Etter selvmordet

[juni06]

For noen måneder siden opplevde jeg å finne samboern min død, ille tilredt hjemme hos oss. Han hadde tatt sitt eget liv og etterlatt seg noen korte brev. Jeg ble tatt godt hånd om i den første kritiske fasen, men står nå uten noen form for behandlingstilbud. Jeg har en liste med behandlere i min del av landet og skal forsøke å sette meg ned og skrive søknad.

Det jeg imidlertid trenger, er noen tips om hvordan jeg kan klare å skyve bildene av ham vekk, så jeg klarer å sovne om kvelden, så jeg kan ta skikkelig vare på den vesle sønnen min som har mistet pappa. Jeg har friskmeldt meg, men vet ikke om jeg gjør noen god jobb, da jeg kveld etter kveld bruker noen glass vin som sovemedisin (ikke så mye at jeg er helt redusert, men såpass at søvnen ikke har den beste kvaliteten).

Finnes det noen triks? Jeg vet det finnes metoder for å leve med traumatiske hendelser, men jeg vet ikke hva disse går ut på. Jeg er rastløs, når jeg f.eks rydder eller handler er det uten mål og mening, litt her og der. Jeg kan ikke lenger lese en bok eller sitte i ro. Det er som om tankene og bildene jager meg, og jeg vet at sånn kan man ikke ha det resten av livet. Jeg er utad en glad og ressurssterk ung dame, det er jo det jeg alltid har vært, det er min identitet og jeg ønsker å være.

Så om jeg kunne få noen tips om mestring av tanker, ville det vært godt.

Takknemmelig for svar

[Gjest prust]

Kjære deg!

Jeg har ikke noen gode råd til deg. Så fælt du må ha det... Og gutten din som har mistet pappaen sin...

Sikkert veldig lurt å få en profesjonell å snakke med - lege, psykolog eller diakon/prest. Veldig mange diakoner har god erfaring med personer i krise, bl.a. i forbindelse med selvmord. Hvis du bor på Sørlandet, finnes det en diakon i Setesdal som har arbeidet spesielt med dette. Jeg har hørt foredrag med ham og han er spesiell på en fantastisk måte.

Du må få lov til å sørge, men du må også bestemme deg for å reise deg og gå videre.

Klem,

[juni06]

Kjære deg!

Jeg har ikke noen gode råd til deg. Så fælt du må ha det... Og gutten din som har mistet pappaen sin...

Sikkert veldig lurt å få en profesjonell å snakke med - lege, psykolog eller diakon/prest. Veldig mange diakoner har god erfaring med personer i krise, bl.a. i forbindelse med selvmord. Hvis du bor på Sørlandet, finnes det en diakon i Setesdal som har arbeidet spesielt med dette. Jeg har hørt foredrag med ham og han er spesiell på en fantastisk måte.

Du må få lov til å sørge, men du må også bestemme deg for å reise deg og gå videre.

Klem,

Takk for fint svar og varme tanker. Det er jo i grunnen det som hjelper mest når man blir kastet inn i en livssituasjon som jeg og barnet mitt. At mennesker, også fremmede, våger å bry seg.

Jeg tror det er mange som er flinke med pårørende etter tragiske dødsfall. Det er en hel jungel av fagpersoner og vanskelig å finne en som passer akkurat. Sorggrupper er en fin ting, kirken også.

Kanskje noen andre her vet hva jeg sikter til når det gjelder mestring av traumet isolert fra sorgen.

[Gjest skal]

Senter for krisepsykologi har en side med masse informasjon og gode tips/metoder.

www.krisepsyk.no

hilsen

[bibben]

Jeg tenker på deg. Jeg tenker videre at jeg håper du har venner i din omgangskrets som du kan mobilisere.

Mange venner vil være glade for å få komme på banen og bety noe for deg i den situasjonen du befinner deg i.

Selv har jeg over lengre tid tilhørt en såkalt "englevakt-gruppe" for en venninne i en krisesituasjon. Vi var en gruppe mennesker fra ulike kretser rundt denne trengende venninnen, som nå kom sammen for å yte noe spesielt. Vi hadde noen møter der vi delte en del av de oppgavene hun trengte hjelp til; alt fra praktiske ting som innkjøp, husvask og barnepass til det å kontakte henne til avtalte tider. Her kom hver enkelt med forslag til hva de kunne bidra med. Videre laget vi en vaktliste der hver av vennene var kontaktperson én uke av gangen. Dvs. vi ringte henne kl. 21, for å få en kort oppsummering av dagen hennes, og ta imot beskjeder om hvilke behov hun hadde. Behovene ble kanalisert videre til de andre i vennegruppen. Dette kunne være behov for en tur ut, kinobesøk, en dag uten barn eller bare en samtale om livet.

På den måten slapp venninnen vår selv å skulle ordne opp med alle sine behov, og å måtte samle guts til å be noen hver gang. Det å måtte ta så mange initiativ i en sorgprosess som den du er inne i, tærer på kreftene.

Som venn var dette ikke belastende fordi vi var flere som hadde ansvar sammen, og fordi det var så godt organisert.

Jeg, og resten av gruppen tenker tilbake på denne tiden som givende. Det er faktisk godt å få gjøre noe meningsfylt. Både for oss og for vår venninne, ble dette en "aktiv" måte å forholde deg til sorgen og krisen på.

Tapet i seg selv kunne vi ikke lindre, men vi kunne gjøre dagene for henne og barna lettere.

Jeg ønsker deg all lykke til, og håper du har mulighet til å la dine omgivelser få vise litt "omsorgs-muskler" nå som du trenger alt du kan få av støtte og varme.

Beste hilsner fra

[Gjest sjøstjerna]

Du spør om tips for å mestre tanker.

Jeg har liknende historie som deg. Ikke selvmord, men dramatisk død rett foran mine øyne.

Jeg leste om sorg. Leste om ulike faser. Om sinne, "nekte for at ting har hendt", skyldfølelse, raseri, gråt, latter... etc. Det var så fint å lese. FOr jeg kjente meg sånn igjen i det, og det var deilig å få bekreftet at jeg det er normalt å feks være sint på avdøde.

Jeg var sykemeldt en liten stund, men valgte gå til jobb. Jobb var fristed. Et fristed hvor jeg tok pause fra tankene.

Jeg tok meg også tid til å tenke litt. Tenke, gråte, rase for å sovne utmattet.

Og tok meg tid til å ta PAUSE fra sorgen. Ved å ta fjellturer, sosiale selskap, etc.

Og jeg skrev. Jeg skrev side opp og side ned på et Word dokument om hva som hadde hendt, om hva jeg tenkte etc. Jeg ryddet og ordnet på dokumentet. Til slutt ble det ganske så ryddig og lesbart. Da hadde jeg også klargjort tankene mine! Og var lei av dem. Trengte ikke tenke så mye på dem heller, siden de var notert på papiret. (banalt? Jo, men det virket fint over tid!)

Jeg tillot meg at dette kunne ta tid. Og lot det ta sin tid. Men med pauser (vennelag etc som nevnt over) + reiser.

Det er vondt mens det står på, men det _blir_ bedre.

Med ønske om det beste for deg, fra

[Gjest Lysglimt]

Takk for fint svar og varme tanker. Det er jo i grunnen det som hjelper mest når man blir kastet inn i en livssituasjon som jeg og barnet mitt. At mennesker, også fremmede, våger å bry seg.

Jeg tror det er mange som er flinke med pårørende etter tragiske dødsfall. Det er en hel jungel av fagpersoner og vanskelig å finne en som passer akkurat. Sorggrupper er en fin ting, kirken også.

Kanskje noen andre her vet hva jeg sikter til når det gjelder mestring av traumet isolert fra sorgen.

Tror jeg forstår hva du mener når du skriver traumet isolert fra sorgen...

Når noen man er veldig glad i "velger" selvmord,blir det et sjokk i tilegg til sorgen,man får mange tanker om hva som kunne vært gjort også.

Det gjorde jeg,tror jeg fikk sjokk på en måte da det skjedde med noen jeg er glad i.

Sorg er tungt uansett hvilke måte man dør på...

Når du i tilegg fant han,er jo det et bildet som "sitter fast",det tar nok tid å bearbeide,det er traumatisk og det er sjokk...

Så er det sorgen som er tung,som de andre her sier...blir det "lettere" å bære etterhvert...

Sikkert lurt å prate med noen,kanskje til og med ta medisiner så du får sove godt (ikke det at jeg er for det),men noen ganger er det nødvendig,det måtte flere i min familie gjøre...rett og slett,for å slappe av.

Ser enda for meg ting (ikke for å være pessimistisk),men ærlig,derfor tror jeg det er så viktig at du får snakket med noen,noen som kan hjelpe deg og bearbeide bildene.

Føler med deg,det er ikke ord for det på en måte.

Ønsker deg alt godt,og en lys fremtid,selv om det nå er tungt...

Varme tanker fra meg

[Gjest ... i samme båt]

Kjære deg...

jeg har opplevd det samme som deg - mistet min mann på samme måten som du. Og jeg blir litt forferdet av tanken på at du ikke følges bedre opp. Selv ble jeg sendt videre til psykiatrisk poliklinikk, der jeg fortsatt har kontakt, noen år etter selvmordet. I tillegg hadde jeg en tid kontakt med kommunal psyk.sykepleier og har også hatt god kontakt med presten gjennom hele denne tiden...

et selvmord er ikke "et hvilket som helst" dødsfall, men setter i gang så masse hos de etterlatte...

Ta kontakt med fastlegen din og be om henvisning videre. Du trenger helt sikkert masse mer hjelp. Både som etterlatt og som mor til et barn som har mistet sin pappa....

Du har kanskje kjennskap til LEVE, organisasjonen for etterlatte ved selvmord? http://www.levenorge.no/

Klem fra meg som er...

[Gjest ... i samme båt]

Hvis du ønsker å ha kontakt med meg, så kan jeg gjerne gi deg en e-postadresse...

[juni06]

Hvis du ønsker å ha kontakt med meg, så kan jeg gjerne gi deg en e-postadresse...

Veldig gjerne! Jeg ble rørt av det varme svaret ditt, og det er jo godt å være i samme båt med noen som vet nøyaktig hvordan man har det...

Takk for fine og trøstende ord, dette SKAL gå bra, livet SKAL gå videre :-)

[juni06]

For alla raske, medfølende og oppløftende svar her inne. Noen ganger er livet brutalt og det lindrer at det finnes medmennsker der ute.

[Gjest ... i samme båt]

Veldig gjerne! Jeg ble rørt av det varme svaret ditt, og det er jo godt å være i samme båt med noen som vet nøyaktig hvordan man har det...

Takk for fine og trøstende ord, dette SKAL gå bra, livet SKAL gå videre :-)

[email protected]

[juni06]

[email protected]

Takk, da er det notert :-) Sender en mail i kveld.