Forskjellsbehandling

[Gjest ikke nå nei]

I dag har jeg vært på besøk hos noen som har adoptert barn nr. 2. Og det var helt ille - moren snakket om yngstebarnet i veldig "dårlige" vendinger. Omtalte henne veldig negativt, og forskjellsbehandlet veldig.

Jeg lurer på om det ligger en slags "adopsjonsdepresjon" bak, for det virket helt sprøtt.

Noen forslag til om/hva jeg skal gjøre? Bør man si noe om sånt? Det var forferdelig trist å høre på, og det er synd på barnet om dette fortsetter. Også kan det jo faktsik hende at moren trenger hjelp. Bør jeg snakke med mannen hennes, kanskje- men de mener hun sikkert jeg har gått bak ryggen til.

Hun er en god venninne, og dette likner ikke henne i det hele tatt.

[Gjest viktig å sette igang hjelp tidlig]

Hun trenger først og fremst støtte og hjelp til å komme videre, Jeg syns du skal besøke henne på nytt og ta en omsorgsfull og ærlig prat med henne. Samle litt informasjon om Post-adopsjonssyndrom (finns på nettet) og adressen til nærmeste BUP der hennes fastlege kan henvise henne.

Denne familien høres ut som de trenger hjelp, men hun må motiveres og støttes til å ville ta kontakt for å komme ut av den ondes sirkelig. Du som hennes venninne bør kunne, hvis du klarer vise klokskap og varsomhet, ha en mulighet til å motivere henne til å ta imot hjelp.

[Gjest morentilfire]

Hun trenger først og fremst støtte og hjelp til å komme videre, Jeg syns du skal besøke henne på nytt og ta en omsorgsfull og ærlig prat med henne. Samle litt informasjon om Post-adopsjonssyndrom (finns på nettet) og adressen til nærmeste BUP der hennes fastlege kan henvise henne.

Denne familien høres ut som de trenger hjelp, men hun må motiveres og støttes til å ville ta kontakt for å komme ut av den ondes sirkelig. Du som hennes venninne bør kunne, hvis du klarer vise klokskap og varsomhet, ha en mulighet til å motivere henne til å ta imot hjelp.

Vet du noe om denne saken som jeg ikke vet? På bakgrunn av det som trådstarteren skriver, kan det være at barn nr 2. virkelig er til bekymring. Har dette barnet spesielle behov og moren ser det, kan det virke som forskjellsbehandling. Stoler du ikke på at din venninne ser barna sine som de er?

Det ville vel være mer grunn til bekymring hvis barn nr 2 trengte ekstra hjelp og moren ignorerte dette.?

[Gjest ikke nå nei]

Vet du noe om denne saken som jeg ikke vet? På bakgrunn av det som trådstarteren skriver, kan det være at barn nr 2. virkelig er til bekymring. Har dette barnet spesielle behov og moren ser det, kan det virke som forskjellsbehandling. Stoler du ikke på at din venninne ser barna sine som de er?

Det ville vel være mer grunn til bekymring hvis barn nr 2 trengte ekstra hjelp og moren ignorerte dette.?

Jeg kan ikke på noen måte se at barn nr. 2 har spesielle behov. Moren gir heller ikke uttrykk for det. Det er negative betraktninger omkring utseendet, hudfarge, størrelse osv det dreier seg om.

Jeg synes barn nr to er nydelig, og hun virker i alle fall for utenforstående som et fullstendig "normalt" barn.

(Jeg vet at hun ikke leser her, forresten - ellers kunne jeg ikke lagt inn spørsmålet).

[trompet]

Hvis det er veldig kort tid siden barnet kom så synes jeg at de må mer tid på seg til å finne ut av ting. Kjemien stemmer kanskje ikke helt til å begynne med , da kan det lett bli sammenligninger med det første barnet. Noe tid må foreldrene få før barnet "Kryper under huden på dem, Noen trenger en dag noen ett år eller mer. Hvis hudfargen å utseende er problemet så kommer ikke moren til å se noe av det når hun er ferdig med prossessen . dvs ferdig med å føle at barnet er frammend. Mye har med alderen til barnet også å gjøre, jo mer hjelpeløse de er , jo mer omsorg trenger de å da går tilknytningen lettere enn om barnet har utviklet sitt eget jeg uten at mor å far har medvirket.