Det mest slitsomme med å ha barn

[Torv]

Det mest slitsomme for meg er bekymringen min......bekymring når barna er syke, og f.eks min bekymring for min 7 åring som ikke trives på skolen (det gjør direkte vondt i sjela)

Det er det mest slitsomme for meg.

[Gjest pekka]

Mas er det som drar energien ut av meg. sterk nr 1.

nr 2-krangel er det heldigvis ikke så ofte (bank i bordet), men det blir jeg også helt matt av.

Forstår deg godt, husker jeg også tenkte at jeg aldri kunne jobbet i en barnehage. Jeg beundrer de som gjør det

Jeg klarer å lukke ørene for noe krangel, for det er jo normalt at de gjør det, men slossing -da griper jeg tak i det. Øv deg på å overhøre dem litt... Gi dem små oppgaver og skryt masse. Husker godt treåringen (den gang) som var stolt som en hane da han klarte å brette tøyet sitt pent

Ikke stress for mye med å ha det ryddig, se mellom fingrene og unn deg litt avslapping innimellom. Småbarn roter og krever sitt, det er allmennkjent..

[asterix]

Hvordan holder du lydnivået nede med åtte barn? Du trenger ikke svare altså, jeg er bare nysgjerrig...

Er jo ikke noe annerledes det enn med 1 barn. De er jo enkeltindivider som oppdras hver for seg.

Som lærer tillater jeg jo heller ikke elevene å ha høyt lydnivå innendørs uansett hvor stor eller liten gruppe det er .

[Sofline]

Er jo ikke noe annerledes det enn med 1 barn. De er jo enkeltindivider som oppdras hver for seg.

Som lærer tillater jeg jo heller ikke elevene å ha høyt lydnivå innendørs uansett hvor stor eller liten gruppe det er .

Jeg har bare vært vitne til så mange bråkete barn. Heller ikke alle lærere som klarer å holde styr på en hel klasse.

[asterix]

Jeg har bare vært vitne til så mange bråkete barn. Heller ikke alle lærere som klarer å holde styr på en hel klasse.

Jeg har også vært vitne til mange bråkete barn og det har visst mange andre også, for vi får i hvertfall ofte kommentarer på hvor lite bråkete våre unger er når vi er ute med ungene.

Jeg for min del synes de er helt vanlige, men ser jo at mange andre unger faktisk greier lage et vanvittig bråk helt alene til og med.

Unger blir jo ikke født ferdig oppdratte og det gjelder jo også i forhold til akseptabelt lydnivå. De må som med alt annet få lære hvilket lydnivå som passer i hvilken sammenheng.

[Sofline]

Jeg har også vært vitne til mange bråkete barn og det har visst mange andre også, for vi får i hvertfall ofte kommentarer på hvor lite bråkete våre unger er når vi er ute med ungene.

Jeg for min del synes de er helt vanlige, men ser jo at mange andre unger faktisk greier lage et vanvittig bråk helt alene til og med.

Unger blir jo ikke født ferdig oppdratte og det gjelder jo også i forhold til akseptabelt lydnivå. De må som med alt annet få lære hvilket lydnivå som passer i hvilken sammenheng.

Helt enig i det du sier. Jeg har også vært vitne til mange unger som oppfører seg pent ute da, men knapt så pent hjemme. Min store skrekk er å få bråkete unger jeg ikke kan roe ned.

[asterix]

Helt enig i det du sier. Jeg har også vært vitne til mange unger som oppfører seg pent ute da, men knapt så pent hjemme. Min store skrekk er å få bråkete unger jeg ikke kan roe ned.

Du får ikke plutselig bråkete unger uten grunn. Disse Nanny-programmene på tv viser i hvertfall en ting og det er at de aller fleste "håpløse" barn er sånn pga at foreldrene har mistet grepet om oppdragelsen. Og det er ikke noe som skjer fra en dag til den neste.

[Sofline]

Du får ikke plutselig bråkete unger uten grunn. Disse Nanny-programmene på tv viser i hvertfall en ting og det er at de aller fleste "håpløse" barn er sånn pga at foreldrene har mistet grepet om oppdragelsen. Og det er ikke noe som skjer fra en dag til den neste.

Det har du selvsagt rett i. Innerst inne tror jeg også jeg får veloppdragne unger. :-)

[Solsikkefrø]

Jeg syns det kan være litt slitsommt når babyen oppfører seg som en skreke-baby om kveldene. Selv om han sover godt om nettene, så kan han være en skikkelig pain in the ass hvis han holder det gående i 5 timer...

[Gjest girasol]

Synes ikke det e rmye som er direkte slitsomt... Men en ting jeg ergrer meg ganske så mye over i hverdagen er tiden rundt middag! Knærten kan virkelig sette tålmodigheten min på prøve ed alle sine påfunn og uttestinger vd middagsbordet! Og det gjelder forsåvidt også kveldsmaten. Heldigvis er faren MYE mer tålmodig enn meg når det kommer til det, så ofte tar han "foringen", hvis han er hjemme. Jeg synes aldri det er stress med morgen og kveldsstell, så det tar jeg gladelig, for det synes faren kan være en sann prøvelse ;-)

Helt topp å være to foreldre i huset! :-)

[Gjest prust]

Men ute kan de vel bare krangle?

Mitt beste råd til deg er i hvert fall å gå vekk når de bråker. Gå inn på soverommet og lukk døra og si at du vil være i fred helt til de har lært seg å være stille.

Mine tre hyler og skriker helt til det kommer en voksen og skiller dem når de først er kranglete :-( Hvis ikke det kommer noen voksen, begynner de å klype eller slå hverandre...

Neida, de er ikke alltid fæle med hverandre, men det er som regel en konflikt i vente når mellomste barn leker med noen (søsken eller venner):-(

[Gjest kløverblomst]

Enig i at støyen kan være slitsom. Kanskje noe av det mest slitsomme.

Hos oss er det egentlig lite krangling og slåssing, så støyen er av en mer "munter" natur, hvis du skjønner. Vi har aldri vektlagt "barns om ikke høres", som jeg ser at Asterx og Dorthe har gjort.

Hjemme hos oss er det lov å prate, synge, leke - ja det er til og med lov å rope. Vi gjør jo det selv også, når maten er klar og ungene skal tilkalles, for eksempel. Min erfaring er at de fleste barn av en eller annen grunn snakker med ganske høy stemme, og jeg syns det blir mer masete å hysje på dem hele tiden, enn å godta at de prater høyt når de leker.

Hos oss har det også vært en del øreproblematikk, og perioder med dårlig hørsel på begge barna, og da har lydnivået blitt deretter. TV-en på full guffe, for eksempel, når barna skal se Barne-TV, og at vi voksne har vennet oss til å snakke ekstra høyt. Nå er ikke det en aktuell problemstilling akkurat nå, og vi har ikke TV-en så høyt lengre. Men vi snakker høyt og tydelig alle sammen, tror jeg.

Slitsomt, ja. Men så lenge det ikke er slåssing og krangling og negativ atferd så prioriterer vi ikke å gjøre noe med det.

[Gjest Mom33]

Støy har jeg ikke tenkt på som noen plage, tror ikke mine lager så voldsomt mye av det sånn til vanlig(?). De leker mye, men det er mest rolleleik med dukker og prinsesser, og disse bråker nok ikke all verdens.

Det mest slitsomme for meg er å holde orden på alle klærne. Skittent, rent, vasking, bretting, putting i skap - unger genererer voldsomt med klesvask! Særlig den ene er veldig opptatt av å ikke være skitten, så det blir endel skift i løpet av en dag. Og det man tar av seg - faller på gulvet der man står... Blæh!

Nå har jeg prøvd en periode som "aleneomsorger", og jeg kjenner jo at jeg blir mye mer sliten av det enn når vi er to. Det er veldig deilig å kunne slappe av mens pappa'n tar kveldsstellet, f.eks., eller få ryddet opp i leker mens pappa'n er ute med ungene. Slike ting blir veldig nedprioritert når jeg er alene. Men jeg tror ikke slitenheten kommer direkte av ungenes oppførsel, det er mer det at jeg må gjøre absolutt alt for å få AS Hus og Heim til å fungere. Jeg er vant til å ha en mann som gjør sin andel, så det merkes godt når han er borte over tid.

[morsan]

Du får ikke plutselig bråkete unger uten grunn. Disse Nanny-programmene på tv viser i hvertfall en ting og det er at de aller fleste "håpløse" barn er sånn pga at foreldrene har mistet grepet om oppdragelsen. Og det er ikke noe som skjer fra en dag til den neste.

Jeg er bare SÅÅÅÅÅ enig i det du sier der!

Men til det du sa litt lenger oppe om at det er det samme om man har ett eller åtte barn - man må oppdra dem individuelt. Jeg er enig i dette, men når det gjelder hvor "lett" det er - i betydningen "påvirkning fra søsken og hvor lett det er for foreldre å bli hørt" tror jeg det er en forskjell.

Jeg har ihvertfall lagt merke til at dem som oftest snakker med høyest stemme under lek hos oss, også der det absolutt ikke er behov for å snakke høyt for å bli hørt/overdøve andre, er barn som har storesøsken!

Det er akkurat som om de har vent seg til å snakke høyt for å være sikker på at de blir hørt.

De blir sikkert hørt i massevis hjemme, men _følelsen_ av om de blir hørt er kanskje ikke den samme.

Eller kanskje det bare er tilfeldigheter! ;-)

[Gjest kløverblomst]

Jeg er bare SÅÅÅÅÅ enig i det du sier der!

Men til det du sa litt lenger oppe om at det er det samme om man har ett eller åtte barn - man må oppdra dem individuelt. Jeg er enig i dette, men når det gjelder hvor "lett" det er - i betydningen "påvirkning fra søsken og hvor lett det er for foreldre å bli hørt" tror jeg det er en forskjell.

Jeg har ihvertfall lagt merke til at dem som oftest snakker med høyest stemme under lek hos oss, også der det absolutt ikke er behov for å snakke høyt for å bli hørt/overdøve andre, er barn som har storesøsken!

Det er akkurat som om de har vent seg til å snakke høyt for å være sikker på at de blir hørt.

De blir sikkert hørt i massevis hjemme, men _følelsen_ av om de blir hørt er kanskje ikke den samme.

Eller kanskje det bare er tilfeldigheter! ;-)

Jeg tror mye av det er tilfeldigheter. Jeg tror ikke at barn som snakker høyt er redde for ikke å bli hørt. Derimot tror jeg at mange barn venner seg til å snakke høyt, det blir bare en vane. (Uvane)

Jeg er selv nokså høyrøstet, egentlig, men det er bare en vane. Jeg irriterer meg ofte over folk jeg treffer som snakker så lavt at man nesten må opp i ansiktet på dem for å greie å høre hva de sier. For dem er det en vane også.

(Jeg er bare sånn, jeg, at jeg liker folk som snakker høyt og tydelig i klartekst, uten hint og skjulte meninger, og slik at man kan høre hva de sier uten å anstrenge seg så veldig.) :-)

[morsan]

Jeg tror mye av det er tilfeldigheter. Jeg tror ikke at barn som snakker høyt er redde for ikke å bli hørt. Derimot tror jeg at mange barn venner seg til å snakke høyt, det blir bare en vane. (Uvane)

Jeg er selv nokså høyrøstet, egentlig, men det er bare en vane. Jeg irriterer meg ofte over folk jeg treffer som snakker så lavt at man nesten må opp i ansiktet på dem for å greie å høre hva de sier. For dem er det en vane også.

(Jeg er bare sånn, jeg, at jeg liker folk som snakker høyt og tydelig i klartekst, uten hint og skjulte meninger, og slik at man kan høre hva de sier uten å anstrenge seg så veldig.) :-)

Ja, det er sikkert bare en vane for dem, jeg mener ikke at de hele tiden engster seg for ikke å bli hørt. Men kanskje det lettere blir en vane når man er en av mange.

Ellers er jeg helt enig med deg at det er irriterende med "low talkers" og folk som mumler og også slike som kommer med tvetydige utsagn etc.

Kjenner faktisk enkelte som oppfyller alle disse tre på en gang, og det er utrolig slitsomt å snakke med dem! ;-)

Jeg synes Seinfeld hadde et bra svar til slike "low talkers". Vanligvis vil man jo unnskylde seg fordi man ikke hører - "pardon ME", "excuse ME", men feilen ligger jo egentlig hos den som snakker for lavt, så Seinfeld foreslo at man bare skulle si: "Sorry, not loud enough!" *S*

[Gjest kløverblomst]

Ja, det er sikkert bare en vane for dem, jeg mener ikke at de hele tiden engster seg for ikke å bli hørt. Men kanskje det lettere blir en vane når man er en av mange.

Ellers er jeg helt enig med deg at det er irriterende med "low talkers" og folk som mumler og også slike som kommer med tvetydige utsagn etc.

Kjenner faktisk enkelte som oppfyller alle disse tre på en gang, og det er utrolig slitsomt å snakke med dem! ;-)

Jeg synes Seinfeld hadde et bra svar til slike "low talkers". Vanligvis vil man jo unnskylde seg fordi man ikke hører - "pardon ME", "excuse ME", men feilen ligger jo egentlig hos den som snakker for lavt, så Seinfeld foreslo at man bare skulle si: "Sorry, not loud enough!" *S*

Det er jeg helt enig i - de som konsekvent snakker så lavt har seg selv å skylde på! :-) Og gjør ikke de det, så får VI gjøre det! :-D

Kjenner spesielt en... han snakker så lavt. Og i tillegg masse setninger som bare slutter midt i, som om han forventer at vi skal gjette oss til resten. Og på toppen av det hele altså masse hint og hentydninger. Har noen ganger lyst å riste han kraftig å skrike "Snakk så jeg hører og forstår deg, mann!" :-)

(Forresten hender det jeg sier NESTEN det til ungene, når de står og mumler med sutrestemme: Snakk så jeg forstår deg!)

[Gjest Elextra]

Det meste slitsomme er krangelen dem i mellom. Idyllen med felles lek varer sjelden lenge.

Forøvrig blir jeg sliten av tider de krever oppmerksomhet HELE tiden, når jeg er sliten eller har noe jeg må få unnagjort.

Klesvask og slikt er selvfølgelig arbeidskrevende, men terapi i forhold til to kranglende små som slåss om min oppmerksomhet når jeg er sliten.

[løvinne71]

Ingen av mine unger har vært høylytte. Det har nemlig vært forbudt. En krangel i ny og ned er ok men sånn normalt....

Jeg hadde dødd hvis de skulle laget masse høye lyder. Altfor slitsomt, det hadde jeg ikke holdt ut.

Samme her!

Vi har alltid vært strenge med å skille "inne"-stemme og "ute"-stemme. "Innelek" og "utelek"

Jeg ville blitt sprøyte gal hvis ungene skulle fått lov til å utfolde seg hemningsløst med lek og støy innendørs!

Av erfaring, så vet jeg jo at det ikke er begrensninger på det området..

Jeg hysjer dem ned når ting begynner å "ta av". Kaster dem ut, eller skiller dem hvis det er krangling på gang..

De er 9 og 10 år nå. Så vi begynner å forlange at de oppfører seg "voksent" sålenge de oppholder seg rundt oss.

Kanskje jeg er streng, men hadde nok ikke orket å ha det annerledes...

[løvinne71]

Er enig i det med støynivået!

Men som jeg svarte Dorthe litt lengre ned her, så er vi ganske strenge med hva vi tillater av støy og aktiv lek innendørs..

En annen ting jeg synes er veldig slitsomt med å ha barn på 9 og 10 år, er at de begynner å være stadig lengre oppe om kveldene.

Det er slutt på den tiden det var ro i huset senest

kl 20.00, og det fortsatt var noen timer igjen til "voksentid" om kveldene.

I tillegg er de mye mere "tilstede" når de er sammen med oss også. Det er vanskelig å føre en samtale oss voksne imellom uten innblandinger og avbrytelser.

For de forstår nå så mye at man ikke lenger kan prate over hodet på dem...

Jeg savner litt "voksen-privatliv," rett og slett!