Ingen i familien deler mine interesser

[Gjest bokstavlig talt alenemor]

Da jeg traff faren til mine barn, var han en sjarmerende herremann som selvfølgelig også viste interesse for det jeg drev på med. Men interessen dabbet kraftig av da vi var "vel i havn" og barna begynte å komme.

Etterhvert fikk vi 4 - og i dag er vi skilt. Vi hadde jo ikke noe å snakke sammen om - hele vår tilværelse dreide seg jo bare om ham og hans interesser, kamerater og andre venner og hans meninger. Han avsluttet sin utdannelse tidlig, etter en yrkesfaglig retning i videregående, har han jobbet som håndtverker innen flere bransjer siden. Han har ikke ett eneste papir som gir ham en tittel på det han kan.

Vi vanket alle disse årene sammen med familier i samme situasjon som oss, med ufaglærte menn som hadde mer utdannede koner. Det ble mye snakk om hvor upraktiske og dumme utdannede mennesker er - sammenlignet med dem selv, som kunne fikse det meste - bygge hus, lage mat, fikse bilen, klare seg i utlandet uten annet enn engelsk, tjene bedre penger enn oss med utdannelsen vår (kvinneyrker) osv. osv. Jeg tror vi koner ikke motsa dem særlig mye for å ikke gjøre dem forlegne, rett og slett...og litt fordi vi var fulle av beundring over disse mennene som faktisk klarer seg så godt uten utdannelse og papirer på utdannelse.

Barna var 12, 10,8 og 6 da vi flyttet fra hverandre. Det er nå 4 år siden. Vi var tre venninner som brøt opp omtrent samtidig, og som - sikkert som en reaksjon på så mange år med forakt for det vi kunne og interesserte oss for - satte igang med videreutdannelser og begynte å skaffe oss venner som verdsatte våre kunnskaper og delte våre interesser. Det var som å komme ut av en ørken og endelig få noe å drikke...

Mitt problem er at ingen av ungene, heller, er det minste interesserte i å lære, gjøre lekser, lese bøker hvis de ikke må (eldstemann leser ikke da, engang), gå turer, studere naturen, møte andre mennesker med annen bakgrunn enn dem selv, kort sagt gjøre noe som helst av de tingene jeg som mor står for, kanskje. Det er far og hans meninger som gjelder. Fortsatt. Og de samme argumentene jeg blir møtt med, som dem far hadde.

Grunnen til at dette gjør meg lei meg, er todelt

For det første mener jeg at de verdiene jeg står for, som skolegang og kunnskap, er viktige og noe ungene mine bør satse mer på. Jeg vil de skal gjøre lekser, lære med større glede og være nysgjerrige og stå litt på. Men de er bare sure og tverre og vil ikke.

Er det fordi de føler det er å være illojal mot far?

Er det fordi jeg ikke motsa far mens vi bodde sammen, var tydelig nok på at dette var viktig?

Eller handler det om arv - kanskje noen mennesker rett og slett ikke har legning for skole? Eller teori? Et de har arvet alt fra sin far?

Det andre som jeg også tenker på, er jo at på denne måten vil barna og jeg etterhvert ende i hver vår verden...der jeg jobber med fag og skole og kunnskap - og de bare har forakt tilovers for disse verdiene. Jeg er selvsagt interessert i deres liv og interesser og følger dem opp - men jeg innser at mens jeg forsøker å nå dem i deres verden, har de bare forakt tilovers for min verden og dem jeg omgås. Det gjør at jeg føler meg veldig alene...sammen med egne barn. Akkurat som sammen med deres far, vil våre samvær bli bestemt av deres interesser, mens de ikke vil vise noen interesse for min verden. Jeg tenker selvfølgelig nå langt fram. Og tenker at de kommer til å ha samme forakt for og avstand til min verden (og meg) som den deres far og hans venner har til denne verdenen.

Er det noen måte jeg som mor kan bygge bro - noen måte jeg kan gjøre at de også vil ta del i min verden i større grad,og ikke _bare_ i sin fars? Må det være enten eller - eller kan jeg som mor gjøre noe som fører til at de får med seg det beste fra begge verdener? Jeg er fremdeles full av beundring for deres far og det han kan og får til, det samme gjelder fars omgangskrets. Det som bekymrer meg er at de ikke klarer eller vil eller kan ta med seg verdier fra min verden, også -

må jeg bare stå og se på at dette skjer - eller hva kan jeg gjøre som mor? Noen gode forslag?

[Gjest sjøstjerna]

Har ingen råd.

Kjenner meg igjen. Eneste her i huset som verdsetter de verdiene du også står for- er meg. Og jeg møter motstand fra alle kanter.

Hilsen også rådløse..

[Speak]

Kjempevanskelig. Men det er jo viktig at barna skal bli tolerante, og det kan du jo hjelpe dem med. (Å ikke tolere at de snakker nedsettende om hva andre gjør osv.) Snakk også positivt om BÅDE det x'en din står for, og det du står for. Vi trenger alle for at ting skal virke her i samfunnet.

Men med hensyn til skole virker det ofte som om barn enten liker skole, eller ikke liker skole.

Har en stesønn som ikke har likt skolen fra dag 1. Nå er han 14 og ligger nære stryk-karakterer.

Har en datter på 7 som elsker skolen og suger til seg kunnskap. Jeg roser mye, og gir gjerne utfordringer som ligger i overkant av det ho bør kunne.

Ho vokser på det, men noen ganger blir det dessverre på storebrors bekostning. Som i går. Da satt ho i bilen og begynte å regne. 12+12. Så spurte storebror om ha 24+24 ble. Ikke noe problem. Så spurte vi han om hva 48+48 ble. Tenkte at dette var jo enkelt...men det klarte han ikke før han hadde fått 5 (?) forsøk.

Så spurte ho hva 100+50+30 ble. Han svarte 170, og ho sier (ganske stolt) at det er feil.

Ho blir stolt, men han.....

Ang. skole så kan du også prøve å involvere deg og vise at du synes det de holder på med er bra og nytting. Vis glede og vær stolt.

Men å få "håndverkere" til å bli "akademikere" er nok ingen enkel sak.