Liker ikke å gå i terapi når jeg har det bra

[Gjest Violsa]

Nå har jeg det egentlig veldig godt og er ikke deprimert. Har fått meg en god døgnrytme kommet igang med treningen igjen og ser temmelig lyst på fremtidden.

Vet at når jeg er skikkelig deppa og alt det der så synes jeg terapi er veldig ok. Men sånn som nå er det helt greit og bra og har absolutt ikke lyst å dra i noe terapi. Eneste positive jeg har fått

ut av terapien er og ha noen og snakke med når jeg har det skikkelig vondt og å få ut ting liksom...

Er lei , ringte og sa jeg ikke kom i dag selv om jeg må betale. .

har sakte begyntn å bygge opp livet mitt igjen etter rettsaken.Det at jeg ble ferdig med den var forløsende. Så å komme igang med trening , og livstilsendringer med å spise sunt. Og med å være litt sosial og øvelseskjøre og dra på kjøpesenter og alt sånn..Og å skjerpe meg kraftig med å sminke og ordne meg , Alt mulig sånne småting som gjør at jeg får det bedre.

vet ikke om jeg lurer meg selv. Men de tingene jeg siterte ovenfor har hjulpet meg mye mer enn både det terapi og medisiner har gjort.

Hvis jeg synes terapi bare er pyton og har egentlig lyst å slutte i det og bare ha time når jeg kanskje trenger det.

Eneste grunnen til at jeg evt skulle tvinge meg til å dra til timen er frykten for at jeg plutselig står der uten noe tilbud

[Gjest mbo]

Hei.

Kanskje lurt å passe på å ikke miste tilbudet nei,man vet jo aldri.

Kanskje du trenger en pause nå og få ta litt vare på deg selv.

Du er iallefall ei kjempetøff jente og jeg har stor respekt for det du har klart.

Håper du får ha det skikkelig bra nå og være frisk.

[pille2]

Hei.

Kanskje lurt å passe på å ikke miste tilbudet nei,man vet jo aldri.

Kanskje du trenger en pause nå og få ta litt vare på deg selv.

Du er iallefall ei kjempetøff jente og jeg har stor respekt for det du har klart.

Håper du får ha det skikkelig bra nå og være frisk.

Hei. Jeg vil anbefale deg å gå i terapi så lenge du har plass der...jeg opplevde at jeg ble "friskmeldt" av psykiatrisk sykepleier og mistet plassen min. Deretter fikk jeg en stjernesmell, og det eneste som reddet meg fra lange ventelister, var at jeg kunne gå via gruppelederen i samtalegruppen. Selv om man har gode perioder, så tror jeg behandling og terapi bør nedtrappes på lik linje som antideprissiva. Be heller om at timene blir sjeldnere i de periodene du har det bra, så kan du på den måten ha muligheten til å få time om det skulle gå litt nedover en tid.

Ønsker deg lykke til!

[ftmffm]

Jeg vil anbefale deg å snakke med behandleren din og fortelle h*n akkurat det du har skrevet her for så å spørre om dere ikke kan gjøre en avtale om at du tar kontakt når du føler du trenger samtaler.

Jeg har en slik ordning med min psykolog. Så de få gangene jeg nå får det dårlig har jeg muligheten til å ta kontakt med psykologen og få hjelp til å rydde opp i de tingene som dukker opp. Når jeg har det bra og føler at jeg ikke har bruk for psykologen så går jeg heller ikke til time. Dette gjør at psykologen kan ta inn en ekstra pasient og gi den tiden jeg skulle hatt til noen som trenger det mer.

[Gjest Lysglimt]

Syns det ser ut som du er på vei i riktig retning,det er jo kjemeposetvt

Du kan være stolt av deg selv!

For jobben er det du som har gjort

Sikkert greit å ha en behandler i tilfelle du trenger det,som du skriver etter behov.

[rose23]

Jeg også følte meg mye bedre etter at jeg var ferdig med mine runder i retten, men etter noen år kom de samme selvdestruktive tankene og atferden tilbake. Nå har jeg forstått at jeg ikke har bearbeidd overgrepene selv om jeg fortalte dem i retten og vant. Jeg har aldri satt ord på følelsene mine og tatt over meg sorgen over en tapt barndomm. Men jobber nå med saken... Vet ikke hvor lenge du har gått i terapi, men jeg ville heller bedt om noen måneders pause, så kan du se det ann.

[tøytiger]

Hei Violsa Godt at du er ferdig med rettssaken og føler deg klar for å ta fatt på livet igjen.

Jeg har selv opplevd overgrep og tenker som så om det at ettervirkningene på en måte kan deles i to.

Det ene er at en får en trang til å tenke på overgrepet i detalj gang på gang. Når jeg får trang til slik tenkning så tar jeg det opp med behandler og får hjelp til ikke å havne i "minnenes makt".

Et råd til deg er å unngå å tenke på overgrepene. Og når du kjenner at de kommer tilbake, oppsøk hjelp _før_ overgrepene oppsluker deg.

Jeg tenker at det kan være til hjelp for noen å få delt alt om overgrepene i detalj med en behandler for å legge det bak seg. Men jeg tror ikke at det kommer noe positivt av å gjøre dette gang på gang.

Jeg synes du tenker veldig klokt rundt det å komme seg i gang med det normale livet igjen. Kosthold, trening og øvelseskjøring. Kanskje trenger du en lang pause fra alt som har med psykiatri og ting som kan minne deg om overgrep og gjøre. Og kanskje kan du ha godt av en slik pause.

Men det er vell dessverre slik at overgrep ikke bare setter spor i form av minner, men også i form av et skadet selvbilde noe som igjen kan gi grobunn for psykiske plager. Jeg tenker at å jobbe i terapi med hva overgrepene har gjort med deg som person og ditt bilde av deg selv er konstruktiv jobbing.

Men ofte er vell som det virker som du tenker, at det mest konstruktive en kan gjøre for seg selv er å ta tilbake "hverdagen" igjen.

Kanskje kommer det er behov for å jobbe mer i terapi i forhold til det som har hendt og kanskje kommer ikke dette behovet. Det vil bare tiden kunne vise.

Kanskje kan du ta opp med behandleren om du kan få ha en pause og få nyte livet når det er godt å leve. For så å kunne få vende tilbake om det skulle bli tungt. Eventuelt gå sjeldent i behandling.

Uansett... Masse lykke til!

[Gjest Violsa]

Hei Violsa Godt at du er ferdig med rettssaken og føler deg klar for å ta fatt på livet igjen.

Jeg har selv opplevd overgrep og tenker som så om det at ettervirkningene på en måte kan deles i to.

Det ene er at en får en trang til å tenke på overgrepet i detalj gang på gang. Når jeg får trang til slik tenkning så tar jeg det opp med behandler og får hjelp til ikke å havne i "minnenes makt".

Et råd til deg er å unngå å tenke på overgrepene. Og når du kjenner at de kommer tilbake, oppsøk hjelp _før_ overgrepene oppsluker deg.

Jeg tenker at det kan være til hjelp for noen å få delt alt om overgrepene i detalj med en behandler for å legge det bak seg. Men jeg tror ikke at det kommer noe positivt av å gjøre dette gang på gang.

Jeg synes du tenker veldig klokt rundt det å komme seg i gang med det normale livet igjen. Kosthold, trening og øvelseskjøring. Kanskje trenger du en lang pause fra alt som har med psykiatri og ting som kan minne deg om overgrep og gjøre. Og kanskje kan du ha godt av en slik pause.

Men det er vell dessverre slik at overgrep ikke bare setter spor i form av minner, men også i form av et skadet selvbilde noe som igjen kan gi grobunn for psykiske plager. Jeg tenker at å jobbe i terapi med hva overgrepene har gjort med deg som person og ditt bilde av deg selv er konstruktiv jobbing.

Men ofte er vell som det virker som du tenker, at det mest konstruktive en kan gjøre for seg selv er å ta tilbake "hverdagen" igjen.

Kanskje kommer det er behov for å jobbe mer i terapi i forhold til det som har hendt og kanskje kommer ikke dette behovet. Det vil bare tiden kunne vise.

Kanskje kan du ta opp med behandleren om du kan få ha en pause og få nyte livet når det er godt å leve. For så å kunne få vende tilbake om det skulle bli tungt. Eventuelt gå sjeldent i behandling.

Uansett... Masse lykke til!

takk for langt svar.

Jeg vet ikke jeg. Av og til blir jeg sånn i tvil. Leste dommen i dag og der står det nesten at det jeg har opplevd er så forferdelig grusomt at det er rart jeg ikke har tatt selvmord for lenge siden..

Har ikke noe behov for å prate om overgrepet.

Hvordan skal man dessuten bearbeide noe sånt..

Pappa drakk mye en periode og jeg var bitter og sint og led på grunn av det. All verdens bearbeiding å terapi gjorde ikke at jeg ble mer fortrolig med hva som hadde hendt..

mer sånn at jeg tilslutt kom til et punkt hvor jeg erkjent at noe forferdelig hadde skjedd , det var fortid , og jeg la det bak meg. Pappa har jeg tilgitt for lenge siden og vi har et godt forhold i dag.

Litt det samm jeg har gjort med voldtekten kanskje.

Det hjelper ikke å bearbeide og snakke om det. Jeg må legge det bak meg og det er jeg overbevist at jeg vil greie.

Selv om det ikke er tvil at mine psykiske vansker ble forverret på grunn av ovrgrepet så tror jeg ikke det vil ødelegge meg for livet.

Og jeg håper på å få et langt og innholdsriktliv og kanskje både familie og en jobb og alt mulig.

Nekter å høre at det jeg har opplevd er så grusomt og at man ødelegger et menneske totalt.

jeg er ikke ødelagt

[Gjest ffeef]

takk for langt svar.

Jeg vet ikke jeg. Av og til blir jeg sånn i tvil. Leste dommen i dag og der står det nesten at det jeg har opplevd er så forferdelig grusomt at det er rart jeg ikke har tatt selvmord for lenge siden..

Har ikke noe behov for å prate om overgrepet.

Hvordan skal man dessuten bearbeide noe sånt..

Pappa drakk mye en periode og jeg var bitter og sint og led på grunn av det. All verdens bearbeiding å terapi gjorde ikke at jeg ble mer fortrolig med hva som hadde hendt..

mer sånn at jeg tilslutt kom til et punkt hvor jeg erkjent at noe forferdelig hadde skjedd , det var fortid , og jeg la det bak meg. Pappa har jeg tilgitt for lenge siden og vi har et godt forhold i dag.

Litt det samm jeg har gjort med voldtekten kanskje.

Det hjelper ikke å bearbeide og snakke om det. Jeg må legge det bak meg og det er jeg overbevist at jeg vil greie.

Selv om det ikke er tvil at mine psykiske vansker ble forverret på grunn av ovrgrepet så tror jeg ikke det vil ødelegge meg for livet.

Og jeg håper på å få et langt og innholdsriktliv og kanskje både familie og en jobb og alt mulig.

Nekter å høre at det jeg har opplevd er så grusomt og at man ødelegger et menneske totalt.

jeg er ikke ødelagt

hvis din metode funker for deg, så er det bare bra. De som drukner seg i de vonde minnene, blir liksom ikke bra. Men det er sikkert ikke deres feil, bare så det er sagt.

Men man KAN klare seg etter et overgrep også...

Synes det er flott å lese det du skriver nå. Bestemmer deg for ikke å knekke, trener, jobbe etterhvert, har et normalt liv, er det beste.

Ikke noe nederlag om du trenger hjelp eller behandling senere i livet heller.

Noen har behov