skulle gi deg respons på noe. Kanskje du kan besøke dem av og til, ringe eller sende kort, men ikke forvente noe igjen. Tenk som så at det er dem som viker fra normalen, og ikke deg.

Jeg har selv brukt den tenkemåten overfor en i min nære familie. Jeg senket forventningene til null, så nå blir jeg positivt overrasket når vedkommende tar kontakt.

Nyt din egen og din manns familie Det er flott at du fikk en sånn kjekk svigerfamilie!

Jeg synes rådene dine var fine, og jeg forsøker virkelig å bare ta ting slik de er. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe med bitterheten jeg føler når jeg ser dem. Det er som om følelsene går litt over styr når jeg har med dem å gjøre. Det er kanskje en treningssak. Jeg jobber ihvertfall med det.

[Lillemus]

Jeg synes du gjør helt rett når du sier du ikke kommer til å følge dem opp når de blir gamle - man høster som man sår, kort og godt.

Vondt å høre at stemor-forholdet ble så dårlig, men det er ikke ditt ansvar alene! Å ha et godt forhold til andre mennesker er et gjensidig ansvar og de har såvisst ikke skjøttet sin del av det! Ha ikke dårlig samvittighet for det, men nyt din egen familie og kos deg sammen med din manns familie.

[Gjest Stemor jeg også]

Jeg har sett mange sider rundt dette. Selv er jeg oppvokst uten min biologiske far. Han ville ikke ha noe med meg å gjøre. (Han bodde ca. 30 minutters kjøring fra oss)

Jeg kan kjenne at dette kan være ganske bittert. Jeg vet at økonomisk så har han det kjempebra, men alt står på kona (så er de jo sikre på at jeg ikke får noe). Mine halvsøsken får flotte turer til eksotiske strøk. Jeg fikk ikke engang en blomsterbukett da jeg giftet meg - selv om jeg inviterte han.

Da jeg oppsøkte han da jeg var 16 ble jeg bare bedt om å gå. Det er ikke noen god følelse for et barn.

Heldigvis giftet mamma seg på nytt, og denne mannen ble min nye pappa:-)

Nå er jeg selv stemor, og har en stesønn på 14. Jeg har bodd sammen med pappaen i snart 10 år nå, så gutten husker ikke noe annet enn at vi alltid har vært sammen.

Men å være stemor er ikke enkelt. Det gikk greit i starten. Da var det vanlig helgesamvær + en dag i uka.

Nå når gutten er 14 er det ikke enkelt lengre. Det virker som om alle som forlanger noe av han får problemer. Og da må jeg innrømme at det ikke er enkelt lenger.

Men at du skal ha ansvaret for å holde kontakten med din familie synes jeg er feil. Dersom man ønsker å ha kontakt er dette et felles ansvar. Jeg tror på sikt at det er din far som taper på dette.

[Torv]

Hei!

Skjønner godt at du har såre følelser, og jeg synes du har en trist historie å fortelle!

For å ta bitterhetsfølelsen din først, så er det godt at du jobber med dette. Det er dessverre bare deg selv det går ut over ved å ha denne.

Men hvordan bli kvitt den? Jeg tror det er en kombinasjon av jobbing med følelsen og tid.

Og om du føler for det, og ikke minst tør å blottlegge deg, kan du ta det opp med far og ny kone (uten at hennes barn er tilstede)

Jeg blir så lei meg nå nye partnere kan skyve uskyldige barn fra seg. Selv er jeg gift med en mann som har en flott gutt på 16 år. Han har jeg kjent siden han var 4-5 år, og jeg spøker med at han må jo snart være litt "min". Jeg er utrolig glad i gutten vår.

Å ha et forhold til et barn er for meg ikke vanskelig. Å ha et forhold til hans mor har vært noe utfordrende til tider, men jeg har aldri latt det skinne gjennom verken til henne eller "vårt" barn.

Jeg har vel ingen ordentlige svar til deg, men tror at ved gode samtaler med enten venner eller andre (psykolog etc.) håper jeg at du kan få bukt med bitterheten, og at du kan rette fokuset ditt mot eget liv og kanskje ny familien.

Lykke, lykke til!!

[Gjest kvitsymra]

Takk! Klemmer er gode å få. Jeg skrev dette innlegget litt for å få stemødre til å kanskje se ting fra barnets side. Barna er helt prisgitt sine nye foreldre, og har ikke valgt å være i denne situasjonen. Ikke at barn i bio-familier har det heller, men noen ganger virker stemødre så slitne og oppgitt over byrden et stebarn er. Jeg vet min stemor har tenkt slik om meg, for det har hun sagt.

Jeg er forresten lykkelig gift. Har det vidunderlig i hverdagen. Jeg er bare litt bitter i forhold til min stemor og far. Men til vanlig tenker jeg sjelden på dem, altså.

;-)

Godt å høre at det går bra med deg!!

Eg vet det høres lett ut, men bitterhet tærer på deg. Prøv å akseptere det, og helles slipp taket på disse to.

mvh