NHD/Hva mener du egentlig?

[Gjest Lysglimt]

Hvor går egentlig grensene når det gjelder proffesjonalitet innen psykiatrien?

Er det galt å være sammen på fritiden når man har en behandlings relasjon sammen?

Hvorfor er det galt?

Skal man skygge unna når man ser en pasient "hjelp,spring..pasient i sikte"?,eller kan man slå av en prat,ta en kopp kaffe sammen,men ikke mere?

Så det er utenkelig at en behandler/pasient kan bli venner..?..følelser skal ikke blandes inn?

Hvordan unngå det undres jeg,når man bryr seg om noen på ekte..er det ikke opp til hver enkelt å avgjøre dette selv,hvorfor kalle det uproffesjonelt når det kan hjelpe så mange folk?

Ta f.eks politikerene,de kan være "bitre fiender" i valgkampen og jobbsammenheng,men privat kan de være venner,er det galt?

Eller er det ikke sammenlignbart?

Er det slik at folk med psykiske lidelser får et stempel på seg?

Skal de ikke kunne delta på lik linje med andre i samfunnet,skal de være en "rase" for seg selv?

Hvis det er det du mener,er det i så tilfelle veldig betenkelig..

Etter min mening er alle mennesker like verdifulle,uavhengig av status.

Og finnes det en Gud (noe jeg tror),er jeg sikker på at den Guden ser på alle mennesker som like..

Man er like glad i barna sine,selv om en går i første klasse,og en går i åttende klasse,og enden på visa er at alle havner på samme plass...så hvorfor kan ikke alle "klassene" være sammen,selv om nivåene er ulike?

Hvis alle mennesker er like verdifulle,hvorfor da sette seg selv i bås,hvorfor kan ikke vi være sammen alle sammen?

Det er det som skaper helhet,samhørighet og

kjærlighet...

Etiske regler og lover er menneskeskapt,karmiske lover og regler er universelle,og gjelder alle,enten man er pasient eller behandler...

[Gjest survivor f99]

Punktum.

[Gjest Lysglimt]

Punktum.

Hæ?

[Gjest skal]

Det har noe med den sårbare posisjonen man er i hos en behandler, tenker jeg. Jeg har venner og kjente som er både psykologer, psykiatere, sykelpleiere og leger.

Kan i blant spørre dem om råd. Vi kan diskutere deres yrke, mitt yrke og alt annet som venner snakker om. Kan til og med hende de spør som pasient/klient til noen andre - hvis du skjønner.

Men ville aldri gått i behandling hos dem. For behandlig foregår ikke i likevekt, eller hva jeg skal kalle det. Behandlingssituasjonen er kanskje den eneste situasjonen i livet der jeg ikke skal ta hensyn til noen andre enn meg selv.

Det kan jeg ikke den dagen vennskapet kommer inn. Jeg har skrevet tidligere at jeg er glad i psykologen min, og det er jeg. Men på en annen måte.

For meg ligger det en enorm bekyttelse i at hun forholder seg proffesjonellt, selvom en del av meg selvsagt kunne ønske noe annet i tillegg. Men ubalansen er der. Vi er like mye verd, men har ulike roller.

Hvis jeg ikke trengte hjelp hadde jeg ikke vært der. Hvis hun ikke kunne hjelpe hadde hun ikke vært der.

Til alt det andre prøver jeg å finne andre nettverk. har heldigvis noen få gode venner. Familie, selvom det er vanskelig. Støttegruppe, der jeg kan få både gi og få hjelp og støtte - og ta en kopp kaffe.

Vel - dette ble langt og mine tanker.

[Gjest Lysglimt]

Det har noe med den sårbare posisjonen man er i hos en behandler, tenker jeg. Jeg har venner og kjente som er både psykologer, psykiatere, sykelpleiere og leger.

Kan i blant spørre dem om råd. Vi kan diskutere deres yrke, mitt yrke og alt annet som venner snakker om. Kan til og med hende de spør som pasient/klient til noen andre - hvis du skjønner.

Men ville aldri gått i behandling hos dem. For behandlig foregår ikke i likevekt, eller hva jeg skal kalle det. Behandlingssituasjonen er kanskje den eneste situasjonen i livet der jeg ikke skal ta hensyn til noen andre enn meg selv.

Det kan jeg ikke den dagen vennskapet kommer inn. Jeg har skrevet tidligere at jeg er glad i psykologen min, og det er jeg. Men på en annen måte.

For meg ligger det en enorm bekyttelse i at hun forholder seg proffesjonellt, selvom en del av meg selvsagt kunne ønske noe annet i tillegg. Men ubalansen er der. Vi er like mye verd, men har ulike roller.

Hvis jeg ikke trengte hjelp hadde jeg ikke vært der. Hvis hun ikke kunne hjelpe hadde hun ikke vært der.

Til alt det andre prøver jeg å finne andre nettverk. har heldigvis noen få gode venner. Familie, selvom det er vanskelig. Støttegruppe, der jeg kan få både gi og få hjelp og støtte - og ta en kopp kaffe.

Vel - dette ble langt og mine tanker.

Slik er det best å ha det for deg,forstår det

Men det vennskapet jeg fikk med en i psykiatrien ville jeg ikke vært fouten,lærte mye..både om meg selv og denne personen.

Men det var spesielt kanskje,der gikk det begge veier,vi delte gleder og bekymringer.

Glad for det jeg