fortelle/ikke fortelle

[dinievighet]

jeg har egentlig gjort meg selv en stor bjørnetjeneste som har kostet meg mine venner og endel av familie ved å isolere meg med mine problemer.

da mener jeg i årevis.

jeg har jo skjønt hvor det bar men jeg var så dårlig og hadde bare ikke mot til å fortelle verden om mine invendige smerter.

jeg savner de så utrolig mye men hvordan skal jeg få gjort noe med det nå? det har gått så lang tid. eneste jeg kan snakke åpent med utenom de i psykiatrien er moren og takk gud for jeg har henne ellers ville jeg gitt opp.

det har blitt så vanskelig for jeg vil gjerne fortelle de som en gang brydde seg om meg, men jeg vet ikke om de gjør det mer.

sårene mine invendig er fortsatt veldig betente så jeg vet ikke om det er noe vits i fortelle, jeg kommer ikke til å plutselig bli en av gjengen med det første uansett. det er kanskje bare å seile sin egen sjø og håpe jeg finner noen en gang i framtiden ?

[pille2]

Sånn som jeg ser det, har du alt å tjene på å fortele det som det er...som du sier, så er det kanskje ikke på et blunk å bli en del av gjengen igjen, men noen av vennene dine er eller kanskje har vært i samme situasjon og vil ta deg "inn i varmen" igjen fortere enn du aner. For andre vil det uansett bli en forklaring på dine handlinger, men som kanskje trenger litt mer tid. Det er ingenting å skamme seg over, men det er et vanskelig skritt å ta. Jeg syns du skal si det som det er jeg...

klem