Har kludret det til...

[Gjest Hei33]

Etter nok en storm av urettmessige beskyldninger mot meg fra mine paranoide foreldre, sprakk det for meg. Jeg skjelte ut faren min og gikk laaaangt over streken for det som er vanlig for meg. Var skikkelig usaklig, kalte han for mye stygt og sa til og med at jeg hatet ham! Jeg har ikke sagt det til noen siden jeg var liten jente med liten forstand... Jeg sa også at jeg ikke ville ha med dem å gjøre lenger.

Så nå har jeg virkelig ødelagt for meg selv. De er jo (ved siden av svigermor) de eneste som kan være barnevakt når jeg liksom skal reise bort litt på rekreasjon. Men, men... Jeg får klare meg selv. Det har jeg alltid gjort.

Det bare "klikket" for meg. ble så utrolig sint! Jeg er så lei av å bli beskyldt for ting jeg ikke har gjort og for å ha meninger jeg ikke har.

[Aramir]

Kjæreste Hei33, nå synes jeg jeg begynner å kjenne deg litt.

Jeg har også eksplodert ovenfor mine foreldre noen ganger med påfølgende bondeanger og skam.

Jeg tror det er noen foreldre-barn konstellasjoner som ikke fungerer særlig bra. Vi er bare for forskjellige. I vår familie har det alltid vært slik at jeg har vært åpen mens mine foreldre har vært lukkede. Det sier seg selv at det er en dårlig kombinasjon. For meg er det helt essensielt å holde avstand og prøve å være lukket for at jeg ikke skal freake helt ut.

Hvis de straffer deg med å ikke ville sitte barnevakt, synes jeg det er rett ut sagt smålig. Er det ikke barnebarna deres da? Og hvorfor i all verden skal du tåle å bli beskyldt urettmessig?

Jeg for min del tror at en av de virkelig store feil jeg har gjort her i livet er å tåle for mye. Gjelder det samme for deg?

[Gjest Lysglimt]

Forstår ikke hvorfor mange er så redd for sinne,sitt eget og andres,sinne er en følelse,ergo er den også til for å vises

Det burde være lov å bli sint,smelle med dører,hyle og skrike litt....så ferdig med det...få det ut!!!

Se på italienerne

[Gjest Hei33]

Kjæreste Hei33, nå synes jeg jeg begynner å kjenne deg litt.

Jeg har også eksplodert ovenfor mine foreldre noen ganger med påfølgende bondeanger og skam.

Jeg tror det er noen foreldre-barn konstellasjoner som ikke fungerer særlig bra. Vi er bare for forskjellige. I vår familie har det alltid vært slik at jeg har vært åpen mens mine foreldre har vært lukkede. Det sier seg selv at det er en dårlig kombinasjon. For meg er det helt essensielt å holde avstand og prøve å være lukket for at jeg ikke skal freake helt ut.

Hvis de straffer deg med å ikke ville sitte barnevakt, synes jeg det er rett ut sagt smålig. Er det ikke barnebarna deres da? Og hvorfor i all verden skal du tåle å bli beskyldt urettmessig?

Jeg for min del tror at en av de virkelig store feil jeg har gjort her i livet er å tåle for mye. Gjelder det samme for deg?

Tusen takk for fint svar, Aramir! :-)

Ja, faktisk. Sånn som jeg ser det, har jeg tålt altfor mye altfor lenge. Ble oppdratt til å være "snill jente" og ikke protestere eller lage bråk.

Istedet lærte jeg å vende agresjonen inn mot meg selv...

Egentlig, hvis en kan se det sånn, så var vel utblåsningen min et framskritt. Jeg bare fikk nok! Og turte å si ifra, selv om det dessverre ble på en veldig usaklig og dum måte.

Så du har valgt å holde avstand til foreldrene dine? Jeg tror nok det kan være det beste i mange tilfeller. Hvorfor skal man liksom omgåes når man ikke passer sammen, eller engang liker hverandre?

Moren min har vært psyk i hele min oppvekst, men at faren min også begynner nå; nei det blir for mye for meg.

Foreldrene mine er faktisk så umodne og barnslige at de nok vil hevne seg med å ikke passe ungene for meg. Det vet jeg bare. Kjenner dem jo. Men det er kanskje egentlig like greit? Moren min blir jo fornærmet på ungene mine (som er 6 og 7 år) hvis ikke de lever opp til forventningene hennes. Da straffer hun dem på en elller annen måte, f.eks ved ikke å ville gi bort en kos e.l.

Så alt i alt er ikke de de rette til å passe barn i det hele tatt. Jeg hadde hatt mange navn på lista mi før dem, hvis jeg hadde hatt noe valg. Jeg vil ikke at hun skal ødelegge ungene mine på samme måte som hun ødela meg.

Og svigermor er 73, så hun er egentlig for gammel til å¨ha ungene en hel uke. Så derfor blir jeg hjemme, og drar ingen steder.

Dette ble mye om meg og mitt. Beklager. Ønsker deg alt godt, Aramir!

Klem

[Gjest Hei33]

Forstår ikke hvorfor mange er så redd for sinne,sitt eget og andres,sinne er en følelse,ergo er den også til for å vises

Det burde være lov å bli sint,smelle med dører,hyle og skrike litt....så ferdig med det...få det ut!!!

Se på italienerne

Sant nok, Lysglimt. Men det er vanskelig for mange av oss (norsk fenomen?) å vise sinne. Vi er oppdratt slik. Sinne er på en måte tabu. Er man sint som barn, er det rett opp på rommet å skamme seg, liksom...

[Gjest Lysglimt]

Sant nok, Lysglimt. Men det er vanskelig for mange av oss (norsk fenomen?) å vise sinne. Vi er oppdratt slik. Sinne er på en måte tabu. Er man sint som barn, er det rett opp på rommet å skamme seg, liksom...

Ja,nettopp..derfor kan vi forandre på dette,ved å akseptere alle følelser...de vonde hører også med,ikke bare de gode

Jeg lærer mine barn at det er lov å være sint,slik for de ting ut der og da,slik at de slipper å gå rundt å bære på det.

[Gjest Violsa]

huff, Leit å høre.

Men det her er faren din. Og om du ber om unnskyldning ordner alt seg helt sikker.

lykke til

[Gjest Hei33]

Ja,nettopp..derfor kan vi forandre på dette,ved å akseptere alle følelser...de vonde hører også med,ikke bare de gode

Jeg lærer mine barn at det er lov å være sint,slik for de ting ut der og da,slik at de slipper å gå rundt å bære på det.

Ja, jeg også. De har jo vært igjennom noen runder med trass, sinne, osv. Da sier jeg at det er lov å være sint, og at jeg forstår at de er sinte nå, osv. Men går det over alle støvleskaft og jeg er sliten og ikke klarer å være så pedagogisk, ber jeg dem om å være sinte på rommet sånn at jeg slipper å høre på det... Men jeg ber dem aldri om å skamme seg! :-)

[Gjest Hei33]

huff, Leit å høre.

Men det her er faren din. Og om du ber om unnskyldning ordner alt seg helt sikker.

lykke til

Nei, nå synes jeg virkelig HAN skal be om unnskyldning først. Det var jo han som begynte. Hvis han tar initiativ til forsoning først, så greit, da ber jeg om unnskyldning/beklage jeg også. Men jeg gidder ikke å gjøre det først... (Mulig jeg oppfører meg som en trssig fem-åring, men det får heller være).

Og hvis det blir forsoning, skal jeg gjøre det helt klart at jeg ikke finner meg i å bli mistenkt og beskyldt for ditt og datt lenger. For det er så forferdelig vondt når jeg ikke har onde hensikter i det hele tatt ovenfor dem.

Men er de syke, så er de det. Ingenting jeg (eller de) kan gjøre med det. Da er det bedre å ha minst mulig kontakt.

Lure på om paranoia er "smittsomt"? Mora mi har jo vært paranoid i alle år, men faren min...? Han har jo vært enig med henne før da, men det har jeg trodd bare var for husfredens skyld. Så jeg har liksom unnskyldt ham. Men nå "kastet han seg over meg" med hat i blikket og en grusom forakt i stemmen. Og beskyldte meg for helt sinnsyke ting. Jeg ble drit-forbanna og ga han inn... Tror jeg skygger banen en tid.

[Gjest Violsa]

Nei, nå synes jeg virkelig HAN skal be om unnskyldning først. Det var jo han som begynte. Hvis han tar initiativ til forsoning først, så greit, da ber jeg om unnskyldning/beklage jeg også. Men jeg gidder ikke å gjøre det først... (Mulig jeg oppfører meg som en trssig fem-åring, men det får heller være).

Og hvis det blir forsoning, skal jeg gjøre det helt klart at jeg ikke finner meg i å bli mistenkt og beskyldt for ditt og datt lenger. For det er så forferdelig vondt når jeg ikke har onde hensikter i det hele tatt ovenfor dem.

Men er de syke, så er de det. Ingenting jeg (eller de) kan gjøre med det. Da er det bedre å ha minst mulig kontakt.

Lure på om paranoia er "smittsomt"? Mora mi har jo vært paranoid i alle år, men faren min...? Han har jo vært enig med henne før da, men det har jeg trodd bare var for husfredens skyld. Så jeg har liksom unnskyldt ham. Men nå "kastet han seg over meg" med hat i blikket og en grusom forakt i stemmen. Og beskyldte meg for helt sinnsyke ting. Jeg ble drit-forbanna og ga han inn... Tror jeg skygger banen en tid.

ja du ser nå selv.

liker ikke å være uvenner med foreldrene mine , så pleier å heise hvitt flagg og svelge noen kameler bare for husfredens skyld

[Gjest Lysglimt]

Ja, jeg også. De har jo vært igjennom noen runder med trass, sinne, osv. Da sier jeg at det er lov å være sint, og at jeg forstår at de er sinte nå, osv. Men går det over alle støvleskaft og jeg er sliten og ikke klarer å være så pedagogisk, ber jeg dem om å være sinte på rommet sånn at jeg slipper å høre på det... Men jeg ber dem aldri om å skamme seg! :-)

Sant nok...ikke alltid man føler seg så pedagogisk.

Men det er jo godt at vi har lært av våre erfaringer,så slipper vi overføre dem på våre barn

[Orio]

Hva med bare å be om unnskyldning for at du sa du hater ham?

"Uansett hvor sint jeg var, burde jeg ikke sagt at jeg hater deg. Det bare sårer meg noe så forferdelig når du kommer med uriktige beskyldninger."

[maire]

Nei, nå synes jeg virkelig HAN skal be om unnskyldning først. Det var jo han som begynte. Hvis han tar initiativ til forsoning først, så greit, da ber jeg om unnskyldning/beklage jeg også. Men jeg gidder ikke å gjøre det først... (Mulig jeg oppfører meg som en trssig fem-åring, men det får heller være).

Og hvis det blir forsoning, skal jeg gjøre det helt klart at jeg ikke finner meg i å bli mistenkt og beskyldt for ditt og datt lenger. For det er så forferdelig vondt når jeg ikke har onde hensikter i det hele tatt ovenfor dem.

Men er de syke, så er de det. Ingenting jeg (eller de) kan gjøre med det. Da er det bedre å ha minst mulig kontakt.

Lure på om paranoia er "smittsomt"? Mora mi har jo vært paranoid i alle år, men faren min...? Han har jo vært enig med henne før da, men det har jeg trodd bare var for husfredens skyld. Så jeg har liksom unnskyldt ham. Men nå "kastet han seg over meg" med hat i blikket og en grusom forakt i stemmen. Og beskyldte meg for helt sinnsyke ting. Jeg ble drit-forbanna og ga han inn... Tror jeg skygger banen en tid.

Livet er kort, noen ganger må man svelge STORE kameler.

Selv var jeg på kant med svigerforeldrene mine i flere år. De gikk glipp av barnebarnas første år. Til dags dato mener jeg at det var helt hårreisende oppførsel fra deres side som tvang meg til å bryte kontakten.

Men, da jeg så hva dette gjorde med familien totalt, ba jeg ikke om unnskyldning, men spurte om vi kunne sette en strek over fortiden, over alle vonde ord som hadde blitt sagt, og alt ondt som hadde blitt tenkt. Kriteriet var bl.a at vi _aldri_ skulle diskutere fortiden når vi i fremtiden var sammen.

Dette har fungert helt knirkefritt i tre år nå, og vi har veldig god kontakt med svigerforeldrene/besteforeldrene.

Kanskje du også kan be om at det settes en strek og at dere begynner med blanke ark igjen?

[Gjest Hei33]

Hva med bare å be om unnskyldning for at du sa du hater ham?

"Uansett hvor sint jeg var, burde jeg ikke sagt at jeg hater deg. Det bare sårer meg noe så forferdelig når du kommer med uriktige beskyldninger."

Ja, jeg har faktisk tenkt tanken. Jeg skriver en sms til ham og sier unnskyld for at jeg sa at jeg hatet ham, og så prøver jeg å forklare litt rundt det... Takk, Orio!

[Gjest Hei33]

Livet er kort, noen ganger må man svelge STORE kameler.

Selv var jeg på kant med svigerforeldrene mine i flere år. De gikk glipp av barnebarnas første år. Til dags dato mener jeg at det var helt hårreisende oppførsel fra deres side som tvang meg til å bryte kontakten.

Men, da jeg så hva dette gjorde med familien totalt, ba jeg ikke om unnskyldning, men spurte om vi kunne sette en strek over fortiden, over alle vonde ord som hadde blitt sagt, og alt ondt som hadde blitt tenkt. Kriteriet var bl.a at vi _aldri_ skulle diskutere fortiden når vi i fremtiden var sammen.

Dette har fungert helt knirkefritt i tre år nå, og vi har veldig god kontakt med svigerforeldrene/besteforeldrene.

Kanskje du også kan be om at det settes en strek og at dere begynner med blanke ark igjen?

Synes det var kjempetøft gjort av deg, maire! Og så fint at det fungerer så bra i dag. Ønsker deg og svigerfamilien lykke til i videre framtid også!