hvordan er det å ha en kjæreste med ADHD?

[Gjest UVITENDE, forelsket og nesten ikke skeptisk]

Jeg har nettopp møtt en flott fyr. Vi kjenner ikke hverandre så veldig godt ennå, men jobber med saken, livet er supert!

Men så lurer jeg litt på en ting... Han sier at han har ADHD, har vært "hyper" hele livet, når andre har en jobb så har han tre. Han har utrettet UTROLIG mye i livet (vi er begge 37) og det virker (så langt) som om det meste er vellykket. Han har mange prosjekter og det ser ut som om han gjennomfører dem også. "Klarer du å slappe av noen gang?" spurte jeg, og han svarte nei... dvs han kan vel være rolig en liten stund av gangen da.

Jeg har ikke MERKET noen konsentrasjonsproblemer så langt, og han uttrykker seg veldig godt. Det virker som om han har et bevisst forhold til alt og kjenner seg selv godt, klarer å kanalisere energien.

Han har også en annen sykdom som gjør at han må ta medisiner og legge seg ganske tidlig (helst). Han sier det hjelper ham til å roe ned hodet også.

Han trener også en god del, det tror jeg hjelper ham. Han har også en sønn med ADHD... som han følger VELDIG GODT opp. Virker som en super pappa!

Jeg ser ikke på dette som avskrekkende, jeg er vant til et høyt tempo selv (og at andre prøver å få meg til å ta det med ro).

Men... får jeg noen overraskelser, montro? Bør jeg være forberedt på noen skuffelser? Dere andre som har kjærester med ADHD, hvordan opplever dere det? Jeg er fullt klar over at ikke har det likedan, men det kan være interessant og lærerikt med litt input. Jeg vet VELDIG LITE om ADHD fra før.

[Gjest mamma'n hans]

Jeg har sittet på gjerdet litt og sett om noen har svart deg - men ser at det er det ingen som har gjort. Kan være mange grunner til det, kanskje.

Min grunn er naturligvis at vårt forhold havarerte. Og det er det jo ikke hyggelig for deg å høre.

Men etter 15 år med et intenst liv der mine grenser stadig ble presset eller tråkket over - måtte jeg gå. Og er framdeles ikke kommet meg fra det - 5 år seinere.

I dag vet jeg at hans intensitet, hans manglende oppmerksomhet, at han klarte alt mulig - men nesten alltid bare på sine egne premisser - kom av hans ADHD. Ville jeg ha klart det om jeg kjente diagnosen fra dag 1? Kanskje?

Men jeg har også innsett hvordan han er en sann mester til å improvisere hvert eneste øyeblikk av dagen, men mangler sammenheng i tilværelsen. Så det han hardnakket mener og gjør her og nå og sverger han aldri kan gjøre annerledes - vil han om 5 minutter kunne sverge på at han aldri verken kan gjøre eller har gjort, sagt, ment...

Vårt samliv fungerte godt så lenge han bestemte det meste, og hadde oversikten. Men da jeg begynte å løfte litt på hodet og ønsket meg litt mer av meg selv inn i familien og samlivet - ...ble det kanskje for uoversiktelig for ham? Det ble i hvert fall veldig truende for ham, og etterhvert fant han en annen i stedet.

Jeg møtte en ny mann - som selvfølgelig viste seg å også ha ADHD - og da innså jeg at jeg i hvert fall ikke nå, sannsynligvis aldri, igjen, vil inn i et forhold til en med ADHD. Men - jeg høstet jo vonde erfaringer.

Om jeg var deg, ville jeg orientere meg ved hjelp av bøker. Lære mest mulig. Være klar over at fasaden kanskje ikke viser hele sannheten. Og vært virkelig klar over at om dere får barn sammen, vil det sannsynligvis også ha ADHD. Mer sannsynlig enn ikke.

Lykke til! Jeg synes de menneskene med ADHD jeg kjenner stort sett er kreative, intelligente, spennende, morsomme og dyktige mennesker og jeg er imponert over hvor fort de får gjort ting, forstår situasjoner, ordner opp. Jeg beundrer dem virkelig - men på avstand. Det blir altfor intenst om det skulle være døgnet rundt.

Og - ikke to forhold er like. De er helt unike, alle sammen, det handler om to mennesker og kjemien mellom dem.Så det er klart - kanskje klarer dere det helt utmerket. Men lett - ...? Hvem sa at noe forhold er bare lett? Ingen forhold er bare enkle. Så jeg må bare si - lykke til - og hold øynene og magefølelsen åpne for inntrykk - så skal du se dere to kan klare det.

[ADHD med suksess]

Det er fantastisk!

Problemene i forrige innlegg kjenner jeg ikke igjen i. Desverre er det mange mennesker med ADHD som unnskyldes for sin dårlig karakter med ADHD. Dersom du har en trygg og god oppvekst med omsorg og forståelse er det ingen grunn til at du skal ha dårlige menneskelige egenskaper grunnet ADHD. Disse egenskapene har med miljø og oppvekst å gjøre. Med ADHD er man mer følsom og sensetiv, har alle kanaler åpne mot omverdenen samtidig (noe slitsomt) har ofte godt lag med dyr og natur, er kreativ og aktiv og ofte intelligent. Barn og voksne med ADHD er sjelden falske da de har vanskelig for å skjule hva de føler og har gode lederegenskaper. Selv har jeg en høy toppstilling i et av skadinavias største konsern. Jeg kjenner mange svært ressurssterke ADHD'ere, både innen ledelse og kreative yrker, privat og offentlig. Flere medlemmer av "IQ-foreningen" Mensa har diagnose ADHD. Flere topppolitikere i Norge har ADHD. Deverre står de ikke frem grunnet fordommer og alle negative koblinger en slik diagnose får. Stå på om du har møtt en fantastisk mann, ta ham for det han er som menneske, ikke analyser ham ut ifra fordommer og andres uheldige erfaringer. ADHD'ere er et gjennomsnitt av befolkningen på lik linje som alle andre "grupperinger". Det vil altid være noen som har "problemer", som oftest skyldes dette andres atferd ovenfor de med ADHD. Hvordan tror du det er å vokse opp å være "anderledes", daglig bombandert med intrykk og en indre "uro". Ofte får man mye kjeft og opplever misunnelse og "mobbing" uten å forstå hvorfor. Som ekstra senitiv setter dette seg i sjelen. Uten et godt apparat rundt seg er det ikke rart noen havner "utpå" MEN som sagt dette har ikke noe med selve diagnosen å gjøre. Selv er vi lykkelig gift på 16'de året og har 2 nydelige barn, ett med ADHD. Jeg elsker begge like høyt og opplevr stor forståelse, omsorg og innkludering fra skolen og i nærmiljøet. Mitt barn er ikke anderledes eller har "dårlig karakter", tvert imot.

[Gjest UVITENDE, forelsket og nesten ikke skeptisk]

Det er fantastisk!

Problemene i forrige innlegg kjenner jeg ikke igjen i. Desverre er det mange mennesker med ADHD som unnskyldes for sin dårlig karakter med ADHD. Dersom du har en trygg og god oppvekst med omsorg og forståelse er det ingen grunn til at du skal ha dårlige menneskelige egenskaper grunnet ADHD. Disse egenskapene har med miljø og oppvekst å gjøre. Med ADHD er man mer følsom og sensetiv, har alle kanaler åpne mot omverdenen samtidig (noe slitsomt) har ofte godt lag med dyr og natur, er kreativ og aktiv og ofte intelligent. Barn og voksne med ADHD er sjelden falske da de har vanskelig for å skjule hva de føler og har gode lederegenskaper. Selv har jeg en høy toppstilling i et av skadinavias største konsern. Jeg kjenner mange svært ressurssterke ADHD'ere, både innen ledelse og kreative yrker, privat og offentlig. Flere medlemmer av "IQ-foreningen" Mensa har diagnose ADHD. Flere topppolitikere i Norge har ADHD. Deverre står de ikke frem grunnet fordommer og alle negative koblinger en slik diagnose får. Stå på om du har møtt en fantastisk mann, ta ham for det han er som menneske, ikke analyser ham ut ifra fordommer og andres uheldige erfaringer. ADHD'ere er et gjennomsnitt av befolkningen på lik linje som alle andre "grupperinger". Det vil altid være noen som har "problemer", som oftest skyldes dette andres atferd ovenfor de med ADHD. Hvordan tror du det er å vokse opp å være "anderledes", daglig bombandert med intrykk og en indre "uro". Ofte får man mye kjeft og opplever misunnelse og "mobbing" uten å forstå hvorfor. Som ekstra senitiv setter dette seg i sjelen. Uten et godt apparat rundt seg er det ikke rart noen havner "utpå" MEN som sagt dette har ikke noe med selve diagnosen å gjøre. Selv er vi lykkelig gift på 16'de året og har 2 nydelige barn, ett med ADHD. Jeg elsker begge like høyt og opplevr stor forståelse, omsorg og innkludering fra skolen og i nærmiljøet. Mitt barn er ikke anderledes eller har "dårlig karakter", tvert imot.

Tusen takk!

Jeg setter pris på BEGGE TYPER innspill, det finnes selvfølgelig ingen absolutt sannhet her... Det kan gå flott og det kan gå dårlig...

Heldigvis ser jeg at han har et veldig bevisst forhold til dette selv, det er det viktigste!

[Gjest UVITENDE, forelsket og nesten ikke skeptisk]

Jeg har sittet på gjerdet litt og sett om noen har svart deg - men ser at det er det ingen som har gjort. Kan være mange grunner til det, kanskje.

Min grunn er naturligvis at vårt forhold havarerte. Og det er det jo ikke hyggelig for deg å høre.

Men etter 15 år med et intenst liv der mine grenser stadig ble presset eller tråkket over - måtte jeg gå. Og er framdeles ikke kommet meg fra det - 5 år seinere.

I dag vet jeg at hans intensitet, hans manglende oppmerksomhet, at han klarte alt mulig - men nesten alltid bare på sine egne premisser - kom av hans ADHD. Ville jeg ha klart det om jeg kjente diagnosen fra dag 1? Kanskje?

Men jeg har også innsett hvordan han er en sann mester til å improvisere hvert eneste øyeblikk av dagen, men mangler sammenheng i tilværelsen. Så det han hardnakket mener og gjør her og nå og sverger han aldri kan gjøre annerledes - vil han om 5 minutter kunne sverge på at han aldri verken kan gjøre eller har gjort, sagt, ment...

Vårt samliv fungerte godt så lenge han bestemte det meste, og hadde oversikten. Men da jeg begynte å løfte litt på hodet og ønsket meg litt mer av meg selv inn i familien og samlivet - ...ble det kanskje for uoversiktelig for ham? Det ble i hvert fall veldig truende for ham, og etterhvert fant han en annen i stedet.

Jeg møtte en ny mann - som selvfølgelig viste seg å også ha ADHD - og da innså jeg at jeg i hvert fall ikke nå, sannsynligvis aldri, igjen, vil inn i et forhold til en med ADHD. Men - jeg høstet jo vonde erfaringer.

Om jeg var deg, ville jeg orientere meg ved hjelp av bøker. Lære mest mulig. Være klar over at fasaden kanskje ikke viser hele sannheten. Og vært virkelig klar over at om dere får barn sammen, vil det sannsynligvis også ha ADHD. Mer sannsynlig enn ikke.

Lykke til! Jeg synes de menneskene med ADHD jeg kjenner stort sett er kreative, intelligente, spennende, morsomme og dyktige mennesker og jeg er imponert over hvor fort de får gjort ting, forstår situasjoner, ordner opp. Jeg beundrer dem virkelig - men på avstand. Det blir altfor intenst om det skulle være døgnet rundt.

Og - ikke to forhold er like. De er helt unike, alle sammen, det handler om to mennesker og kjemien mellom dem.Så det er klart - kanskje klarer dere det helt utmerket. Men lett - ...? Hvem sa at noe forhold er bare lett? Ingen forhold er bare enkle. Så jeg må bare si - lykke til - og hold øynene og magefølelsen åpne for inntrykk - så skal du se dere to kan klare det.

Tusen takk, setter pris på all input!