skyldfølelse fordi jeg har vært så lenge i psykiatrien?

[Gjest Mea Culpa]

Jeg sliter med sterk skyldfølelse fordi jeg har gått så lenge i psykiatrien.

Jeg sliter med depresjon, spiseforstyrrelser, somatiske plager. Jeg har hatt innleggelser, gått til behandling hos privatpraktiserde behandler, tilbake til DPS. Uten at jeg blir helt frisk. Jeg har sterk skyldfølelse for at jeg ikke blir helt frisk. Jeg kan føle meg bedre i perioder, så tar depresjonen overtak igjen.

Ikke har jeg blitt utsatt for overgrep, ikke er mine foreldre alkoholikere. Ikke har jeg mistet hele familien min i en tsunami, eller bilulykke.

Ikke har jeg noen alvorlig sinnslidelse heller. Mulig bipolar men det vet de ikke ennå.

Men barndommen min var et h.. med mobbing og utestenging. Og familielivet mitt er så vanskelig at jeg har brutt kontakten med familien min. Men de har jo ikke slått meg, og ikke misbrukt meg. Men noe er fryktelig galt, og jeg kan ikke sette ord på det.

Det er akkurat dette med at jeg ikke kan sette ord på det, som gjør at skyldfølelsen kommer. Fortjener jeg noen hjelp jeg som "bare er deprimert"?

[Gjest Hei33]

Selvsagt fortjener du hjelp selv om du "bare" er deprimert. Og jeg synes ikke du skal ha skyldfølelse for at du har vært så lenge i psykiatrien. Noen ganger er det bare sånn, og det er ikke din feil.

Jeg mener at du bør utredes bedre, sånn at riktig diagnose blir stilt. Først da kan man sette i gang riktig behandling med tanke på medisiner og psykoterapi-form.

Dette var sikkert ikke noe godt svar, men jeg ønsker deg uansett masse lykke til!

[Aramir]

Er ikke depresjon, spiseforstyrrelse og somatiske plager alvorlig nok?! Hva med mobbing? Det er noe av det verste et barn kan oppleve.

Det er klart du fortjener hjelp. Og jeg håper du får den hjelpen du trenger slik at du kan få det bedre.

Kanskje grunnen til dine plager er det du ikke kan sette ord på?

[Gjest Serafin]

Selvsagt fortjener du hjelp selv om du "bare" er deprimert. Og jeg synes ikke du skal ha skyldfølelse for at du har vært så lenge i psykiatrien. Noen ganger er det bare sånn, og det er ikke din feil.

Jeg mener at du bør utredes bedre, sånn at riktig diagnose blir stilt. Først da kan man sette i gang riktig behandling med tanke på medisiner og psykoterapi-form.

Dette var sikkert ikke noe godt svar, men jeg ønsker deg uansett masse lykke til!

Jeg har også vært til behandling lenge.

Jeg føler selv at jeg har vokst opp i helvete. Det var ingen som så meg som barn og jeg hadde det vondt fram til jeg flyttet hjemmefra som 22 åring.

En stund gikk det ganske bra med deg. Jeg hadde noen perioder med depresjoner, men for 12 år siden måtte jeg i behandling.

De siste 12 årene har jeg brukt terapi som en stor hjelp i min hverdag. Jeg har hatt god hjelp av dette og det har faktisk berget livet mitt. Og ikke minst ekteskapet mitt.

Jeg har ett godt forhold til mine barn og venner som jeg setter stor pris på. Det jeg ikke har er min egen oppvekstfamilie. Den har jeg sagt farvel til.

Når jeg har gjordt det har livet mitt blitt verdt å leve. Dette forsto jeg ikke før en dyktig psykolog hjalp meg med å se hvordan dette påvirket livet mitt og ga meg angst og depresjon.

Jeg ville leve og ha det godt på en ukomplisert måte. Så lenge jeg hadde familien min var det umulig.

Jeg jobber bare femti prosent. Er ufør på resten. Jeg kan nå kjenne at jeg har det godt og puste fritt.

Jeg går til psykomotorisk behandling nå for å få kroppen med på det som har skjedd. Den er ikke helt der, men snart.

Problemet nå er å få slappe av. Jeg klarer ikke det helt. Hvile og ikke være i aktivitet.

Ta imot den hjelpen du kan få og kjemp deg videre i livet ditt.

Jeg måtte bare fortelle min historie. Legg vekk skyldfølelsen den er ett herk å ha med seg. )